Det er litt vemodig med den røde metallboksen uten lokk som står i entreen full av julekort ogjulebrev. 2009-årets juleønsker fra fjern og nær - noen fotokort har havnet på kjøleskapsdøra.
Nå er det like før disse kortene blir flyttet til en av skuffene i den lille sorte Ikea-kommoden bak døren inne på soverommet. Der kan de bli liggende ganske lenge, det er ikke bare å kaste personlige hilsener som er kommet med det gammeldagse postvesenet. De er så konkrete og håndfaste. Eposthilsener printes ut for å kunne ligge i den røde boksen, der mye av den mentale julen ligger.
Nå har det seg slik at jeg produserer et likelydende julebrev til omtrent alle på lista mi hvert år. Gjerne med et personlig håndskrevet haleheng på slutten. Nå betyr ikke det at julebrevet per se ikke er personlig, det er vel heller etterslepet som er litt mer privat. Eller mer rettet inn på mottakeren. Som ikke har bedt om denne oppmerksomheten, og derfor furter jeg ikke om svaret uteblir. Noen ganger skriver vi forbi hverandre, og blir vel mye enveis.
Et vennepar jeg sendte julehilsen til i år er 93 og 90 år. Han eldst og svært oppegående, hun dement og ikke helt med, som han beskriver det. I deres tilfelle droppet jeg det ferdig utformete julebrevet til fordel for en håndskreven mimrehilsen om gamle dager og felles opplevelser. Jeg følte at her ville det masseproduserte produktet ikke si noe som helst. Nesten virke litt pralende; se hvor flink jeg er! - Et varmende håndskrevet tilsvar i romjulen gjorde meg ekstra glad.
Og da er jeg ved sakens kjerne. Jula er definitivt over. Den var i fjor og nå er det helt andre ting som gjelder. Men jeg tenker at det er nå masse interessant korrespondanse kunne oppstå, hvis jeg tar meg tid til å følge opp noen av de innspill jeg mottok på slutten av fjoråret.
Kanskje julepost mortem kan bli et liv etter døden om vi sorterer før vi arkiverer, og setter oss ned med penn i hånd (deilig gammeldags) og tar kontakt på et vanlig hverdagsgrunnlag. Og passer det slik, er det lov med både facebook og epost. - Der hvor julen beruset oss kan kanskje det vanlige livet inspirere på sin måte.
torsdag 28. januar 2010
søndag 17. januar 2010
Tidens elv
Vi er allerede kommet langt inn i det nye året. Syttende dagen i januar. 2010.
Det er lett å tenke seg tiden som farer av gårde. Den som indianere omtaler slik: tiden går ikke, den kommer.
Det er nok ikke bare jeg som kjenner angst når livet lever meg fortere og fortere. I svake øyeblikk spør vi: hvem er jeg, hvor går jeg? Selv om det kjennes godt å kunne lene seg til indianervisdommen, er det ikke alltid like lett å godta livets skjeve gang.
I voksenlivet er det ventet at vi skal være løsningsorientert på det meste, men det å leve et alminnelig og noenlunde vellykket liv ikke er en oppgave for sinker. Fra vi gjør våre første nølende skritt til vi nøler oss rundt i de siste svingene i livsløpet, er det et helt universitets-pensum av feller å snuble i. Det er dødssynder og forsømmelser overalt - livsglede kan forveksles med begjær, altruisme med naivitet, omsorg med formynderi, stayerevne med egoisme og så videre, og så videre.
Forfatteren Eva Seeberg forteller i en bok at hun ikke ser så mye på TV, hun er redd for at det som skjer på fjernsyn vil blande seg med hennes eget liv, gli over i en grumsete minnebok hvor hun ikke greier å skille egne erfaringer fra det som har gått for seg på skjermen. - Altfor mye tid foran titteskapet skjønner nok de fleste av oss kan ha en sløvende effekt, særlig nå vi reiser oss støle og beskjemmet opp av godstolen etter to timer med skiskyting eller hva det kan ha vært. - Har vi da vært avsporet eller tilkoblet? - Jo takk, begge deler.
Det er greit, jeg har skjønt det: vi må fylle vårt knapt tilmålte jordeliv med velbalanserte aktiviteter - arbeid og fritid, familie og egetliv - bare det beste er godt nok. Kvalitetstrening og kvalitetslesning, kvalitetskultur og kvalitetstid på alle plan. Det er ikke lett å følge alle disse kriteriene - godt da å erfare at bare det å gå stille og bevisst rundt i jordeliv, gjerne sitte helt rolig og utelukkende følge sin egen pust, skal kunne gi gevinster i livet her og nå. Og langt inn i evigheten. Mindfulnes for et helt liv, og vel så det...
Det er lenge siden formann Mao herjet rundt både på ideplanet og "in the real, fucking life". Han fikk det heldigvis ikke helt til, men store ideer og tanker må han ha hatt. På personplanet har han vært litt som alle andre, tror jeg - både fortvilt og sint da han klorte ned: "jeg forbanner tidens elv". Forfatteren Per Petterson lente seg nok en gang til Mao, da han brukte akkurat dette sitatet som tittel på en av bøkene sine.
Livet får vi, valgene tar vi mens vi lever. Optimistiske sjeler mener vi alltid har nye muligheter og kan velge på nytt og på nytt. Gamle, naturlig hvithårete damer som meg selv, vet at det finnes noe som aldri kan velges bort, verken i hjertet eller hodet.
Det er lett å tenke seg tiden som farer av gårde. Den som indianere omtaler slik: tiden går ikke, den kommer.
Det er nok ikke bare jeg som kjenner angst når livet lever meg fortere og fortere. I svake øyeblikk spør vi: hvem er jeg, hvor går jeg? Selv om det kjennes godt å kunne lene seg til indianervisdommen, er det ikke alltid like lett å godta livets skjeve gang.
I voksenlivet er det ventet at vi skal være løsningsorientert på det meste, men det å leve et alminnelig og noenlunde vellykket liv ikke er en oppgave for sinker. Fra vi gjør våre første nølende skritt til vi nøler oss rundt i de siste svingene i livsløpet, er det et helt universitets-pensum av feller å snuble i. Det er dødssynder og forsømmelser overalt - livsglede kan forveksles med begjær, altruisme med naivitet, omsorg med formynderi, stayerevne med egoisme og så videre, og så videre.
Forfatteren Eva Seeberg forteller i en bok at hun ikke ser så mye på TV, hun er redd for at det som skjer på fjernsyn vil blande seg med hennes eget liv, gli over i en grumsete minnebok hvor hun ikke greier å skille egne erfaringer fra det som har gått for seg på skjermen. - Altfor mye tid foran titteskapet skjønner nok de fleste av oss kan ha en sløvende effekt, særlig nå vi reiser oss støle og beskjemmet opp av godstolen etter to timer med skiskyting eller hva det kan ha vært. - Har vi da vært avsporet eller tilkoblet? - Jo takk, begge deler.
Det er greit, jeg har skjønt det: vi må fylle vårt knapt tilmålte jordeliv med velbalanserte aktiviteter - arbeid og fritid, familie og egetliv - bare det beste er godt nok. Kvalitetstrening og kvalitetslesning, kvalitetskultur og kvalitetstid på alle plan. Det er ikke lett å følge alle disse kriteriene - godt da å erfare at bare det å gå stille og bevisst rundt i jordeliv, gjerne sitte helt rolig og utelukkende følge sin egen pust, skal kunne gi gevinster i livet her og nå. Og langt inn i evigheten. Mindfulnes for et helt liv, og vel så det...
Det er lenge siden formann Mao herjet rundt både på ideplanet og "in the real, fucking life". Han fikk det heldigvis ikke helt til, men store ideer og tanker må han ha hatt. På personplanet har han vært litt som alle andre, tror jeg - både fortvilt og sint da han klorte ned: "jeg forbanner tidens elv". Forfatteren Per Petterson lente seg nok en gang til Mao, da han brukte akkurat dette sitatet som tittel på en av bøkene sine.
Livet får vi, valgene tar vi mens vi lever. Optimistiske sjeler mener vi alltid har nye muligheter og kan velge på nytt og på nytt. Gamle, naturlig hvithårete damer som meg selv, vet at det finnes noe som aldri kan velges bort, verken i hjertet eller hodet.
mandag 11. januar 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)
