Skribent og komiker Christine Koht har skapt rabalder etter et Utfall i A-magasinet, der hun raljerte over de eldre - som er rare på håret, ikke takler maskiner og automater, er avtale- og tidsfikserte - noe sånt, og mer til. Jeg husker ikke alt, men Koht er alltid morsom på sin egen høyst originale måte.Jeg stusset litt under lesningen, hvordan hun kjekt og greit snakket om de andre. - Pass deg litt,
tenkte jeg. Plutselig er du der, du også... Selv om du både har knasket B12 og C-vitaminer. Samt omega 3, 6 og 9.
Når vi eldes, blir vi på en måte oss selv så mye mer - i verste fall ender vi opp som stivnede karrikaturer. De hissigere blir hissigere, de lattermilde mer lattermilde, de depressive mer osv ... Og ikke bare det: nesa vår vokser, ørene likeså. Som Koht også var innom: hårene stritter, både her og der. - Vår venn i nøden: Pinsett, hvor er du?
En gang, da jeg var midt i 40-årene leste jeg en notis om en kvinnelig journalist som hadde agert gammel dame i en ukes tid. I New York tror jeg det var. Forferdet meldte hun tilbake at hun var blitt totalt neglisjert; hun følte seg som en komplett ikkeperson.
Da var det jeg skrev en liten epistel til meg selv, om at jeg ikke måtte frykte alderdom og død. Der lenger fremme. Jeg den yngre, skulle ta mitt aldrende jeg i hånden og lede henne over til den andre siden.
Når jeg nå begynner å nærme meg, eller må sies å ha kommet til ung gammel, er jeg sannelig ikke sikker på om min egen omsorg fra år tilbake gjelds lenger. Det får stå til: oppegående eller horisontalt. Fjong eller lattervekkende - humor kan slå så mange veier. Og rare kan vi alle være.
tirsdag 28. oktober 2008
lørdag 25. oktober 2008
Gravemaskiner
Det var i juli måned, vi kjørte E-6 til Møre og registrerte et massivt veiarbeid lengst sør i Hedmark. Den ene gravemaskinen etter den andre, tjue-tredve - jeg husker ikke. men det krydde av dem. I rødt, blått, gult.
Gravemaskinene fikk meg til å tenke på dinosaurer, av det vennlige slaget. De bøyde de lange nakkene, tok opp jordmasse og digre steiner. At jeg et øyeblikk forvekslet maskinene med enorme, godmodige hjelpedyr er ikke så rart. Andre har også gjort seg sine tanker.
Dikteren Rolf Jacobsen skrev en gang diktet Landskap med gravemaskiner. Han også så på dem som svære dyr, men ikke godmodige og hjelpsomme. "De spiser av skogene mine" påstod han - Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine. / Gud hjelpe meg for en skapning som dem. /Hoder uten øyne og øynene i baken. / De svinger med kjeftene på lange skaft / og har løvetann i munnvikene.
Jacobsen var redd for vold på naturen. Og så for at disse uhyrene "skulle arbeide i århundrer og tygge blåklokkene om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra projektører". (Fra "Hemmelig liv" 1954)
Da kan jeg jo lure, hvordan kunne jeg falle for disse mastodontene, som uten egenvilje ble styrt i en av vår tids helt nødvendige veiprosjekter? Var det barnet i meg som nesten begynte å le når jeg tok alle de fargerike gravemaskinene innover meg? Var det fantasien min som ble trigget av de lange halsene som svingte i takt med førerens vilje? For det satt jo en arbeidskar i styrehuset på hver eneste en. Det visste jeg vel, men det var gravemaskinene som forførte meg.
Og ja, jeg elsker blåklokker og løvetann. Mer enn gravemaskiner, og mer enn Europavei 6; men ikke alt i naturen er bare vakkert heller. Brutalitet i orkankastene, fjell som raser ut, jordskjelv og flodbølger. - Da var de fargerike gravemaskinene fredelige og sjarmerende maskuline i et prosjekt som går opp i den mye større moderniteten, som vi - enten vi liker det eller ikke -
er en del av alle sammen.
Gravemaskinene fikk meg til å tenke på dinosaurer, av det vennlige slaget. De bøyde de lange nakkene, tok opp jordmasse og digre steiner. At jeg et øyeblikk forvekslet maskinene med enorme, godmodige hjelpedyr er ikke så rart. Andre har også gjort seg sine tanker.
Dikteren Rolf Jacobsen skrev en gang diktet Landskap med gravemaskiner. Han også så på dem som svære dyr, men ikke godmodige og hjelpsomme. "De spiser av skogene mine" påstod han - Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine. / Gud hjelpe meg for en skapning som dem. /Hoder uten øyne og øynene i baken. / De svinger med kjeftene på lange skaft / og har løvetann i munnvikene.
Jacobsen var redd for vold på naturen. Og så for at disse uhyrene "skulle arbeide i århundrer og tygge blåklokkene om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra projektører". (Fra "Hemmelig liv" 1954)
Da kan jeg jo lure, hvordan kunne jeg falle for disse mastodontene, som uten egenvilje ble styrt i en av vår tids helt nødvendige veiprosjekter? Var det barnet i meg som nesten begynte å le når jeg tok alle de fargerike gravemaskinene innover meg? Var det fantasien min som ble trigget av de lange halsene som svingte i takt med førerens vilje? For det satt jo en arbeidskar i styrehuset på hver eneste en. Det visste jeg vel, men det var gravemaskinene som forførte meg.
Og ja, jeg elsker blåklokker og løvetann. Mer enn gravemaskiner, og mer enn Europavei 6; men ikke alt i naturen er bare vakkert heller. Brutalitet i orkankastene, fjell som raser ut, jordskjelv og flodbølger. - Da var de fargerike gravemaskinene fredelige og sjarmerende maskuline i et prosjekt som går opp i den mye større moderniteten, som vi - enten vi liker det eller ikke -
er en del av alle sammen.
søndag 19. oktober 2008
Romvesen
Jeg ser for meg et menneske som en miks av mange ting - gjerne en blanding av et sosialt dyr og et romvesen. Omgivelsene eller rommet kan være som en hule - med vegger og trygghet, men også en større sfære med himmel og pusterom. Et sted for konsentrasjon og utfoldelse.
Vår personlige historie begynte blodig, den gang vi ble presset ut av mors liv i et kaldt og stort føderom, uten livmorvegger, uten grenser. Redsel, hyl og skrik - før varme fra en pupp, en armkrok, et teppe og en myk stemme. Før alt.
Rommet blir sett på som et privat domene, og rangert som et gode. Vi vil gjerne ha leiligheter eller hus med mange rom. Rom for samvær og alenehet, Rom for søvn og hygiene. Mange og store rom gir status. - Barnet får eget rom for å utvikle seg og bli selvstendig. Et voksested for fantasi, et arnested for lek og læring. Sin egen verden.
Noen ganger oppfører de små seg utidig og kan risikere å bli sendt inn på rommet sitt for å bli "snille" igjen. For å skamme seg og for å komme på tusen måter å gjøre all ting godt igjen. Tror jeg. Motivene ligger ikke helt opp i dagen. Men det er nok ingen garanti for at tvangsopphold i barnerom gir fred i sjelen og vil utvikle "gagns menneske".
Det er stor forskjell på en celle og et luftig rom, men går man ut og inn av et lite bur som man vil - har nøkleknippe og råderett, er det kanskje drømmen for den som trenger feedback for tenking og konsentrasjon. Jeg vet ikke helt hva Virginia Woolf (1882-1941) ønsket seg da hun skrev "Et eget rom".Det var antakelig et værelse med lys og luft, som kunne slippe tanken fri og gi henne respekt og muligheter som skapende menneske. - Det gikk for eksempel mange år før vår egen Halldis Moren Vesaas (1907-1995) fikk sitt eget skrivebord. Mannen og dikteren Tarjei hadde arbeidsrom, mens Halldis lenge skrev poesi på kanten av en bordflate.
Så er det vel viktig da, for barn, kvinner og andre å bli anerkjent som "romvesen", få et avgrenset område til private og personlige sysler.
Men noen voksne individer blir kanskje bli skuffet likevel - ingen ting skjer.
Kanskje det ikke er ytre forhold som har stått i veien, men dører mellom egne indre rom som ikke lar seg åpne.
De som er trassige og modige nok, foreslåes å gjøre et låsskift eller mer moderne - skaffe seg nye kort og koder til rommene i det aller innerste.
Det er lov å prøve seg.
Vår personlige historie begynte blodig, den gang vi ble presset ut av mors liv i et kaldt og stort føderom, uten livmorvegger, uten grenser. Redsel, hyl og skrik - før varme fra en pupp, en armkrok, et teppe og en myk stemme. Før alt.
Rommet blir sett på som et privat domene, og rangert som et gode. Vi vil gjerne ha leiligheter eller hus med mange rom. Rom for samvær og alenehet, Rom for søvn og hygiene. Mange og store rom gir status. - Barnet får eget rom for å utvikle seg og bli selvstendig. Et voksested for fantasi, et arnested for lek og læring. Sin egen verden.
Noen ganger oppfører de små seg utidig og kan risikere å bli sendt inn på rommet sitt for å bli "snille" igjen. For å skamme seg og for å komme på tusen måter å gjøre all ting godt igjen. Tror jeg. Motivene ligger ikke helt opp i dagen. Men det er nok ingen garanti for at tvangsopphold i barnerom gir fred i sjelen og vil utvikle "gagns menneske".
Det er stor forskjell på en celle og et luftig rom, men går man ut og inn av et lite bur som man vil - har nøkleknippe og råderett, er det kanskje drømmen for den som trenger feedback for tenking og konsentrasjon. Jeg vet ikke helt hva Virginia Woolf (1882-1941) ønsket seg da hun skrev "Et eget rom".Det var antakelig et værelse med lys og luft, som kunne slippe tanken fri og gi henne respekt og muligheter som skapende menneske. - Det gikk for eksempel mange år før vår egen Halldis Moren Vesaas (1907-1995) fikk sitt eget skrivebord. Mannen og dikteren Tarjei hadde arbeidsrom, mens Halldis lenge skrev poesi på kanten av en bordflate.
Så er det vel viktig da, for barn, kvinner og andre å bli anerkjent som "romvesen", få et avgrenset område til private og personlige sysler.
Men noen voksne individer blir kanskje bli skuffet likevel - ingen ting skjer.
Kanskje det ikke er ytre forhold som har stått i veien, men dører mellom egne indre rom som ikke lar seg åpne.
De som er trassige og modige nok, foreslåes å gjøre et låsskift eller mer moderne - skaffe seg nye kort og koder til rommene i det aller innerste.
Det er lov å prøve seg.
onsdag 15. oktober 2008
Å skrive et tre
"Åh, om jeg kunne skrive landskap" . Slik begynner Wera Sæther ett av sine brev hjem fra India (22.9.08). - Ja, nettopp. Omtrent slik følte jeg det også den gangen jeg så inderlig gjerne ville "skrive et tre".
Det var noe med meg og naturen i den perioden. Det var trærne - og spesielt alle de ranke hvit/sorte bjørkestammene med det lysnordiske løvverket. Å skrive et tre, kalte jeg en tekst, som jeg strevde med, men ikke fikk til.
Som mennesker i naturen kjenner vi på mange følelser,vi ser, hører og lukter. Å formidle noe av dette personlig og originalt er vanskelig. Ikke vil jeg det skal være som teksten i "Där björkarna susa" og heller ikke som en leksikalsk innførsel på Wikipeda.
Naturen og det menneskelige språket kan være langt fra hverandre. - Jeg tar naturen innover meg; bølgeskvulpet, kjølvannet etter båten - det er en direkte linje fra naturfenomen til sanseapparat. Og stort sett finner jeg ord eller navn på det jeg ser og opplever. Men noen ganger strekker ikke førstevalget til og jeg må ty til tilleggsord; noen av adjektivene for eksempel.
De kan være uunnværlige, men like gjerne føre lukt i klisjéfella - og få det stakkars bjørketreet til å ønske seg og meg langt vekk. -
Nei da, jeg er ikke animist (!) - Selv om bjørka og jeg lever i mye av det samme, er det likevel et kvantesprang mellom eksistensene våre.
Uansett: Unge trær gir mye håp, og de riktig gamle trærne, de med store kroner og tykke, knudrete stammer - de får meg til å tenke på og forstå litt mer av evigheten.
Det var noe med meg og naturen i den perioden. Det var trærne - og spesielt alle de ranke hvit/sorte bjørkestammene med det lysnordiske løvverket. Å skrive et tre, kalte jeg en tekst, som jeg strevde med, men ikke fikk til.
Som mennesker i naturen kjenner vi på mange følelser,vi ser, hører og lukter. Å formidle noe av dette personlig og originalt er vanskelig. Ikke vil jeg det skal være som teksten i "Där björkarna susa" og heller ikke som en leksikalsk innførsel på Wikipeda.
Naturen og det menneskelige språket kan være langt fra hverandre. - Jeg tar naturen innover meg; bølgeskvulpet, kjølvannet etter båten - det er en direkte linje fra naturfenomen til sanseapparat. Og stort sett finner jeg ord eller navn på det jeg ser og opplever. Men noen ganger strekker ikke førstevalget til og jeg må ty til tilleggsord; noen av adjektivene for eksempel.
De kan være uunnværlige, men like gjerne føre lukt i klisjéfella - og få det stakkars bjørketreet til å ønske seg og meg langt vekk. -
Nei da, jeg er ikke animist (!) - Selv om bjørka og jeg lever i mye av det samme, er det likevel et kvantesprang mellom eksistensene våre.
Uansett: Unge trær gir mye håp, og de riktig gamle trærne, de med store kroner og tykke, knudrete stammer - de får meg til å tenke på og forstå litt mer av evigheten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
