Julebarn

Julen er lik en gammel melodi -
som kan tolkes forskjellig.
Noe kjent og noe glemt, noe spøk og noe alvor.
En stor dose lengsel.
Lubne lys og slanke lys i kandelabere.
Englevakt og høye fjell.
Katedraler og små kirker,
sølvtøy og servietter av lin.

Jul er tilstedeværelse, tilbakekomst og gjensyn.
Jul er ord. Først og fremst ord - og musikk.

Og rom. De vi skaper, inni oss og rundt oss.
Anaïs Nin sier noe om å "omslutte med sin egen hud", jeg tenker meg at vi fyller med vårt eget sinn. Det er drømmer og fantasier, som lett kan gå i stykker i dag hvor det er så mye vakkert, så mange ord å forholde seg til, så mye nytelse.

Det flommer over av estetikk, vakre gjenstander og vellyd.
Et lite menneske kan ha vansker med å skape noe for seg selv - som det higer etter. Til slutt vet vi sannelig ikke; om det bare er tyverier herfra og derfra.

Bak og over alt dette er ønsket om en mental happening. Vi får en ekstra drivkraft mot det vakre og hyggelige. Vi lener oss til tradisjonene, som på sin side kan åpne opp for det umiddelbare og gledelig uventede.

Rammefortellingen gir oss gleden over barnet. Det ene.
Jeg liker å tenke meg - hvert enkelt barn.
Alle barn - i en verden med håp og store utfordringer.

Amaryllis

Dette er egentlig ingen fullkommen Amaryllis. Til det har den for kort stilk. Men med et blomster-hode av slikt kaliber stiller den uansett i en klasse for seg. Og bak denne røde skjønnheten, gjemmer det seg en knopp på vent.

Amaryllis er adventsblomsten her i huset.
Vi har opptil flere samtidig, og gjerne to, tre kull etter hverandre. Bortsett fra denne svært stutt-vokste, er det de høye og ranke som pleier å folde seg ut henimot jul.

I 1967 kom Eva Sell ut med en prosalyrisk bok "Min tantes Amaryllis. Utdrag av en kvinnes dagbok." Jeg husker ikke tekstene, men tittelen. Det kommer seg kanskje av at jeg på den tid var filialstyrer på at lite bibliotek i havgapet nordvest i landet. Da bladde jeg nok i boken og satte den på hylla.

Tenkte meg den gang at det var en gammeldags og tantete plante.

Så feil kunne jeg ta. Vår amaryllis er min manns amaryllis.

Han ivrer etter å få den og flere til i hus.

Det er en enkel måte å skape skjønnhet i rommene, og en vakker måte å nærme seg julen på.

Drømsk

Jeg vet ikke om lesere av skjønnlitteratur er mer drømske enn andre, men forfatteren Tomas Espedal sa i et intervju at lesing egentlig bare er bortkastet energi. Den eneste effekten for folk flest er slitne øyne og redusert syn. - De eneste som virkelig hadde nytte av å lese er forfatterne.

Men - Espedal, sa noe annet også, om det å drømme, og det å lese: Den store Sigmund Freud uttalte at mennesket er mest intelligent når det sover og når det drømmer. Espedal på sin side sammenligner lesescenariet med å være i en drøm.

Da tenker jeg meg at lesehester og andre som går inn i bøkenes ulike rom må være på det mest intelligente når de leser eller er i en lesedrøm.

Rose i snø

Alt kan skje nå. Noe hvitt, kaldt har lagt seg rundt røttene. Det hjelper ikke å riste det av seg. Rosenbladene har skjønt det og tatt farvel i lang tid.

For rosen er det helt naturlig - mens den drømmer om en ny vår.

Hos Facebook

En stund nå har jeg vært medlem av facebook, men det har når sant skal sies, ikke vært den helt store suksessen for min del. Å pleie vennskap på den måten er nok en smule fremmed for meg.


Gammel dame er litt brydd når hun skal trykke på liker-"knappen". Og å "poke" noen har hun ennå ikke skjønt hva er.


Det hele bunner kanskje i at jeg trener meg opp til å leve med kropp og sjel i rolig og fokusert takt. For mange baller i lufta gjør meg ganske forvirret. En venninne kalte det treffende å være sekvensiell.


I dag for eksempel avsluttet jeg tredje bok i John Coetzees selvbiografi. Lykkelig oppslukt av "Sommer" og det usosiale mediet, boka, kunne ingen ting være bedre.

Det eneste var en mormor-stemme fra lang tid tilbake som formante meg å gjøre noe nyttig. Som jeg ikke tror ville ha vært facebook. Skjønt man kan aldri vite, det kan hende at nettopp hun ville ha bifalt denne moderne måten å mingle med andre mennesker. (En av de store atspredelsene på 50-tallet var bilturer i nabolaget, se på folk, hus og hager...)

Her forleden fikk jeg "skjenn" av selveste Facebook fordi jeg ikke er aktiv nok i nettsamfunnet. Jeg er uproduktiv og mistenkes bare å stikke innom for å snoke i andres gjøren og laden. Så sant, så sant - jeg beundrer slagferdigheten og oppfinnsomheten til medmenneskene der ute, barnebarna mine hinter jeg av og til, men er nok like gjerne taus når jeg ikke har noe å si.

Kjære Facebook - har du sett det: jeg er blitt litt flinkere nå!

Men noen dreven "facer" blir jeg nok aldri.
Når andre aksellererer og kjører på, må jeg bremse og forholde meg rolig.
Sånt blir det ikke mye fruktbar chatting av...

Dukke om natten

Det er dumt å tape hodet. Min vakre dukke har det på plass, men mangler kropp. Jeg tror hun er klar over sin skjønnhet, for hun har alltid blitt trukket fram i lyset:

Som et minne, som en strofe fra et gammelt dikt. "De gammeldagse piker de hadde ikke ben, de hadde bare kjoleskjørt og elsket bare en." Gunnar Reiss-Andersen.

Denne piken er i høyeste grad benløs, og har nok aldri elsket. Jeg elsker henne litt, og klarer ikke å kvitte meg med henne. Hun skal ha ekte menneskehår og har de skjønneste øyne.

Mamelukkene har hun klar - og to nette snørestøvler i påvente av en spasertur. Nølende eventyrtrinn i nattens halvmørke når stuen sover.

Kanskje får hun tryllet fram kroppslige attributter til en danse solitaire.
Alt kan skje når rommene sover.

Skal vi danse?

Fotografiet til dagens blogg er langt fra TV2's program "Skal vi danse", det er fra mitt eget revir med utsikt mot sju blåner og himmelen med.
Der det handler mest om livets dans, og for egen del innkjøp av sko.

Sko er viktig for dans og fotarbeid i sin alminnelighet, sko er også velbefinnende og mote - ikke minst. Hælhøyder, snutefasong, farger og materiale - det finnes noen der ute som er flinke til variere alt dette fra sesong til sesong. Kapitalismens svøpe og vår hodepine: hever vi oss over all denne manipulering? Det gjør vi nok ikke alltid.

En liten datter sukket en gang: Klær skaper folk - huff, så dumt. Kanskje hun allerede skjønte noe om en slags nedarvet trang til å pynte seg, vise seg fram og den alminnelige fornuft som hvisker formanende om hva som er strengt tatt nødvendig; at det kan komme til kontroverser under veis.

For egen del er det blitt noen skokjøp i det siste. Og det rare er, jo dårligere jeg blir til beins jo mer krefter legger jeg i sko. Kanskje det er litt som Askepott - finner jeg til slutt "min egen sko" vil det gå meg riktig bra i tiden som kommer. Sko hører til føtter som skal danse, og da må de sitte godt på foten, være nette og ha en god glisåle.

Selskapsdans er en ting, livets dans er noe annet. Bevegelse gjør menneskene frie og noen ganger glade. Faktisk kan et par gode joggesko bidra til denne gleden. Funksjonelt heller enn stilig - og sporty er synonymt med trendy i våre dager. Fint er det.

Selv hadde jeg en skjellsettende skoopplevelse for noen år tilbake. Det var jubileumsfeiring for Den norske forfatterforening i Konserthuset og programleder var Ebba Haslund, hun stilte i flott ballkjole med struttende sidt skjørt og bare skuldre; og på føttene - ja, joggesko.

Sterke damer gjør meg glad og inspirerer meg til å danse.
Til å danse videre til livets ulike rytmer.

Her og nå

"Mindfulness" er blitt et moderne mantra; å være hundre prosent til stede i seg selv og tiden. Sanse her og nå, erkjenne her og nå. Forholde seg helt rolig et øyeblikk, i et evighetens sekund.

Fotoet er røde valmuer mot rødslitt låvevegg på Tjörn. Datert 26. juni. Jeg innbiller meg at jeg hadde en sterk her og nå-opplevelse da kameraet ble brukt. Vakre og for meg eksotiske blomster som gjorde seg godt i den svenske enkelheten. Valmuene står der for seg selv, men der og da var jeg både tilskuer og deltaker i en sommerlig livsprosess.

Der og da er her og nå i fortiden. Nå er det et minne. Ikke bare et minne. Selve bildet er et objekt som så absolutt hører nåtiden til, hver gang jeg ser på det.

Sommerfugl

Sommerfugler setter meg alltid i en egen stemning av forundring og glede; jeg memorerer Henrik Wergeland "Den prektigkledde sommerfugl er fløyet fra Guds hånd. Han ga den gyldne ringer og røde purpurbånd." Barnevers med overtoner av noe guddommelig... Sommerfuglen på bildet er fra mitt eget terrassebed, der den mesker seg fra lavendelen. Det skjønner jeg godt, de blå blomstene forfører sannelig med duft og apparisjon.

Sommerfuglen er et kapittel for seg, denne heter noe så kjedelig som neslesommerfugl, men svever englelik fra blomst til blomst. Den vet kanskje av seg selv, men aner nok ikke at livet vil bli relativt kort. Den vil måtte tåle en stusselig vinter oppunder takskjegget, eller innerst inne i verandaboden, for etter oppskriften å livne til når vårsola vil det - og produsere nye egg og larver til "the coming generation".

Noe så vakkert og noe så kort. Er det noen som sløser med energien i universet, eller er det en liten del av det fragmenterte skaperverket? - Stephen Hawking er av dem som har oversikten i alt over og rundt oss, og han vil nødig trekke veksler på Gud for det være seg himmel eller jord. Tyngdekraften er og var den store beveger - at sommerfuglene svever er naturens forse og vår fortryllelse; gjennom sen vår, sommer og tidlighøst.

Inger Christensen er en dansk lyriker, som døde for noen år tilbake. Hun har hjulpet meg til å forstå en sommerfugl: elegant og eggende i sonettekransen "Sommerfugledalen" - fjorten sonetter som munner ut i en femtende versjon. der hver enkelt linje er den siste fra de foregående sonettene.
At det langt fra blir tom og formkneblet poesi er virkelig noe å beundre.

Herved anbefales alle et nærsøk i Christensens diktverden.

Sommerfugler kan observeres og erkjennes. I den fjortende sonetten skriver hun for eksempel:

Ser dig an fra sommerfuglvingen,
det gør jo kun litt sommerfuglestøv;
så fint som intet skabt av ingen,
et svar på fjerne stjerneformers løv.

Det hvirvles op som lys i sommervinden,
som glimt av perlemor og is og ild,
så alt hvad der er til i sin forsvinden
forbliver sig selv og aldrig farer vild,

så det som ildfugl, iris, isblåfugl
gør regnbuen til jordens sommerfugl
i jordens egen drømmesynske sfære,

et digt som nældens takvinge kan bære.
Jeg ser at støvet løfter sig en smule,
de stiger op, planetens sommerfugle.

Nøkkens hjerte

I en dam på Botanisk hage i Oslo fløt denne vannliljen hemmelighetsfullt opptil tett bladverk. Selv en offentlig institusjon kan bevege seg henimot drøm og fantasi. Den røde vannliljen er eventyrets blomst, for alltid knyttet til nøkkens hjerte.

Langt inne i skogen støtte en fattig fisker på nøkken i tjernet, som skulle spare mannen om han fikk den vakre datteren i bytte. Og nøkken fikk viljen sin, men datteren, hun ville det annerledes. Uforferdet trakk hun kniven og skar ut beilerens hjerte. Som ble til en vannlilje - en rød nøkkerose...

Den røde nøkkerosen er eventyrets blomst, men det er sannelig også de hvite. Theodor Kittelsen har tegnet dem, Claude Monets malerier er verdenskjente.

At Henrik Ibsen har skrevet diktet "Med en vandlilje" visste jeg ikke før nå, og låner to vers (1. og 3.) fra salig dikter:

Se min bedste, hva jeg bringer;
blomsten med de hvide vinger.
På de stille strømme båren
svam den drømmetung i våren.

Vogt dig, barn, for tjernets strømme.
Farligt, farligt der at drømme!
Nøkken lader som han sover;
liljer leger ovenover.

Fiskerdatteren skjønte å berge seg, mens nøkkerosen står igjen som ett av naturens vakre uttrykk. - Og et tilfeldig besøk i Botanisk hage viste at også temmede nøkkeroser kan besitte naturens mystikk.

Regnbue

Bildet er datert 23. juli. klokka to minutter over ti om kvelden. Jeg har sett regnbuer mange ganger, men denne var så klar og fin at jeg sprang inn etter fotoapparatet.

Regnbuer blir aldri helt dagligdags, selv om vi i mange hundre år har visst at regnbuen er et naturlig fenomen: sola skinner gjennom regndråper og lyset brytes slik at vi kan se en regnbue. Som i et prisme.

Takk til Newton for avklaringen fra det 17. århundre! Men det hindrer ikke det moderne menneske i å fascineres av regnbuens form og farger. Indianerne trodde at regnbuen var broen mellom liv og død. Første Mosebok forteller at regnbuen er symbolet på pakten mellom Gud og livet på jorda. I 2010 vet vi bedre, men vi kjøper gjerne legenden om en krukke av gull ved foten av fargebuen likevel.

En regnbue er et nøkternt meteorologisk fenomen, men skjønnheten kan likevel sortere under verdenssjelen og verdensaltet.

Midtsommer

Heldig er den som kan rusle gamle

veier i nærområdet

Syrin mot røde vegger på Øvre Skuggen

i kulturlandskapet rundt

Bogstad gård.

Det er nå ved sommersolverv jeg har lyst til å stanse tiden og øyeblikkene.

Jeg ønsker meg liljekonvall lenge, lenge -

vel gleder jeg meg til at markjordbærene skal rødme i veikanten, men de løfterike hvite blomstene kan godt drøye lite grann.

Sommerens rytme er ikke for meg å bestemme, jeg må bare følge det tempoet som blir meg forelagt.

Det hjelper nok ikke, men kan føles slik:

å stoppe opp innimellom, trekke pusten dypt, lagre sanseinntrykkene, på netthinne og i hjernebark - alt blir til biter av en sommerens evighet.

Porselenskopp

Skam å bekjenne jeg bruker sjelden kaffeserviset "Fjellflora"signert Dagny Tande Lid (1903-98). Det var veldig stas til å begynne med, og hver del er et lite kunstverk og hele settet er et oppslagsverk.

Fjellblomsten på denne koppen heter Rødsildre.

Tande Lid er kjent for botaniske illustrasjoner sammen med egne dikt og blant annet ektemannens og botanikerens Johannes Lids standardverk Norsk Flora.

For meg har hun først og fremst vært disse koppene; gjenstander med sjel og særlig kunnen. De er en familiegave og en del av mitt lille arvegods.

Porselen og fjellflora kan virke som "å trampe i klaveret". Kniplinger og gråstein...

Men fjellblomsters ynde er langt fra det bergtunge.
At karrigvilt og porselen ble ganske vellykket synes jeg rødsildrekoppen vitner om.

Løvetann

Løvetanntid. - Vi spør hverandre: hva skjer'a? - En dag står løvetannen strunk og solgul i toppen, i samme stund bevrer det lett i superlette gråhvite fnokker

som fyker rundt med vinden. De er ute i et alvorlig ærend, de skal befnokke verden. Og det ser det ut som de greier - i hvert fall i vårt nærområde.

En vanlig løvetann som heter Taraxacum officinale hører til kurvblomstfamilien og har grønne blader som verdsettes i salaten flere steder, på gammelfransk het gultoppen også "dent-de-lion" og derav på engelsk: dandelion...

Først springer de ut som gule soler, så lukker de seg og folder seg ut som hvithårede fruktbarhets-sentraler. Som barn laget vi kjeder av stilkene og tenkte ikke på blomstene som ugress. Uten å kjenne til Alf Prøysen plukket vi og bar inn til mor. Mødre blir glade, alltid. Eller burde bli.

Les bare "Løvetannens bønn" av Harald Sverdrup:

Blås på meg barn!

Fang mine stigende stjerner

og kikk på min gule sol

- som brenner i gressets høye himmel -

med alle de undrende øyne.

La de små barn komme til meg

for de vet ikke hva ugress er.

Sara Palmer

Ute på tur er ikke helt hva det var for noen år siden. Nervesignalene har begynt å trøble litt mer for hvert år. Jeg trasker av gårde, men registrerer at den venstre foten spesielt gir beskjed om stressede tilstander. Det er rart å gå rundt litt på siden av kroppen sin, og ikke helt vite hva man skal gjøre med den.

Av gammel vane setter jeg i gang med en indre samtale, og kroppens rariteter setter fart på tankestrømmen. Fantomet - hva med ham? Jo, han har satt navn på fenomenet fantomsmerter; at det verker i lemmer som beviselig og synlig ikke fins der lenger. Jeg har bein, men føler meg nesten som "ånden som går". Mens strofer fra Jahn Teigens "Sara Palmer" gir litt liv til gangen. Ikke så fristende å være Fantomets 21. kone, bedre å trøste sin egen fot med kjærlige tanker. Nei da, jeg er ikke gal - det er bare et lite spill, og et ønske om å hele sin egen kropp.

Det går an å la rare tanker sveve og likevel være ganske normal. Det var annerledes med mannen som forvekslet kona med en hatt. Nevrologen Oliver Sacks har skrevet om det. - De dagene plagene napper borti meg, er jeg glad for alle rare tanker. Og naturen er en forståelsesfull samtalepartner - fugler, blomster og trær; de gir i alle fall trøst.

"Rose garden"

"I never promised you a rose garden" - mamma mia, førti år gammel landeplage som mange av oss liker å svinge oss etter ennå.

Rosen på bildet er fra noen somre siden. Den var en del av prosjektet "Klatrerose på kjøkkensiden". Tror den het "New Dawn"... Symbolsk og vakkert, siden prosjektet gikk parallelt med mitt nye liv som uførepensjonist. Om ikke annet så skulle jeg dyrke skjønne roser til rent behag. Mental nyting.

Og rosene kom og kom, flere år på rad. De siste somrene var selve treet litt herjet, mens rosene ble mer og mer yppale. I fjor blomstret de nesten over seg.

Etter siste frostsprengte vinter var det slutt. Ingen prosjektkoordinator eller god vilje kunne gjøre noe med rosebusken fra 2004. Det måtte taes et grep: Den gamle måtte vike for en ung og ny en, som ikke klatrer, men som trolig vil vokse og folde seg ut. Når den tid kommer.

Dette siste rosestuntet hefter det ikke så mange drømmer ved. Kanskje best slik.

Busken aner ikke hvem jeg er - og vice versa.

Jeg er optimist, men har lagt inn for at strofen kan bli aktuell igjen:

"I never promised you a rose garden".

livet, livet, livet

Siden jeg her forleden blogget friskt og freidig om døden, faller det lett å nevne livet denne gang.

Selve tilværelsen som angår oss hver eneste dag.

Følger vi med i oppløpet, er det mye å juble over og le av, gråte for og riste på hodet av.

Grue seg til og ta på alvor.

Nyte, danse og løpe.

Og ikke minst: sitte helt stille.

Sitte helt stille - gjøre ingenting.

Eller rusle en tur, gjøre sine undersøkelser:

hva skjer egentlig der ute? Er det et helt år siden sist vi gjorde den store junioppdagelsen?

Markblomster og liljekonvall, takk moder og fader natur, det er faktisk mer enn jeg har bedt om.

livet, livet, livet er mantraet for alle dagene.

Buketten med markblomster er sommerdiktet på jorden:

"Kalla den änglamarken eller himlajorden om du vill..."

Foreviget

Her forleden mens jeg lette etter noen gamle bilder av meg selv, måtte jeg innse at det står dårlig med dokumentasjon fra den gang da. Det fins fra ett-årsalderen, fra den gang da mor skulle til Canada, noen få fra barneårene, de obligatoriske fra konfirmasjonen, og så nesten ikke noe før studenter-bildet...

Mitt noe sparsomme bildegalleri står i grell kontrast til dagen i dag da all vår gjøren og laden, alle øyeblikk blir knipset og foreviget (e'en i kursiv markerer trykket på e'en - det tok lang tid før jeg skjønte at ordet hadde noe med evigheten å gjøre!)

I dag er det ingen fare - avkommet er ikke før kommet inn i barnehagen før det er årlige fotoseanser, og slik også i barneskolen: klasse for klasse. På Facebook og internett legges det ut bildeserier etter hver fest og hver reise.

Det var annerledes den gangen farmor Dagmar var liten (1900-87). Da ble hun og lillesøster Tora, med kjælenavn Totto, tatt med til fotograf i Fredrikstad. Storesøster overlevde lillesøster - nå er begge døde, men dette gamle avtrykket har nå fått et nytt liv på min stuevegg.

døden, døden, døden

Den noe makabre tittelen har jeg fra den svenske forfatteren Astrid Lindgren. Hun ble som vi vet en ganske gammel dame, som meget godt visste hvor det bar hen. Hun likte å vandre rundt i gravparker, og i den daglige telefonkontakten med søsteren sin, gikk det mye på døden, døden, døden...

Damen som skapte mye litterær fantasi for barna, var en virkelighetsnær og klok kvinne.

Døden er en naturlig slutt på livene våre. Den biologiske klokka er programmert for "time out" en eller annen gang, vi vet bare ikke akkurat når. Etter hvert som vi eldes vet vi likevel at en eller annen slutt nærmer seg. Og da tror jeg Astrid Lindgren forstod noe viktig - at selv om livet skal leves hele tiden, er det ikke dumt å øve seg lite grann på det uungåelige. Minne oss selv på premissene for selve det deilige livet.

Den vitalistiske poeten Bertrand Besigye kom med sin første diktsamling i 1993: "Og du dør så langsomt at du tror du lever". I år har vi fått "Og Solen Tilber Ingen Andre Guder Enn Sin Egen Styrke" - ikke mye ydmykhet der i gården.

Det er bra vi blir minnet om begge deler - vitaliteten, et spekter av muligheter, forfallet, tapet av styrke, aksepten for noe annet. "Vår egen styrke" er nok ikke den samme som solens, da ville vi brenne opp. Styrken ligger i ha åpne øyne og masser av tålmodighet.

Livet svinger seg av gårde i en roligere dans - skjønnheten finnes også i overgangene. I oss og rundt oss.

Stresse i cyber

Internett er mulighetenes arena - nesten alt vi lurer på, kan vi finne der. Vi googler og søker i Wikipedia, alt finnes det svar på. Det er sjelden vi strekker oss opp til øverste rad i bokhylla der leksika finnes. De evige sannheter er nedfelt der, mens vitenskapelig kunnen naturlig nok vil være utdatert.

For noen år siden var det omtalt som fantastisk hvordan informasjon kunne hektes sammen, det var linker til en mengde temaer. Kunnskapen kom til oss, ting vi ikke en gang kunne tenke oss ville vi bli minnet på. Flott? - Jeg vet sannelig ikke... Noen ganger fungerer min sekvensielle hjerne godt nok. Når jeg søker vet jeg som regel noe allerede og tilleggsinformasjonen gjør bildet mer utfylt. - Det er da jeg får lyst til å lovprise de gode, gamle bøkene. Vi leser ord for ord, linje for linje, får assosiasjoner, blir kanskje nysgjerrige. Det nærmeste jeg kommer en link da, er at jeg skribler ned en tanke, et navn eller begrep og lar det være med det så lenge. Konsentrasjonen og opplevelsen er bedre koblet opp til mitt indre da.

Verst ut i taste-helvetet er diverse nettsider, nettaviser etc. En pirrende overskrift trigger nysgjerrigheten min og jeg klikker i vei, og må trykke en gang til og en gang til ... - før en eller annen dum informasjon popper opp. Bare meg selv å bebreide; det irriterer meg langt ut i nettsfæren. Dette lag på lag-prinsippet margstjeler meg, jeg blir slapp og sliten, ikke tent og opplagt, som jeg ofte blir når jeg leser. Men - jeg tør nesten ikke si det: noen bekjentskaper, opplevelser og lesinger på nettet kan treffe herlig både i hode og hjerte. Presentasjon og innhold løper sammen i en høyere enhet. Da kan det gjerne være noe helt tilfeldig som dukker opp når jeg navigerer rundt i Google-land.

Den lille prinsen vannet sin rose på en asteroide, Mao snakket om ikke å la tusen, men "hundre blomster blomstre og tusen tankeretninger strides". Det høres bra ut, men på nettet kan det bli så mye annet enn tanker som strides, selvfølgeligheter gjentas omatt og omatt-att, det plapres fra alle verdenshjørner. Ut i ett om alt og ingenting. Det er da det blir som en lise å tenke på den lille prinsen og bare den ene rosen.

Jeg skal ikke henge meg på devisen om at "less is more", jeg skal heller innrømme at nettet reddet meg i bruk av Mao-sitatet i forrige avsnitt - det var en verdifull hendelse. Nettet er jo en eneste stor faktabase. - Men likevel, eller til tross for, vil boka være min store kjærlighet så lenge jeg lever. Og da handler det ikke først og fremst om papirsider og innbindinger, men aller mest om at denne ene kanalen, den stunden jeg leser, trigger alle mine nervetråder og åpner perspektiv-glugger i mitt indre univers.

Helt til jeg bestemmer meg for noe mer eller noe annet.

Byen

Noen byer blir svært spesielle når man kan zoome dem inn ovenfra. Etter å ha klatret opp de 418 trappetrinnen fra byparken til Fjellstua, erkjenner jeg først at noe er galt i min gamle kropp. Det skal ikke være så vanskelig å puste og så nesten umulig å komme seg opp. Men like forbasket er det deilig til slutt å stå helt der oppe med utsikt utover by og hav og se på de små husene, som ikke er små på ordentlig, men som fra 130 meter over havet blir lekebyaktige og elskverdige.

Nå hører jeg til dem som alltid har svermet for bygatene i gamle Ålesund, men som etter hvert innser at prosjektet moderne by er vanskelig å forene med verneverdig arkitektur og bygningsmasse. Men byen har egentlig ikke noe valg, det er jo nettopp sjarmen med husvinkler og tak som er sjel og hjerte. Store moderne handlesentra vil aldri kunne by seg fram på samme måte. Samtidig kan ikke gamle byer være rene museer heller. Bygater må leve et moderne liv.
Jeg tenker meg at byplanleggere og politikere må være både dristige og besinnede. De må være kosmopolitter og heimfødinger.

Alle som bor og arbeider i denne byen, er den kraften som alt hviler på. Og jugendarkitekturen burde inspirere mer enn den hemmer.

Et språk for oss alle

"Gjennom å skape språk for de stumme plagene kan vi som samfunn legge til rette for de mange som kommer til å overleve alvorlig sykdom fremover", skriver Aftenposten-vinner Mette Grøholdt i kronikk-konkurransen "Det norske språket", mandag 3. mai 2010.

Hun sier også: "... det er vanskelig å finne ord for sårbarheten og smertene. Jeg vil ikke oppfordre til syting, men til å snakke ordentlig om viktige aspekter av livet".

Kronikken har hun kalt "De stumme plagede" og jeg tror flere kan kjenne seg igjen i kronikkforfatterens refleksjoner. Mange som har kroniske plager vet hvor vrient det kan være å dele sårbarhet, plager og uro med andre, og hvor ubekvemt det kan være å gå inn i beskrivelser av egen skrantende helse.

Vi liker heller ikke alltid å dvele ved andres helsesvikt, det blir ikke bedre av det, tenker vi og prøver å bagatellisere alvorlige og negative helseendringer. - Er vi positive, vil det verste aldri skje, ønsker vi oss.

Kanskje denne uviljen kommer av at vi mangler et dekkende språk for smerte- og plagedelen i livene våre - som vi alle må konfronteres med en eller annen gang,og som paradoksalt nok kan være et resultat av helsevesenets mulighet til å kurere de mest alvorlige kreftattakker. Kroniske sykdommer av ulike slag finnes også.

Smerte-kronikere lever i en skyggedal, men det betyr ikke at solstråler aldri når inn dit. Noen ganger tenker jeg meg at et språk som underdriver kan være beskrivende nok i situasjonen. Men det er kanskje fordi vi mangler passende ord. Ord som ikke låser seg fast, men klarer å fange opp nyansene i alle slags liv, også et som kan være skadeskutt.

Takk

Jeg tar snarveien opp stien til blokka der jeg bor.


Akkurat som i sangen, den om blåveisen, kommer det en lyshåret jente gående nedover mot meg, trolig litt mer enn 5-6 år og med en bukett hvitveis i ene hånden.


- Så fin bukett, smiler jeg til henne.

- Takk, smiler blomsterbarnet blankt og enkelt tilbake.


Dette ukunstlede takket får meg til å huske hvordan min generasjon fikk kritikk fordi vi ikke kunne ta imot ros eller velmenende ord. Vi føyset det gjerne vekk. - Her er det jeg som fryder meg spontant og verbalt over den vårlige buketten. Mens frøken blomsterplukker er sjarmerende klar på at denne gangen er det hun som har satt sammen et knippe av de aller vakreste.

Branding...

Hver vår må vi til blåveislandet - Bygdøy i Oslo. Et rom i naturen der merkevarer bygges.

Guds egen branding.

Jeg må si man har vært heldig med presentasjonen. Ikke før har solen og lyset fjernet den hvite snøinnpakningen, så står de blå skjønnhetene ferdig til å folde seg ut. Branding som på BI - hvordan trylle frem særpreget til en vare.

Wildenvey hjalp Gud litt da han skrev "Blåveispiken". Ønskekonsert ut og ønskekonsert inn. Prøysen var innom helt andre blåveiser da han truet godmodig til full musikk: "Kjøp en fiol (ellers får du en blåveis)".

Naturen og livet gir oss mange blåveiser, men ikke av typen "Hepatica nobilis" - den er nemlig fredet. Og det er der brandingen gir flott uttelling. Helt gratis får vi beundre et genialt produkt så lenge vi vil. Særpreget viser seg blant annet i fargene fiolblått, klarblått, kongeblått, blekblått, lys fiolett, rødlilla, hvitt (!).

En blåveis er ikke en blåveis er en blåveis - den overasker hver gang den viser seg frem.

Fargevariasjonen beror på jordsmonnet, hvor surt det er. Slik det også er med alle hortensiaene i Bretagne. som spiller over mange fargetoner. Det gjør dem svært spesielle.

Blåveisen folder seg ut lavt nede i skogbunnen. Genialt og overraskende.

"Less is more" gjør seg godt også der.

Den grønne porten

Ved ankomsten til Casas Heddy fikk vi utlevert hvert vårt nøkkelkort. Det kunne brukes i hoveddøren eller til den grønne porten, en sideinngang som går rett ut til bakkene nedover til gamlebyen og til den store stranden.

Den grønne porten ble fort til noe mer enn en nesten anonym utgang fra området. Den ble en metafor på friheten, på muligheten til å velge sin egen vei, til frihet under ansvar. For vel hadde noen av oss hatt et ønske om beskyttelse og omsorg, men aldri så vakkert at det ikke kan bli litt for smått og trangt til tider.

Det tok ikke lang tid før veien ut av paradis kalte og lokket. Gjerne alene. Det er en spennende bare å vandre med seg selv og tilfeldig forbipasserende i fremmede gater og bykvartaler. Alt er tydelig, men ikke sett akkurat på denne måten før. De som går forbi virker nye. For meg, og senser jeg: kanskje derfor også for seg selv.

På supermarkedet er mange kunder allerede på talefot med betjeningnen.Jeg, som er der for første gang, spør om selvfølgelige ting som er lette å svare på, men som får en ekstra betydning når det er en fremmed som undrer seg.

Ingen ting er rart med den grønne porten, men den var sin egen fortelling på Casas Heddy. Den var veldig privat og herlig inkluderende, åpnet seg gang etter gang, og best av alt den lukket meg inn etter utflukten. Uten spørsmål.

Nysgjerrig tamfugl trenger sin stedlige hvileplass.

Apropos Bjørnson...

Det er vår og vi er et godt ut i Bjørnson-året. Våren og dette noe nærsynte bildet av en bitteliten furukvist får meg til, av den gamle skolen som jeg er - å mimre linjer fra det storslagne diktetSalme II av hr. Bjørnstjerne Bjørnson.

Storslagen, sier jeg. Pompøs, kremter andre. Mange av strofene hører til min barnelærdom, som hører naturforståelsen til.

At denne snøforviste furukvisten gjør meg litt hastemt, skyldes klart norskpensum og dikteren Bjørnson. Helt ålreit det, ikke det verste akkompagnementet til rusleturer i landskapet.

Strofer som "Intet så smått at ei finnes et mindre ingen kan se, intet så stort at ei finnes et større bortenfor det" popper opp i min noe tilårskomne reptilhjerne (eller hva det nå heter). Samt "Uendelig alt, hvor det minste og største løper i ett. Ingen skal skue det siste - det første ingen har sett". "Evighets avkom og frø er vi alle..."

Vær så god, om noen er interessert kan dere gå til kildene - det være seg samlede verker, lesebøker fra skolen, det uendelige internettet hvor Bjørnson blir nevnt som en av "de fire store", mens vi andre følger hans oppfordring om å blande oss i livsfryden - for "liten og svak ånde et eneste drag inn av den evige dag".

Et rom på Lanzarote

Lykken kan være å ha et eget rom. Enda kulere blir det når kalenderen sier februar og det er palmer jeg får øye på hver gang jeg titter ut.

Wirgina Woolf var inne på hva det betyr å ha "a room of her own". Et ferierom blir ikke på samme måte et tenke- og skriverom, men takk og pris hvor godt der er å komme inn til seg selv av og til. Alt det fremmede utenfor - for min del "Casas Heddy", hvor jeg bodde, og ikke minst byen Puerto del Carmen samt hele Lanzarote. Inne i mitt eget rom fikk alle inntrykk lov til å falle på plass.

Rommet var en del av et tilpasset Lanzarote-hus. En trapp opp, terrassen og mitt private domene. Jeg fikk assosiasjoner til Afrika, til Torbjørn Egner og de uskyldige 1950-årene.

Men stilen er umiskjennelig Lanzarote og CesarManriques. Jeg ble daglig litt glad når jeg trappet meg opp. Trappegåing er ingen selvfølge på et sted som dette, der rullestoler og gåstoler hører til.

Danse med stoler

Jeg har vært to uker på Lanzarote, først i februar på "Casas Heddy". Det var vellykket på mange måter, kanskje først og fremst fordi jeg tok noen utfordringer i det å reise alene med meg selv og kroppen min. Og da betyr det mindre at Røde Kors, som driver stedet, passet på oss fra avreise til hjemreise. Det var nok å forholde seg til likevel. Bare det å innrømme sin egen sårbarhet og velge trygghetsprofil framfor globetrotterferie per telt i Sahara. Likevel -ikke å vite hva jeg reiste til.

Casas Heddy møtte meg som en hvitkalket kardemommeby, som bredde seg ut over i alt 30 mål. Lave og firkantete murbygninger helt i arkitekten, Cæsar Manriques ånd, Lavt og firkantet. Opprinnelig en gang skapt og planlagt av den norske kvinnen Heddy Astrup. Det hele vakkert harmonisert med trær, planter, veier og "gater". - Dronningens gate, Bedringens vei og Karl Johans gate førte alle både til svømmebasseng og spisesal. Det var tre måltider om dagen, ved samme bord og med samme bordfeller i to uker. Jeg var heldig, vi var fire personer fra 66 til 87 som kom svært godt ut av det med hverandre. Ikke bare praten, men til tider samtalen, gjorde oss mer og mer på bølgelengde.

I tidligere dager reiste unge mennesker på dannelsesreiser. På en måte ble Casas Heddy et lignende prosjekt for meg. Men jeg er ikke ung, egentlig ganske gammel. Det siste er ikke alltid like lett å forstå. På Lanzarote erfarte jeg noe jeg allerede visste, at alder er uinteressant. Leve må vi gjøre hele tiden Så lenge vi puster er valget enkelt for de fleste av oss.

Casas Heddy framsto som en blanding av institusjon og hotell. En 66-åring som meg selv, kunne ta det som en selvvalgt prøve på hvordan et aldershjem kan komme til å bli. Det var stadig vekk aktiviteter og tett på. Litt sjenert var jeg første gangen med på morgengymnastikken på patioen. Trim fra stol! Blæh - pensjonistforeningen neste... (Umoden 66-åring!) Men øvelsene var fine og musikken og stemningen oppmuntrende. Dermed ble det noe å glede seg til, om jeg ville - hver dag.

Enhver synger med sitt nebb; på Casas Heddy danset man både med bein og uten. Musikken gjør de fleste av oss så levende som vi kan bli. Rytmer i luft og kropp. Par og alene. -
På karneval med super dansemusikk ble jeg bydd opp av mann i rullestol. Det var merkelig lett å si ja. Med null erfaring holdt jeg fast med høyrehånden, svingte rundt etter takt og rytme. Og under over alle under - det fungerte. Kjempebra. Vi smilte begge to, med munn og øyne. Vel var stolen lett og fungerte optimalt, men jeg hadde aldri trodd at den omtrent ikke skulle merkes.

Det kunne være flere ting å melde fra Lanzarote og Casas Heddy, men jeg stopper her. Det å danse på og med stoler holder for denne gang.

Blogg for dagen

Jeg er ingen proff blogger. De proffe skriver friskt og uanstrengt hver eneste dag. Nemorosa må ta seg på tak for å klore ned noen linjer. De proffe er veldig gode, de skriver treffende og "to the point" om interessante ting som foregår i samfunnet. De mener sterkt og overbevisende, og nå gjør jeg ikke narr. Jeg misunner dem nemlig. Veldig.


Bloggen min er begynt å bli litt triviell, også for meg selv. Det var den ikke i begynnelsen, jeg ble høy bare ved tanken på at jeg fikset det. At jeg, selv om prosedyren var blitt så enkel at "even mothers could" - at jeg turte å bevege meg inn i ukjent land. Hvor jeg atpåtil måtte eksponere meg dag etter dag etter dag. Nå liker de fleste av oss å vise seg fram av og til, men det er slik med en blogg er at det er slett ikke sikkert at noen leser den i det hele tatt. Og da blir det nesten bare en drivkraft igjen: viljen og lysten til å skrive og uttrykke seg. Eller det sorterer under alenehet og selvsnakk, som på sin måte kan ha mye med ensomhet å gjøre.


Jeg tenker at det å hele tiden skulle kommentere samtiden og mitt eget liv midt oppi det, kan fjerne meg fra meg selv. Det blir ikke alltid det samme som å gå et nivå opp og få et nødvendig overblikk, det kan like gjerne føre til at jeg tusler rundt litt på siden av meg selv og manøvrer uten sans og samling.


Det er ikke sikkert at det blir en din for alltid-blogg, men det får briste eller bære. Komme det som komme vil.

Julepost mortem

Det er litt vemodig med den røde metallboksen uten lokk som står i entreen full av julekort ogjulebrev. 2009-årets juleønsker fra fjern og nær - noen fotokort har havnet på kjøleskapsdøra.


Nå er det like før disse kortene blir flyttet til en av skuffene i den lille sorte Ikea-kommoden bak døren inne på soverommet. Der kan de bli liggende ganske lenge, det er ikke bare å kaste personlige hilsener som er kommet med det gammeldagse postvesenet. De er så konkrete og håndfaste. Eposthilsener printes ut for å kunne ligge i den røde boksen, der mye av den mentale julen ligger.

Nå har det seg slik at jeg produserer et likelydende julebrev til omtrent alle på lista mi hvert år. Gjerne med et personlig håndskrevet haleheng på slutten. Nå betyr ikke det at julebrevet per se ikke er personlig, det er vel heller etterslepet som er litt mer privat. Eller mer rettet inn på mottakeren. Som ikke har bedt om denne oppmerksomheten, og derfor furter jeg ikke om svaret uteblir. Noen ganger skriver vi forbi hverandre, og blir vel mye enveis.

Et vennepar jeg sendte julehilsen til i år er 93 og 90 år. Han eldst og svært oppegående, hun dement og ikke helt med, som han beskriver det. I deres tilfelle droppet jeg det ferdig utformete julebrevet til fordel for en håndskreven mimrehilsen om gamle dager og felles opplevelser. Jeg følte at her ville det masseproduserte produktet ikke si noe som helst. Nesten virke litt pralende; se hvor flink jeg er! - Et varmende håndskrevet tilsvar i romjulen gjorde meg ekstra glad.


Og da er jeg ved sakens kjerne. Jula er definitivt over. Den var i fjor og nå er det helt andre ting som gjelder. Men jeg tenker at det er nå masse interessant korrespondanse kunne oppstå, hvis jeg tar meg tid til å følge opp noen av de innspill jeg mottok på slutten av fjoråret.


Kanskje julepost mortem kan bli et liv etter døden om vi sorterer før vi arkiverer, og setter oss ned med penn i hånd (deilig gammeldags) og tar kontakt på et vanlig hverdagsgrunnlag. Og passer det slik, er det lov med både facebook og epost. - Der hvor julen beruset oss kan kanskje det vanlige livet inspirere på sin måte.

Tidens elv

Vi er allerede kommet langt inn i det nye året. Syttende dagen i januar. 2010.

Det er lett å tenke seg tiden som farer av gårde. Den som indianere omtaler slik: tiden går ikke, den kommer.

Det er nok ikke bare jeg som kjenner angst når livet lever meg fortere og fortere. I svake øyeblikk spør vi: hvem er jeg, hvor går jeg? Selv om det kjennes godt å kunne lene seg til indianervisdommen, er det ikke alltid like lett å godta livets skjeve gang.

I voksenlivet er det ventet at vi skal være løsningsorientert på det meste, men det å leve et alminnelig og noenlunde vellykket liv ikke er en oppgave for sinker. Fra vi gjør våre første nølende skritt til vi nøler oss rundt i de siste svingene i livsløpet, er det et helt universitets-pensum av feller å snuble i. Det er dødssynder og forsømmelser overalt - livsglede kan forveksles med begjær, altruisme med naivitet, omsorg med formynderi, stayerevne med egoisme og så videre, og så videre.

Forfatteren Eva Seeberg forteller i en bok at hun ikke ser så mye på TV, hun er redd for at det som skjer på fjernsyn vil blande seg med hennes eget liv, gli over i en grumsete minnebok hvor hun ikke greier å skille egne erfaringer fra det som har gått for seg på skjermen. - Altfor mye tid foran titteskapet skjønner nok de fleste av oss kan ha en sløvende effekt, særlig nå vi reiser oss støle og beskjemmet opp av godstolen etter to timer med skiskyting eller hva det kan ha vært. - Har vi da vært avsporet eller tilkoblet? - Jo takk, begge deler.

Det er greit, jeg har skjønt det: vi må fylle vårt knapt tilmålte jordeliv med velbalanserte aktiviteter - arbeid og fritid, familie og egetliv - bare det beste er godt nok. Kvalitetstrening og kvalitetslesning, kvalitetskultur og kvalitetstid på alle plan. Det er ikke lett å følge alle disse kriteriene - godt da å erfare at bare det å gå stille og bevisst rundt i jordeliv, gjerne sitte helt rolig og utelukkende følge sin egen pust, skal kunne gi gevinster i livet her og nå. Og langt inn i evigheten. Mindfulnes for et helt liv, og vel så det...

Det er lenge siden formann Mao herjet rundt både på ideplanet og "in the real, fucking life". Han fikk det heldigvis ikke helt til, men store ideer og tanker må han ha hatt. På personplanet har han vært litt som alle andre, tror jeg - både fortvilt og sint da han klorte ned: "jeg forbanner tidens elv". Forfatteren Per Petterson lente seg nok en gang til Mao, da han brukte akkurat dette sitatet som tittel på en av bøkene sine.

Livet får vi, valgene tar vi mens vi lever. Optimistiske sjeler mener vi alltid har nye muligheter og kan velge på nytt og på nytt. Gamle, naturlig hvithårete damer som meg selv, vet at det finnes noe som aldri kan velges bort, verken i hjertet eller hodet.

Sitat

Det er bedre å leve sin egen feiltagelse enn en fremmed sannhet.

Johan Wolfgang von Goethe