Vi har vært på fjellet, i utmerket hytte i Gålå fjellgrend. Høyest oppe, ytterst ute mot kratt og trær i "utmarka". Bak og langsmed hytta var det et stitråkk. Nå var det ikke fullt sesongtrøkk rundt hytteveggene, så jeg så ikke et eneste menneske traske oppover og bortover vår sti. - Men bare tanken på at det var en ordentlig sti, som var tråkket til forbi vårt domene, kildret gledesfølelsen.
En sti ligger der og venter på at noen skal gå der. Alt er mulig når det gjelder stier.
Alt fra pilegrimer til sauer. De siste synes jeg fortsatt er "ålreite dyr", de har en egen verdighet. Selv om de ikke regnes for superskærpe, tilfører de gressgangene opp mot de høyeste fjell en ekstra dimensjon - av buddhisme og gregoriansk korsang - i mitt svulmende fjellhjerte.
Men det var altså vår lille stistump nær hytta, den jeg tok bilde av og nå ser egentlig ikke gjør særlig mye av seg. Noe annet da med de merkede stier i alle farger; og stiene over alle stier, de med rød t på stein og heller. Turistforeningens, som så tydelig gjør seg lekker for alle fjellvandrere. Vår sti ligger der mer som en mulighet, som en snarvei forbi og videre oppover mot de høyere strøk.
