Lite kan bli stort

I barneboka ble kjerringa så lita som ei teskje. Noen ganger ønsker jeg det samme, at jeg kunne bli knøtt liten, omtrent på størrelse med en nyutsprungen sommerrose.

Men slik er det ikke ved disse juletider, med meg i normal størrelse og litt stresset over den kommende høytid. Den blir jeg nødt til å ta på strak arm. For julen fordrer sitt. Vår alles jul.

Men da tenker jeg: det finnes råd.  -  Det som virker kjempestort og overveldende kan gjøres lite, ikke sånn teskjekjerringlite, men  sånn inne i vårt eget hode-lite Mindre av alt og alle, da vil det lille vi velger kunne bli stort og viktig.

Vi tar en liten bit og gir det spesiell oppmerksomhet. Hånden til en engel, et kronblad fra en rose, smilet i et barneansikt. En pannerynke hos en på min egen alder. Rynkene kan mildnes med en dose vennlighet, som vil kunne dempe en opphausset jul og kommende tider.

Noen ganger får vi nok lenge før jul. Overdrivelser er ikke nødvendigvis vakre. To vers av Deilig er jorden holder for noen. Tar vi det langsomt, kan vi leve lenge på ett vers. Når noen få linjer fyller sjel og sinn helt opp, kommer vi i vater. Når universell kjærlighet og menneskers store og små henrykkelser er en del av det samme, kjenner jeg på julegleden.                                

Livets dans

"Sometimes I feel like a motherless child" og ikke en moden, tilårskommen dame, som bør kunne overskue og takle både egen og andres eksistens.

Det vil si, noen ganger synes jeg at overblikket er ganske stødig, slik kjennes det i hvert fall ut - helt til helvete bryter løs, på sin egen sleipe måte.

Sånn som for et par måneder siden, Da ville begge mine to forbund: Parkinson og MS - ha beundret min smidighet og styrke
og gledet seg sammen med meg. Der jeg danset etter rytmene til the Boss. Selveste, Bruce Springsteen. Jeg rocket som bare gamle damer kan det.

Befant meg i øyeblikket og hele mitt liv.

I godt over en time var Bruce  min inspirator. Jeg danset og løp, løftet vekter og strekte meg ut. Alle som trener, vet hva som skjer da: endorfinene spruter og dopaminet "rör på sej". Det vil si, det siste vet jeg ikke nok om. Riktigere er vel å si at det forsvinner.  En god del av mitt dopamin er i alle fall borte, fra der det burde være, i hulrommene sine, på begge sider av hodet, i hjernen. I en slik sammenheng blir framtiden min mer usikker, og antakelig mer enn for alle andre.

Men trening gjør glad, og gubben var i godt humør,så vi bestemte oss for Ikea og innkjøp av noen svenske köttbullar. Samtidig kunne jeg ta et lite overblikk, om det var noe som... osv.

Først reiste vi til Ikea på Skøyen, som viste seg ikke å være et vanlig shoppingsted, men en hentestasjon for netthandel. Det var der det startet. En smådjevel begynte å trekke i trådene. Ikke mer enn ute av bilen, før jeg knakk sammen. "blodtrykksfall" tror jeg noen ville kalle det. Hos meg skifter det mellom nummenhet og sitrende stivhet i ben og  torso, jeg må bøye meg, står krokete som en heks, blir redd eller sint eller fortvilet, og kan ikke gå inn til folk (les: Ikea). Forvarslet var Skøyen, le grand finale var Slependen. Der var det så ille at jeg buret jeg meg inne i bilen, mens han andre raida butikken for svenske kjøttboller.

Det rare er at det går over og enda rarere er at jeg lever omtrent som før. - Ikke som før den siste diagnosen, men som før siste blodtrykksfall, og som noen ganger midt oppi og like etter siste treningsøkt. Altså ganske høy. Mens drømmen egentlig er, på det jevne.

Det ubehagelige er at jeg aldri vet - ikke sånn som når døden kommer-ikke vite.
Men det å ikke vite  når det setter inn neste gang, hvor befinner jeg meg?
Samt, hvilke enerverende nevrologiske ondskapsfullheter vil presenteres meg, da?

Men så slipper ondskapen taket, og det gode livet kan danse fritt igjen..

"Kongler på Kastet"

 "Kongler på Kastet" er egentlig tittelen på ei bok om blant annet et år inne på Krogskogen, i ei av koiene på Fjellsetra. Jeg skal ikke dvele ved selve boka av Brynjulf Bjørklid,
Men les den gjerne, den fenget meg.

Denne gangen var det konglene like oppi lia her ved inngangen til Sørkedalen, Nordmarka og Krogskogen, som fikk meg til å dra fram Iphonen. Tidlig ettermiddag sist søndag, turgang oppover bakkene, med en noe fordekt intervalltrening. Slippe seg nedover veien et stykke igjen, så oppover noen kneiker, for så å slippe seg litt utfor igjen. Omatt og omattatt - til det begynner å nærme seg en dose med trening. - Gangveiene slynger seg oppover mellom ganske store terrassehus oppover åsen. - Holmenkollen mot vest, noen millimeter sydøstover ligger de feteste villaene. - . Klasseforskjell. Men på turveiene er det ikke godt å si hvem som er hvem-  "mosjonering" tror jeg må være funnet opp i dette strøket.

Så egentlig har jeg ikke noen grunn til å være flau. Men jeg er det. Være så til de grader vindblåst og opp i årene, og så driste seg til. Likevel,  jeg gjorde nå det sist søndag, utnyttet muligheten til å trene på et lite og hjemlig område. Men det føltes naturlig og nødvendig å speide oppover og nedover: klar bane?

Konglene i veikanten var noe annet. De fikk meg til å stanse og tenke kongletanker. Merkelig nok dukket "Kongler på Kastet" opp først, enda jeg bare har hørt om det i et foredrag i Sørkedalen historielag  i november i fjor. Om "Ingjerdskastet", en haug med kvist og kvas og kongler, inne på Krokskogen. Et minnested for en tragisk hendelse på 1700-tallet. Da en mor og et barn ble overrasket av et kraftig uvær, som tok livet av kvinnen. Fortellingen om uværet er kanskje en av mange vandrehistorier, men det blir slengt kongler og kvister på kastet i dag også. - Skogen har sin egen påvirkningskraft. Sorger og tragedier finnes,

Konglene i veikanten var ikke helt up to date, de heller. De gjør seg nok best oppe i trærne, i sine egne graner, sødmefylte og bristeferdige. Men prøv å si det til et barn som har plukker nedfalne grankongler, for å samle på dem, leke med dem. Furukongler er like fine, de kan være sauer, hunder, geiter. Hva vi vil - Bilder fra min egen barndom  dukker opp mens jeg fomler med Iphonen. Litt flaut det siste også. På fotojakt. - Og noen avdankede, gråbrune grankongler.

Konglene på Kastet.
Det knepper i vidunderdingsen, så får vi se hva det blir til.