Om prinsesser og sånt

Estelle, Silvia, Ewa, Mary - "dotter av kronprinsessan Victoria af Sverige"

Jeg har tatt navnevalget til etterretning, og har ingenting imot det første navnet av de fire. Flott og prinsesseaktig. Jeg kjenner faktisk en liten frøken som heter det samme, men med a til slutt. Hun elsker prinsesser og tegner prinsesser. Hvorfor tegner småjentene hele tiden damer med side kjoler og krone på hodet? Er de født sånn, eller blitt sånn? Ganske mye blitt, tror jeg. I alle fall; hun skal få vite det. Kanskje blir hun glad, da - vil kjenne smaken av lykkelig...


Jeg holder på og leser om en annen svensk royal dame for tiden: Drottning Kristina 1626 - 1689. Hun var prinsesse til hun var seks år - derfra ble hun dronning(!) Faren Gustaf Adolf, døde i et slag. Da måtte hun trå til. Og hun styrte opphøyet, intenst og med stort alvor. - Damen er historisk kontroversiell, og spennende å lese om. Til historien hører at hun abdiserte i 1654, flyttet ut av Sverige og konverterte til katolisismen. Det siste blant annet for å oppnå større eksistensiell frihet...

Selv om den androgyne og maktsøkende Kristina på 1600-tallet hadde mye rart for seg, synes jeg navnet også vil kunne matche et svensk dronningemne av i dag.


Men navn skjemmer ingen - og kanskje svenskenes nyfødte prinsesse Estelle vil fylle en rolle bortenfor merkevarene og jetsetet.




.

Parus major

Kjøttmeisen (Parus major) er en høyst alminnelig fugl.
Men ikke MIN kjøttmeis, ikke den jeg møtte her om dagen.
Den var glinsende sort, hvit og gul. Mye gult.

Jeg er ingen stor fuglekjenner, så for meg kan de vanligste fuglene fremstå som sjeldne og eksotiske, når jeg SER dem. Og det er jo det mange av dem nettopp er: sjeldent eksotiske og ualminnelig velskapte. Hver og en, som seg selv.

Min kjøttmeis sang insisterende vakkert og satt på furukvist rett over hodet på meg. Helt synlig og ubeskjedent kvitrende.

Fortryllet og fortrollet som jeg var en stund, hoppet tankene mine til Gardermoens store ventehaller, hvor vi kan la oss overrisle i spennende lyddusjer.

Etter å ha blitt nybadet av den fyrige kjøttmeisen (det var en hann, tror jeg)
var og er det helt naturlig å se frem til våren.
Den som kommer nå.

En gran i skogen

Apropos smågraner på vandring. Gamle damer får stadig assosiasjoner.
- "Poesi og Prosa" på gymnaset, eller var det realskolen, eller folkeskolen kanskje... Ikke barnehage, for det var det ikke i Haugsbygd på Ringerike der jeg var liten.

Nils Collet Vogt, fra 1887; lenge siden, og ikke noe jeg ønsker meg å bli, men likevel:


Var jeg blott en gran i skogen

Det er alt blit sent paa høsten.
Luften dirrer ikke mer.
Isblaa staar den nu og ser
paa de søileslanke birke,
der lik gule altarblus
lyser op i skogens kirke.

Naar saa vinterstormen kommer
- hele skogen farer sammen,
og de gule altarlys
slukkes ut ved første gys,
blade fyker om som gnister,
luften blekner, sneen falder, -
er det kun de høie graner,
der lik store, sorte faner
suser gjennem skogens haller.

Og da driver jeg i skogen,
og jeg hører vinden sukke,
slite i de gamle toppe,
tute om det svarte fjeld,
som staar like steilt deroppe.
Og jeg tænker med mig selv:
Du er intet skillingslys,
som det første gufs skal slukke!

Var jeg blot en gran i skogen,
som, naar vinterstormen kommer
- luften blekner, sneen falder -
suser gjennem skogens haller
lik en vidt utslagen fane,
til det grønnes næste sommer!

Graner på utflukt

Disse smågranene holder til på Gålå i Sør-Fron. Der jeg traff på dem her om dagen. Kanskje vet de ikke at de står på rot, og at de må bli hvor de er i overskuelig framtid. Om de da ikke blir tynnet ut eller ryddet bort av noen som besitter nødvendig kunnskap om trær i sin alminnelighet og graner spesielt. Det siste er så langt ikke for smågraner å bry seg om.

Jeg vandret rundt på vinterveiene og ble merkelig rørt når jeg så de smånette grantrærne, tett sammenvokst som barnehagebarn på tur med pedagogene sine. Flere ganger har det slått meg hvor ålreite slike småttinger egentlig er, her om dagen observerte jeg hele tolv juniorer på bare to-tre voksne. Ikke mye å gå på om ulydigheten skulle trasse seg fram i slike sammenhenger. Det gjorde den ikke på busstoppet heller, mens de ventet på frakt til Sørkedalen. Der og da var det harmonien som rådet.

Unger kan være litt av hvert: snille og vrange, go'e og masete. Aktive barn heter det. De små grantrærne var bare søte, og "virket" yndig uvitende om sine liv og sine skjebner. Jeg lot meg begeistre, men grøsset litt da jeg tenkte at ordet hogst antakelig er et ukjent begrep for så små grantrær.