Det er vår og vi er et godt ut i Bjørnson-året. Våren og dette noe nærsynte bildet av en bitteliten furukvist får meg til, av den gamle skolen som jeg er - å mimre linjer fra det storslagne diktetSalme II av hr. Bjørnstjerne Bjørnson.
Storslagen, sier jeg. Pompøs, kremter andre. Mange av strofene hører til min barnelærdom, som hører naturforståelsen til.
At denne snøforviste furukvisten gjør meg litt hastemt, skyldes klart norskpensum og dikteren Bjørnson. Helt ålreit det, ikke det verste akkompagnementet til rusleturer i landskapet.
Strofer som "Intet så smått at ei finnes et mindre ingen kan se, intet så stort at ei finnes et større bortenfor det" popper opp i min noe tilårskomne reptilhjerne (eller hva det nå heter). Samt "Uendelig alt, hvor det minste og største løper i ett. Ingen skal skue det siste - det første ingen har sett". "Evighets avkom og frø er vi alle..."
Vær så god, om noen er interessert kan dere gå til kildene - det være seg samlede verker, lesebøker fra skolen, det uendelige internettet hvor Bjørnson blir nevnt som en av "de fire store", mens vi andre følger hans oppfordring om å blande oss i livsfryden - for "liten og svak ånde et eneste drag inn av den evige dag".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar