Dette er en veggpryd fra virkeligheten, som er havnet på nett - slik som så mye gjør i våre dager. Vi "the real people" må nesten beskytte oss. Vi behøver ikke vite alt, vi behøver ikke le av alt. Vi behøver ikke dokumentere eller kommentere alt heller. Da tror jeg noen av oss kan bli oppspist.Det er noen som imponerer meg, de som engasjerer seg ustoppelig i de viktige tingene, eller setter sine egne saker på dagsordenen. Elin Ørjasæter er en slik dame. Jeg beundrer henne kolossalt, men søker henne sjelden opp, der hun tvitrer og facebooker over en lav sko.
Selv skribler jeg fra tid til annen litt i denne bloggen. Mest for å øve meg på å tenke og skrive, og jeg aner jo ikke om noen leser meg.- Jo forresten, i dag fikk jeg tilbakemelding på Facebook at en klassevenninne fra gymnastiden fulgte bloggen min. Tenk det - noen titter innom av og til. Bare det kan inspirere en bloggskriver.
Følgeren min beklaget at hun ikke kom med innspill på kommentarplass. - Det skjønner jeg godt.
Innom Facebook av og til kommenterer heller ikke jeg alt som popper opp, og synes standarduttrykket "jeg liker" er ganske pussig.
Direkte henvendelser til meg reagerer jeg alltid på; det handler mer om å se og være til stede.
Før kunne det for eksempel hete å havne på skråplanet. Det var sjelden noe positivt med akkurat det verbet. Å havne på nettet er mer sammensatt og blandet.
Jeg har så langt verken oversikt eller innsikt i den ganske nye nettverksjungelen. Og så kommer trolig nok heller aldri til å skje.
Men min geranium på veggen er nå definitift havnet på nett.
