Når julen nærmer seg, stritter jeg imot.
Jeg både ønsker meg og vegrer meg
– det er godt/vondt å være der igjen.
Blir det en reprise eller noe for seg selv? Det siste ville være
fint. Vi trenger overraskelser, selv om det er gjenkjennelse vi søker.
Julen er en bit av
livet. En lengsel, som vi gjør synlig og lever ut i vintermørkets myke
minutter.
Vi gjør den til teater eller en reise i minner om skjønnhet. Det er
ikke sikkert alt skjønt er sant, men vi har noen forestillinger, som er våre.
Julen er et titteskap,
som vi finner frem og gir vår egen form. Følelser og opplevelser, julehimmel og
jordisk gods, trykk av en barnehånd, bortgjemte pakker. Hemmeligheter i
krokene.
Julen er en metafor. Et
bilde vi tar tak i. Den er en drøm som har alle fortellinger i seg.
Fortellingen om våre tilværelser. Andres liv. De som var for hundre år siden, de
som leves nå.
Julen er hva vi er og hva
vi har. Kraftløshet og energi. Ensomhet og festlig samvær. Det gir rom for både raushet og savn.
Julen med sitt
kommersielle kjør kan i verste fall stresse
oss ut, men da tenker
jeg at det ikke er høytidens skyld,
og at julefred og ro kan vi finne i vårt indre som
holdepunkt og
glad inspirasjon.
