En utesofa står og byr seg frem til alle. - Jeg kan tenke familien min, barna, barnebarna, venner, kjente,
de jeg ikke kjenner, som trenger å hvile seg. I våre travle liv behøver vi små stopp, hver dag; mulig-
heter til å roe GPS'en - hvor er vi, hvor skal vi, hvor vil vi? Hvor er jeg, hvor er de andre?
Hvileplasser er gode å ha opp gjennom tillværelsen. I perioder tror vi at det er sånn livet skal være, travelt alltid. Men slik blir det ikke. I alle fall ikke til slutt. - Et besøk hos min egen mor på "hjemmet" (det heter bo- og rehabiliteringssenter) forteller meg, at for noen (mange - alle) blir dagene totalt annerledes. Ingen ting skal gjøres, ingen ting blir gjort - måltidene er det nærmeste man kommer et gjøremål. For noen er aktiviteten ganske nær det stadiet kropp og sinn er i. Utrolig langsomt og ikke alltid helt med, noen ganger helt på siden, i egne bilder og tankespinn.
Det er egentlig ikke
på hjemmet, det er blitt
i hjemmet, det siste mor vil komme til å ha. Hun har eget rom, men blir plassert i fellesrommet for spising og samvær. Det siste er ikke lett når det mentale nivået er så forskjellig. For oss som kommer utenfra, kan hele atmosfæren ha et slags eventyrskjær over seg:
Tornerose, fortrollet, venter på redning... Det siste vet vi ikke kommer til å skje. Avslutningen på fortellingene her inne, er begynnelsen på noe nytt, som ingen
vet hva er.
For oss utenfra er det lett å tro at dette ikke handler om oss. Men det gjør det, jo. Det ble jeg minnet om ved siste besøk. En av mors bordfeller, liten, tynn, med sammensunket kropp. Sittende ved enden av bordet, ikke i prat med noen, før jeg kom trillende inn med mitt opphav. - Takk skal du ha for at du besøker henne! Noe sånt, sa hun. Klart, tydelig med all mental tilstedeværelse. - Jeg, som ikke er hos min egen mor annenhver dag akkurat, ble rørt og slått ut av hvordan dette skrøpelige lille damefnugget ikke bare var årvåken og hundre prosent med, men var empatisk - hadde overskudd til å bry seg om sine medmennesker.
For noen år siden hadde jeg en lignende dameopplevelse på et aldershjem i Oslo. En snart hundreårig fugleskrott av en kvinne lå/satt i en rullestol like ved heisen. Hun oppholdt seg sikkert andre steder også, men hun så ut til å trives der folk kom og gikk. Hun var lys til sinns, og brydde seg om de andre hun kamperte sammen med. Denne damen var egentlig fra Hellesylt på Sunnmøre, var ugift, og hadde havnet i omsorg her nede etter et alvorlig beinbrudd under et søsterbesøk. Ikke bare enslig, men også i "fremmed land". Utgammel og kroppslig helt ute av funksjon - men hjernen og hjertelaget, empatien hadde intet datostempel.
Våre daglige liv humper av gårde. Vi ser hvordan det ender, hvordan generasjonene fader ut - ubønnhørlig. Men innimellom alt det triste, erfarer vi menneskelige lyspunkter som er med på å gi et forsonende skinn til alle oss andre. Det kan gi både trøst og mening.
