Apropos Bjørnson...

Det er vår og vi er et godt ut i Bjørnson-året. Våren og dette noe nærsynte bildet av en bitteliten furukvist får meg til, av den gamle skolen som jeg er - å mimre linjer fra det storslagne diktetSalme II av hr. Bjørnstjerne Bjørnson.

Storslagen, sier jeg. Pompøs, kremter andre. Mange av strofene hører til min barnelærdom, som hører naturforståelsen til.

At denne snøforviste furukvisten gjør meg litt hastemt, skyldes klart norskpensum og dikteren Bjørnson. Helt ålreit det, ikke det verste akkompagnementet til rusleturer i landskapet.

Strofer som "Intet så smått at ei finnes et mindre ingen kan se, intet så stort at ei finnes et større bortenfor det" popper opp i min noe tilårskomne reptilhjerne (eller hva det nå heter). Samt "Uendelig alt, hvor det minste og største løper i ett. Ingen skal skue det siste - det første ingen har sett". "Evighets avkom og frø er vi alle..."

Vær så god, om noen er interessert kan dere gå til kildene - det være seg samlede verker, lesebøker fra skolen, det uendelige internettet hvor Bjørnson blir nevnt som en av "de fire store", mens vi andre følger hans oppfordring om å blande oss i livsfryden - for "liten og svak ånde et eneste drag inn av den evige dag".

Et rom på Lanzarote

Lykken kan være å ha et eget rom. Enda kulere blir det når kalenderen sier februar og det er palmer jeg får øye på hver gang jeg titter ut.

Wirgina Woolf var inne på hva det betyr å ha "a room of her own". Et ferierom blir ikke på samme måte et tenke- og skriverom, men takk og pris hvor godt der er å komme inn til seg selv av og til. Alt det fremmede utenfor - for min del "Casas Heddy", hvor jeg bodde, og ikke minst byen Puerto del Carmen samt hele Lanzarote. Inne i mitt eget rom fikk alle inntrykk lov til å falle på plass.

Rommet var en del av et tilpasset Lanzarote-hus. En trapp opp, terrassen og mitt private domene. Jeg fikk assosiasjoner til Afrika, til Torbjørn Egner og de uskyldige 1950-årene.

Men stilen er umiskjennelig Lanzarote og CesarManriques. Jeg ble daglig litt glad når jeg trappet meg opp. Trappegåing er ingen selvfølge på et sted som dette, der rullestoler og gåstoler hører til.

Danse med stoler

Jeg har vært to uker på Lanzarote, først i februar på "Casas Heddy". Det var vellykket på mange måter, kanskje først og fremst fordi jeg tok noen utfordringer i det å reise alene med meg selv og kroppen min. Og da betyr det mindre at Røde Kors, som driver stedet, passet på oss fra avreise til hjemreise. Det var nok å forholde seg til likevel. Bare det å innrømme sin egen sårbarhet og velge trygghetsprofil framfor globetrotterferie per telt i Sahara. Likevel -ikke å vite hva jeg reiste til.

Casas Heddy møtte meg som en hvitkalket kardemommeby, som bredde seg ut over i alt 30 mål. Lave og firkantete murbygninger helt i arkitekten, Cæsar Manriques ånd, Lavt og firkantet. Opprinnelig en gang skapt og planlagt av den norske kvinnen Heddy Astrup. Det hele vakkert harmonisert med trær, planter, veier og "gater". - Dronningens gate, Bedringens vei og Karl Johans gate førte alle både til svømmebasseng og spisesal. Det var tre måltider om dagen, ved samme bord og med samme bordfeller i to uker. Jeg var heldig, vi var fire personer fra 66 til 87 som kom svært godt ut av det med hverandre. Ikke bare praten, men til tider samtalen, gjorde oss mer og mer på bølgelengde.

I tidligere dager reiste unge mennesker på dannelsesreiser. På en måte ble Casas Heddy et lignende prosjekt for meg. Men jeg er ikke ung, egentlig ganske gammel. Det siste er ikke alltid like lett å forstå. På Lanzarote erfarte jeg noe jeg allerede visste, at alder er uinteressant. Leve må vi gjøre hele tiden Så lenge vi puster er valget enkelt for de fleste av oss.

Casas Heddy framsto som en blanding av institusjon og hotell. En 66-åring som meg selv, kunne ta det som en selvvalgt prøve på hvordan et aldershjem kan komme til å bli. Det var stadig vekk aktiviteter og tett på. Litt sjenert var jeg første gangen med på morgengymnastikken på patioen. Trim fra stol! Blæh - pensjonistforeningen neste... (Umoden 66-åring!) Men øvelsene var fine og musikken og stemningen oppmuntrende. Dermed ble det noe å glede seg til, om jeg ville - hver dag.

Enhver synger med sitt nebb; på Casas Heddy danset man både med bein og uten. Musikken gjør de fleste av oss så levende som vi kan bli. Rytmer i luft og kropp. Par og alene. -
På karneval med super dansemusikk ble jeg bydd opp av mann i rullestol. Det var merkelig lett å si ja. Med null erfaring holdt jeg fast med høyrehånden, svingte rundt etter takt og rytme. Og under over alle under - det fungerte. Kjempebra. Vi smilte begge to, med munn og øyne. Vel var stolen lett og fungerte optimalt, men jeg hadde aldri trodd at den omtrent ikke skulle merkes.

Det kunne være flere ting å melde fra Lanzarote og Casas Heddy, men jeg stopper her. Det å danse på og med stoler holder for denne gang.

Blogg for dagen

Jeg er ingen proff blogger. De proffe skriver friskt og uanstrengt hver eneste dag. Nemorosa må ta seg på tak for å klore ned noen linjer. De proffe er veldig gode, de skriver treffende og "to the point" om interessante ting som foregår i samfunnet. De mener sterkt og overbevisende, og nå gjør jeg ikke narr. Jeg misunner dem nemlig. Veldig.


Bloggen min er begynt å bli litt triviell, også for meg selv. Det var den ikke i begynnelsen, jeg ble høy bare ved tanken på at jeg fikset det. At jeg, selv om prosedyren var blitt så enkel at "even mothers could" - at jeg turte å bevege meg inn i ukjent land. Hvor jeg atpåtil måtte eksponere meg dag etter dag etter dag. Nå liker de fleste av oss å vise seg fram av og til, men det er slik med en blogg er at det er slett ikke sikkert at noen leser den i det hele tatt. Og da blir det nesten bare en drivkraft igjen: viljen og lysten til å skrive og uttrykke seg. Eller det sorterer under alenehet og selvsnakk, som på sin måte kan ha mye med ensomhet å gjøre.


Jeg tenker at det å hele tiden skulle kommentere samtiden og mitt eget liv midt oppi det, kan fjerne meg fra meg selv. Det blir ikke alltid det samme som å gå et nivå opp og få et nødvendig overblikk, det kan like gjerne føre til at jeg tusler rundt litt på siden av meg selv og manøvrer uten sans og samling.


Det er ikke sikkert at det blir en din for alltid-blogg, men det får briste eller bære. Komme det som komme vil.