Lesegaver

Bøker kan være gaver - en presang fra noen eller fra deg selv til deg selv. Eller bøker som ren velsignelse. Velsignelsen er selve lesingen. En gave til deg fra forfatteren. Så er det evnen til å lese. Det er mer enn enkel staving, det er å oppfatte og å forestille seg, følge med i tanker og krumspring. En intellektuell gave.
Hjernevinningene må krølle seg litt ekstra i den prosessen.

Å lese skjønnlitteratur er å dikte med.

Bøkene i bildet er det jeg vil kalle en salig blanding. Fire kom til meg fra under juletreet, en ble kjøpt til lesegruppa, og den siste har stått og ruget i en fem, seks år:  Karsten Jensen "Vi, de druknede" sto lenge støtt i bokhylla med sine 687 sider... Hjelp, jeg drukner, tenkte jeg - og vegret meg, men dristet meg endelig inn i boka nå rundt nyåret. Og det angret jeg ikke på, mens jeg leste på skrå et par dager. Slukte, som det heter.  Jeg befant meg i fiske- og sjøfartsbyen Marstal på øya Ærø syd i Danmark, deltok på land og sjø fra 1648 og fram til slutten på annen verdenskrig. det var ingen dans på roser for noen, hjemme eller på sjøen, for voksne eller barn. Slagene haglet over små guttetraver. På skolen, i oppdragelsen, ungene imellom. Mange skjebner, i godt og vondt. Handlingen går over ca hundre år, og holder grepet tvers igjennom,

Hvorfor leser vi alle disse bøkene? Helst på papir, men også fra skjerm. Skjønnlitteratur fordøyes uansett medium. Ja, gjennom øret også. Det handler om å få adgang til en annen verden, lese en fortelling som slår an kjente toner i oss  - bli berørt, få innsikt, være i nærheten av både godfølelse
og tristhet? Kjenne på humor. Le litt, eller lesehumre...

Årets julelesegaver kom fra flere hold i familien. Vi fikk Lars Mytting "Svøm med dem som drukner". En godt komponert fortelling, nesten som en kriminal, oppdiktet og leseverdig. Jeg skal ikke gå videre inn i denne historien, men vi holder til både i Gudbrandsdalen, Frankrike og på Shetland. - To bøker fra barnebarn Tone og Malin: Herbjørg Wassmo "Disse øyeblikk" og Shilpi S. Gowda "Indias datter".

 Den første er en utviklingsroman om en nordnorsk forfatterkvinne, lett gjenkjennelig som Wassmo selv. Tida det foregår i er min egen, og det er lett å bli engasjert. En egen nerve i denne boka - om kvinnefrigjøring, familiebånd og overgrep. Bok nummer fire er Cecilie Engers "Mors gaver".  En spesielt velkomponert bok spunnet ut fra flere årganger med julegavelister: Hvem som har gitt hva til hvem over mange tiår. Etterlatt av mor som nå er i ferd med å forsvinne inn i Alzheimer. Listene som dukker fram under opprydding, forteller fram livet til familien Krefting/Enger.  Mens morens demens er trist og vemodig å forholde seg til er"Mors gaver" en lesegave og en leseglede.

"Indias datter" har handling både fra India og USA. Et indisk jentebarn fødes under dramatiske omstendigheter, hun ønskes rett og slett ikke velkommen av familien. Det er ikke uvanlig i India. -Moren føder i hemmelighet, og et barnehjem ordner adopsjon til  USA. - Indiske Asha vokser til og ønsker å treffe familien i India, en spennende og fargesterk del av verden. For Asha handler det om identitet og tilhørighet. For oss er det ren underholdning og noe kunnskap, som igjen kan trigge vitebegjæret. - Om noen skulle få lyst til å lese en annen bok om India, anbefaler jeg gjerne "Balansekunst" av Rohinton Mistry. Den er et hakk hvassere og underholdende på en mer krevende måte.

Den siste lesegaven er "Tirsdagsdamene - reisen til Lourdes" av Monika Peetz. Småmorsomt om damer på tur - i 40-årsalderen, på pilegrimsreise til Lourdes. Med hemmeligheter, forviklinger og avsløringer. Lesingen ga meg assosiasjoner til da jeg som 17-åring  lånte Stompabøkene av min 7 år yngre bror... Jeg moret meg innimellom nå også, over en proff bok i sin sjanger.

Et lesende barn forblir et lesende menneske.

Det finnes alltid et påskudd til å ta frem den gaven en bok er. Den gir deg selskap om du er alene, -
Er man to, kan det å lese bok samtidig gi nærhet, det også. -

Selv leser jeg gjerne litt for fort, men oppfatter ganske raskt hva som egentlig sies på siden. Men etterpå er jeg ofte mer i en lesestemning enn å huske hele handlingen klart og detaljert.

Profilbilde

"Ein koka'kje mange mål på haudet".

Et såkalt pent fjes er ikke mye å lene seg på.

Det første utsagnet hørte jeg ofte brukt av en venninne i Ålesund.

På Møre kokte de av og til torskehoder, en delikatesse for noen, men ikke mye mat per stykk.  - Vakrest i landet? Neppe. Men noe for seg selv, en lekkerbisken fra havet.

Det var mitt siste profilbilde på Facebook som førte meg tilbake til Nordvestlandet og torskehaudet. - Jeg var blitt litt nysgjerrig på Twitter og begynte med en forsiktig innlogging. Og da, like før himmelens porter skulle åpne seg, kom det et spørsmål om profilbilde. Jeg som ikke har spesielt godt utviklet nettvett, hostet opp et hyggelig bilde fra sommeren i fjor. Etter en del om og men la jeg det inn på FB først, men har ennå ikke klart å trylle det inn på Twitter...

Et nytt profilbilde avstedkommer en helt spesiell oppmerksomhet i nettsamfunnet. FB er rausheten selv, det popper opp likes og kommentarer - fine, flotte du - alt ettersom. Koselig og bitte lite flaut.

Da er det godt å ha en venninne i Ålesund, som har sendt med meg replikker som holder seg den dag i dag - et langt kvinneliv seinere.

Skriften på veggen

Dette treet står i parken Generalife, like ved palasset og festningen, Alhambra i Granada, Spania. Treet var jo egentlig utsatt for hærverk. Men fascinerende hærverk. Noen har risset inn navnene sine i barken. - Tankeløst og samtidig villet og besvergende: Jeg har vært her. Jeg er her akkurat nå. Eller 
 - vi har vært her, kjærester sammen. (Og hvor var vaktene? De var strategisk plassert rundt omkring denne dagen i slutten av september i fjor i alle fall...)

Skriften på veggen er ikke helt det samme som spikkingen i trestammen her. For meg var skriften i parken noe mer enn seg selv, og jeg tror at noen har villet at treet skal stå akkurat slik. All sin dag.

Jeg har tenkt litt på det å skrive i det siste. Ikke nødvendigvis å formulere setninger, flette sammen lødige tekster; men simpelthen det å skrive fram bokstavene. Føre hånden, - Spesielt ble jeg minnet på det da jeg var på besøk hos nevrologen. Etter en del fram og tilbake-snakk kom det sånn helt alminnelig ut av munnen hans: Du, den undersøkelsen du var på avslørte at du mangler dopamin (et viktig signalstoff) et par steder i hjernen. Det kan være parkinson. - Synes du at ansiktet ditt er stivnet litt i det siste? Skriv navnet ditt her! Papirark og penn. Tegn en sirkel innenfra, rundt og rundt. (Slik sa han det ikke, men jeg husker det sånn.)

Jeg skrev som en gris og tegnet som et barn. Han snakket om en atypisk parkinsonisme. - Jeg sa ikke så mye, men tenkte i ettertid på Ibsen som skal ha hatt mange forskjellige håndskrifter oppigjennom. Alt etter fasene han var i i livet. - For min del var en konfrontasjon med egen nevrosfære litt av en utfordring. Aldri så lite affekt.

Hvis skriften er sjelens uttrykk, ser det nok ymse ut i irrgangene til hver enkelt. Og jeg skal ikke påberope meg å være skjønnskriftens mester. Men får jeg en god pilotpenn, tar det med ro og legger godviljen til, blir det ikke så verst.

Jeg vet ikke hva Ibsen følte, men i gode stunder er det å føre penn på papir, lage skrift, en sann svir. Det gir en sterk og stille glede, som jeg ikke vet hvor hører hjemme eller kommer fra.

Fra "reptilhjernen" kanskje, med eller uten dopamin.