Raise your heart - et julebrev

Alle disse julene som kommer og går, tenkte jeg da jeg begynte å komponere et litt defensivt julebrev, hvor var gnisten?

Men så kom det syvende barnebarnet, Ida Marie, født i Ålesund 29. oktober!  Ei velskapt jente som uten å vite det selv, slo an en gledestone i sinnet mitt.

Et nyfødt barn er et juleevangelium i seg selv. Et liv og et under. Da er det litt merkelig å oppleve at min mor, barnets oldemor, ikke lenger kan respondere på en slik gledesfylt hendelse. Hun er på vei ut av sin egen fortelling, og dermed endrer hun min. Det er også naturlig, men vemodig trist.

Jenta som illustrerer dette brevet, holder sitt eget hjerte oppe.

Slik som vi selv kan skape en glad jul, som dermed vil holde hjertene oppe. Som er noe av Julens magi.

”Raise your hearts” – gledelig jul!

Blå hester

En blå dag med kroppen i ulage, men med et godt, gammeldags forsett om å rydde i området PC-kroken. Det å rydde er et jordnært og ofte vellykket stunt for å muntre seg selv opp. Men det er sikkert flere enn meg som synes rydding kan være en vanskelig disiplin. - I hjemmekontoret finnes alle slags bilag - noe av det er greit; etter ett år kaster jeg det. Men utklipp og kopier fra dette og hint er det verre med. Når jeg leser det på nytt, skjønner jeg så inderlig vel hvorfor jeg en gang gjemte på det. Og jeg faller fortsatt i staver, som det heter. Det er jo like interessant ennå.

Noen ganger blir jeg nesten rørt; over min egen energi og interesse.
I fem år har jeg gjemt på et bilag fra Le Monde om Ingmar Bergman., datert 6.august 2007. Samme år i september skulle vi på ferie til Sør-Frankrike, og jeg synes det var stas å nærme meg språket og kulturen, mens et kjent tema gjorde det lettere å forstå tekst og innhold. Papiret har begynt å gulne, og selv om det er mange følelser og tanker som vekkes når jeg ser på det igjen, gjør jeg kort prosess nå. I søpla med det!

Vanskeligere er det med brev og kort fra familie og venner. Noen brev vil alltid bli hos meg, mens noe må kastes. Brev begynner å bli en  kuriositet etter hvert. En utførlig epost-melding kan kanskje ha noe av det samme. Men et gammeldags brev har sin egen dyrebare stil. - Et kapittel for seg er alle julehilsener. Siste årgang har jeg alltid; og noen spesielt verdifulle fra tidligere høytider blir liggende over.

Det sier seg selv at når jeg har et sånt inderlig forhold til utklipp og artikler, kopier og sitater, brev og en del tidsskrift, får jeg et problem: det hoper seg opp med altfor mye av alt mulig som har med tanker om, beskrivelser av, bokanmeldelser, kulturartikler, viten om livskunst og historie, brosjyrer og programmer. Nok er nok for lenge siden. Det kan bli for mye der og da, for lite her og nå. Selv om det siste ikke vil vært noe særlig uten det første.

Jeg har en pragmatisk tro på rydding. Men ser på det som ren sjelebot. Blir det orden i hyller og skap, vil både psyke og soma få bedre betingelser. Spesielt når en kjenner seg litt slått ut av livet ellers.

Særlig når det ryddes i alskens utslag av mentale aktiviteter - intellekt og følelser - er det lett å få øye på mange av de gode sidene ved livet. Kanskje de som har vært og er de viktigste.

Som i dag: Midt i alt det prosaiske, blant skrivesaker, papir, plastmapper og konvolutter (forbruksartikler, som bare skal ordnes) finner jeg en papirlapp.
Med et nedskrevet sitat, som en slags påminnelse -
de kjente linjene av Dom Helder Camara (1909-99):

Vær barmhjertig Herre,
vis en særlig omsorg
for de mennesker som er så logiske,
praktiske,
realistiske,
at de forarges
når noen kan tro
at det finnes en liten blå hest.

Sinnadame

- Du er så søt når du er sint! Kommentaren er blitt en klassiker på hva mannen kan finne på å si til en furie av en kvinne...

Rasende og fortvilt. Ikke særlig virkningsfullt - men koker det over, så koker det over. Alternativet kan være å bære på ting, ruge over frustrasjoner vi ikke greier å målbære.

En frådende katt viser dyrets instinktive signaler; trå meg ikke for nære. Dette finner jeg meg ikke i! Se jeg er farlig. - Kvinnemennesker og andre mennesker kan frese når fortvilelse og tilkortkommenhet tåkelegger alt som kunne ha vært mulig. Frustrasjon i n'te potens...

Det var her forleden jeg ble minnet om hvor stor sinna-kraften kan være, hvordan den sjelden er en positiv drivkraft, men kanskje en livreddende utblåser innimellom. Hun som var sint så det holdt, trente på fysio sammen med meg. Opp i årene, skrøpelig i kropp og sliten til sinns. Det er halsbrekkende å leve for mange gamle damer, livet kjennes uten mål og mening, enkle og kjente gjøremål blir som høye fjell.

Det var lett å sense den svarte sinnatåken som herjet med damen på ergometersykkelen - lett å føle med damen i hennes negative utbrudd og sinte kommentarer til omtrent alle og alt. Sånne ting er ikke fremmed for noen av oss. - Men så slo det hele plutselig kontra, det tragiske vippet over i det komiske. Så sinna, for så mye - det ble omtrent ikke til å holde ut. Yngre mennesker skjønner det omtrent ikke, selv om de er akkurat ferdige med diverse trassaldere (fra tre år og oppover) og nå har lagt modig ut på sine egne muligheters hav. De er kanskje ikke rasende en gang, bare mektig irriterte og styrer mer eller mindre målbevisst utifra det.

Raseriet på fysio'en var akkumulert sinne og hjelpeløshet. Som hos treåringen - tilbake til Start, kan vi si.
Og et vel fundert raseri kan faktisk bli til å smile av; det er vel derfor vi bør lære oss å tøye temperamentet vårt. Kjenne på kreftene i raseriet, tillate oss å være sinte og bestemte når vi legger fram vår egen sak. Være sinnadame når det trengs - på en konstrunktiv måte - i god tid før åtti.

Tangerud og Haagensen

Først vil jeg nevne Odd Tangerud, norsklæreren min på gymnaset for 50 år siden. Som jeg så igjen på et fotografi  under "russefeiringen"  her forleden - jeg stusset; var han så kjekk... Merkelig at jeg ikke husket det. Ungjentetid og all ting. Forholdet til den læreren stakk visst litt dypere enn som så, jeg følte kan hende at han ga meg en nøkkel til både livet og lesekunsten.

Jeg skal ikke skryte på meg å være den ultimate leser, men interessen for lesing begynte tidlig og ble forsterket av denne lektoren i Drammen i begynnelsen av 1960-årene. Mange år er gått, men jeg tror han ville ha bifalt at jeg nå trekker fram boka: "God morgen og god natt" -  underfundige  prosadikt av Nils-Øivind Haagensen. Naivistisk om tilværelsen, morgentanker og natteliv - og hva med Gud? Gjenkjennbare ting på en annerledes måte. - Oktober forlag.

Det gjør ingen ting at den unge mannen (41) er fra Ålesund. Det bør jugendbyen være stolt av.

Våre daglige liv

En utesofa står og byr seg frem til alle. -  Jeg kan tenke familien min, barna, barnebarna, venner, kjente,
de jeg ikke kjenner, som trenger å hvile seg. I våre travle liv behøver vi små stopp, hver dag; mulig-
heter til å roe GPS'en - hvor er vi, hvor skal vi, hvor vil vi? Hvor er jeg, hvor er de andre?

Hvileplasser er gode å ha opp gjennom tillværelsen. I perioder tror vi at det er sånn livet skal være, travelt alltid. Men slik blir det ikke. I alle fall ikke til slutt. - Et besøk hos min egen mor på "hjemmet" (det heter bo- og rehabiliteringssenter) forteller meg, at for noen (mange - alle) blir dagene totalt annerledes. Ingen ting skal gjøres, ingen ting blir gjort - måltidene er det nærmeste man kommer et gjøremål. For noen er aktiviteten ganske nær det stadiet kropp og sinn er i. Utrolig langsomt og ikke alltid helt med, noen ganger helt på siden, i egne bilder og tankespinn.

Det er egentlig ikke på hjemmet, det er blitt i hjemmet, det siste mor vil komme til å ha. Hun har eget rom, men blir plassert i fellesrommet for spising og samvær. Det siste er ikke lett når det mentale nivået er så forskjellig. For oss som kommer utenfra, kan hele atmosfæren ha et slags eventyrskjær over seg: Tornerose, fortrollet, venter på redning... Det siste vet vi ikke kommer til å skje. Avslutningen på fortellingene her inne, er begynnelsen på noe nytt, som ingen vet hva er.

For oss utenfra er det lett å tro at dette ikke handler om oss. Men det gjør det, jo. Det ble jeg minnet om ved siste besøk. En av mors bordfeller, liten, tynn, med sammensunket kropp. Sittende ved enden av bordet, ikke i prat med noen, før jeg kom trillende inn med mitt opphav. - Takk skal du ha for at du besøker henne! Noe sånt, sa hun. Klart, tydelig med all mental tilstedeværelse. - Jeg, som ikke er hos min egen mor annenhver dag akkurat, ble rørt og slått ut av hvordan dette skrøpelige lille damefnugget ikke bare var årvåken og hundre prosent med, men var empatisk - hadde overskudd til å bry seg om sine medmennesker.

For noen år siden hadde jeg en lignende dameopplevelse på et aldershjem i Oslo. En snart hundreårig fugleskrott av en kvinne lå/satt i en rullestol like ved heisen. Hun oppholdt seg sikkert andre steder også, men hun så ut til å trives der folk kom og gikk. Hun var lys til sinns, og brydde seg om de andre hun kamperte sammen med. Denne damen var egentlig fra Hellesylt på Sunnmøre, var ugift, og hadde havnet i omsorg her nede etter et alvorlig beinbrudd under et søsterbesøk. Ikke bare enslig, men også i "fremmed land". Utgammel og kroppslig helt ute av funksjon - men hjernen og hjertelaget, empatien hadde intet datostempel.

Våre daglige liv humper av gårde. Vi ser hvordan det ender, hvordan generasjonene fader ut - ubønnhørlig. Men innimellom alt det triste, erfarer vi menneskelige lyspunkter som er med på å gi et forsonende skinn til alle oss andre. Det kan gi både trøst og mening.

Passe på en rose

Rosebusken er omtrent avblomstret nå. På bildet var den ennå i sin vorden, etter at jeg på vårparten hadde bekymret meg for at den ikke skulle bli til noe, den var så ekkelt piggete, det var så mye som minte om villskudd. Den var nok som så mye annet, et feilgrep.

Men så skjer det fantastiske, at mens vi feriefarter litt til og fra, svinger min lille busk seg riktig i blomstervalsen. Med  kanskje hundre roser på det meste...  I mitt fravær kom en engel i etasjen over til unnsetning. Fjernet utlevde roser, stelte omsorgsfullt med den, slik en roseplante forventer det.

"Den lille prinsen" hadde et spesielt forhold til sin rose, som var av den krevende sorten. Og den kunne slappe av.  Ingen andre  hadde samme status - denne ene ble sett med hjertet. Slik vi alle enser det som er viktig.

Rosebusken på kjøkkensiden fikk kjærlighet  fra oven  - og fra meg, hver gang jeg kom tilbake til den.
Mens mange andre klaget over sommerværet, hadde vi solskinn i røsten når vi lovpriste rosebusken. 

Stien

Vi har vært på fjellet, i utmerket hytte i Gålå fjellgrend. Høyest oppe, ytterst ute mot kratt og trær i "utmarka". Bak og langsmed hytta var det et stitråkk. Nå var det ikke fullt sesongtrøkk rundt hytteveggene, så jeg så ikke et eneste menneske traske oppover og bortover vår sti. - Men bare tanken på at det var en ordentlig sti, som var tråkket til forbi vårt domene, kildret gledesfølelsen.

En sti ligger der og venter på at noen skal gå der. Alt er mulig når det gjelder stier. 

Alt fra pilegrimer til sauer. De siste synes jeg fortsatt er "ålreite dyr", de har en egen verdighet. Selv om de ikke regnes for superskærpe, tilfører de gressgangene opp mot de høyeste fjell en ekstra dimensjon - av buddhisme og gregoriansk korsang - i mitt svulmende fjellhjerte.

Men det var altså vår lille stistump nær hytta, den jeg tok bilde av og nå ser egentlig ikke gjør særlig mye av seg. Noe annet da med de merkede stier i alle farger; og stiene over alle stier, de med rød t på stein og heller. Turistforeningens, som så tydelig gjør seg lekker for alle fjellvandrere. Vår sti ligger der mer som en mulighet, som en snarvei forbi og videre oppover mot de høyere strøk.

Siste skoledag

Det føltes egentlig litt vemodig, da invitasjonen kom i posten: Velkommen til Rødrussens 50-årsjubileum. Drammenrussen 1962. - Tenk det, lille meg. Som holder på å gå ut på dato, med vondter og rariteter både her og der. Som ikke tenker kjempebegeistret tilbake til russetiden akkurat, og som aldri har definert meg som en ordentlig drammenser. Tre år er for kort tid til å omdefinere seg - det var Ringerike som var røtter og barndom, og nå i ettertid er det Nordvestlandet som har gitt meg sin egen biografi, før faktisk de siste 20 årene i Oslo by.

Rotløs ungdom het en film en gang - James Dean! Denne gamle damen har et sett av røtter. Et rotsystem i flere retninger, men med et gjennomgående vanningssystem. Der den tidligere skolegangen har betydd mye. Hvor gamle lærere står fram på rad. Mange særegenheter, men også mye voksenkløkt og visdom. Vi bør ha blitt preget. - Da kan det virke rart at jeg ikke har bygd opp en målrettet og årelang utdannelse, men i grunnen bare har denne artiumen, samt examen philosophicum og diverse kurs. Opptil flere jobbrelaterte og nyttige kurs.

Grunnen til at jeg vurderer å delta på det omtalte jubileet er egentlig alt det andre. Alt det jeg har lært for selve eksistensen, det allmenndannende kan man si. Og der synes jeg nettopp flere av lærerne på gymnaset tente gnister av nysgjerrighet, som har fulgt meg siden. Og jeg ser en sammenheng fra den aller første skoledagen som sjuåring på Ringerike til jeg ankom Drammen som 15-16-åring. Til tross for lange fletter ble jeg oppropt blant gutterekka. Pinlig og flaut, som så mye var den gangen da følelseskaoset ble holdt på plass av et utall ukjente hjelpere. Et allvitende overjeg og en egen aktiv tanke-forvirrer hadde det ganske travelt på denne tiden.

Jeg vet ikke om det ble et ordentlig gagns menneske av meg, slik skolen og samfunnet så gjerne ville, men jeg har i grunnen ikke noe å utsette på den fordums gymnasiale skolegangen i Drammen. Og jeg tenker at såpass må jeg gjøre - markere avslutningen på en ungdomstid og begynnelsen på den veien som skulle bli livet mitt. Og som jeg faktisk lever i ennå.

Det er lett å se 50-årsjubileet som en aller siste skoledag, et møte med noen unge mennesker jeg delte skjebnefellesskap med en gang, Det siste er nok det viktigste.

Dermed meldte jeg meg like godt på til den 8. september - modig, nysgjerrig og ganske fornøyd med egen avgjørelse. - Nå er det definitivt gjort, og herfra tar jeg det derfra, så kan sommeren få leve for seg selv.

Frafallen blogger

Jeg kan ikke lenger kalle meg en blogger - to og en halv måned er gått etter siste innlegg. Det kanskje forteller noe om en form som ikke har vært helt på topp, og en evne til å engasjere seg som har vært på sparebluss.

Men en forsommer som begynner å yppe seg slår aldri feil. Den gjør hverdagen litt lysere, sinnet litt lettere og sender ut signaler om noe som ligner et håp

Hortensiaen har fått blomstre i en gammel hollandsk krukke, og gjør - greit nok - mye
ut av seg. Den kan bli litt av et hodebry, siden den skal vannes ofte og mer en rikelig,
druknes annenhver dag av hele vårt hjerte og all vår kjærlighet.

Fru Hortensia likte å bli fotografert, og jeg var fornøyd med å konstatere hvor vakker hun var.

Naturlig glede

Bildet er tatt i Mora 2. mars. Stedet var virkelig på alerten grunnet diverse skirenn som munnet ut i selve Vasaloppet (9 mil) den påfølgende søndagen.

Jeg beveger meg helt ute i periferien av slike tilstellinger, mest som supporter og aller nærmeste.Alt gikk bra - den som fullførte Skøytevasan (4,5 mil) kom i mål med stil og jubel.

Jeg hadde fått øye på bjørkestammene dagen før og måtte forevige dem. Så vakre, og så hvitrene stammer...

Gleden over naturens uttrykk er langt fra "gleden for slett ingen ting" - men i hvert fall "gleden fordi du er til":

"Deiligst av alle gleder er gleden for slett ingenting,

ikke for noe du kan eller vil,

gleden for intet og gleden for alt,

gleden fordi du er til."

Om prinsesser og sånt

Estelle, Silvia, Ewa, Mary - "dotter av kronprinsessan Victoria af Sverige"

Jeg har tatt navnevalget til etterretning, og har ingenting imot det første navnet av de fire. Flott og prinsesseaktig. Jeg kjenner faktisk en liten frøken som heter det samme, men med a til slutt. Hun elsker prinsesser og tegner prinsesser. Hvorfor tegner småjentene hele tiden damer med side kjoler og krone på hodet? Er de født sånn, eller blitt sånn? Ganske mye blitt, tror jeg. I alle fall; hun skal få vite det. Kanskje blir hun glad, da - vil kjenne smaken av lykkelig...


Jeg holder på og leser om en annen svensk royal dame for tiden: Drottning Kristina 1626 - 1689. Hun var prinsesse til hun var seks år - derfra ble hun dronning(!) Faren Gustaf Adolf, døde i et slag. Da måtte hun trå til. Og hun styrte opphøyet, intenst og med stort alvor. - Damen er historisk kontroversiell, og spennende å lese om. Til historien hører at hun abdiserte i 1654, flyttet ut av Sverige og konverterte til katolisismen. Det siste blant annet for å oppnå større eksistensiell frihet...

Selv om den androgyne og maktsøkende Kristina på 1600-tallet hadde mye rart for seg, synes jeg navnet også vil kunne matche et svensk dronningemne av i dag.


Men navn skjemmer ingen - og kanskje svenskenes nyfødte prinsesse Estelle vil fylle en rolle bortenfor merkevarene og jetsetet.




.

Parus major

Kjøttmeisen (Parus major) er en høyst alminnelig fugl.
Men ikke MIN kjøttmeis, ikke den jeg møtte her om dagen.
Den var glinsende sort, hvit og gul. Mye gult.

Jeg er ingen stor fuglekjenner, så for meg kan de vanligste fuglene fremstå som sjeldne og eksotiske, når jeg SER dem. Og det er jo det mange av dem nettopp er: sjeldent eksotiske og ualminnelig velskapte. Hver og en, som seg selv.

Min kjøttmeis sang insisterende vakkert og satt på furukvist rett over hodet på meg. Helt synlig og ubeskjedent kvitrende.

Fortryllet og fortrollet som jeg var en stund, hoppet tankene mine til Gardermoens store ventehaller, hvor vi kan la oss overrisle i spennende lyddusjer.

Etter å ha blitt nybadet av den fyrige kjøttmeisen (det var en hann, tror jeg)
var og er det helt naturlig å se frem til våren.
Den som kommer nå.

En gran i skogen

Apropos smågraner på vandring. Gamle damer får stadig assosiasjoner.
- "Poesi og Prosa" på gymnaset, eller var det realskolen, eller folkeskolen kanskje... Ikke barnehage, for det var det ikke i Haugsbygd på Ringerike der jeg var liten.

Nils Collet Vogt, fra 1887; lenge siden, og ikke noe jeg ønsker meg å bli, men likevel:


Var jeg blott en gran i skogen

Det er alt blit sent paa høsten.
Luften dirrer ikke mer.
Isblaa staar den nu og ser
paa de søileslanke birke,
der lik gule altarblus
lyser op i skogens kirke.

Naar saa vinterstormen kommer
- hele skogen farer sammen,
og de gule altarlys
slukkes ut ved første gys,
blade fyker om som gnister,
luften blekner, sneen falder, -
er det kun de høie graner,
der lik store, sorte faner
suser gjennem skogens haller.

Og da driver jeg i skogen,
og jeg hører vinden sukke,
slite i de gamle toppe,
tute om det svarte fjeld,
som staar like steilt deroppe.
Og jeg tænker med mig selv:
Du er intet skillingslys,
som det første gufs skal slukke!

Var jeg blot en gran i skogen,
som, naar vinterstormen kommer
- luften blekner, sneen falder -
suser gjennem skogens haller
lik en vidt utslagen fane,
til det grønnes næste sommer!

Graner på utflukt

Disse smågranene holder til på Gålå i Sør-Fron. Der jeg traff på dem her om dagen. Kanskje vet de ikke at de står på rot, og at de må bli hvor de er i overskuelig framtid. Om de da ikke blir tynnet ut eller ryddet bort av noen som besitter nødvendig kunnskap om trær i sin alminnelighet og graner spesielt. Det siste er så langt ikke for smågraner å bry seg om.

Jeg vandret rundt på vinterveiene og ble merkelig rørt når jeg så de smånette grantrærne, tett sammenvokst som barnehagebarn på tur med pedagogene sine. Flere ganger har det slått meg hvor ålreite slike småttinger egentlig er, her om dagen observerte jeg hele tolv juniorer på bare to-tre voksne. Ikke mye å gå på om ulydigheten skulle trasse seg fram i slike sammenhenger. Det gjorde den ikke på busstoppet heller, mens de ventet på frakt til Sørkedalen. Der og da var det harmonien som rådet.

Unger kan være litt av hvert: snille og vrange, go'e og masete. Aktive barn heter det. De små grantrærne var bare søte, og "virket" yndig uvitende om sine liv og sine skjebner. Jeg lot meg begeistre, men grøsset litt da jeg tenkte at ordet hogst antakelig er et ukjent begrep for så små grantrær.

Muligheter

Vi liker å tro at alt er mulig, at vi stort sett kan oppnå hva vi vil - bare vi vil det sterkt nok. Men de fleste av oss opplever at så enkelt er det ikke. Det kan bli nødvendig med både omstart og justerte målsettinger.

Noen står kanskje midt oppi sine egne muligheter uten å være klar over det.
Det kan bare være å snu litt på flisa, så vil mye gå på nye skinner.

Litt av hvert kan gå galt. Det gjelder å skaffe seg en buffer med en positiv vri. - Vi jubler og traller, synger og ler - og bums, så får vi ei dør midt i fleisen. Det er'ke mulig, sier vi da. Mens fjeset alt har skjønt det.

Ja, ja, tenker vi tappert: Det kunne sagtens gått verre.

På den annen side, når det roter seg skikkelig til og vi roper krise! - kan det hende at mulighetene endelig kommer til syne. I Kina sier de wei ji, og tenker både fare og mulighet. At det første gir oss det andre.

Så på en måte - alt er mulig. Men det er ikke alltid det beste er godt nok, og noen ganger kan alt bli verre enn vi forestiller oss. Da er jeg så godtroende at jeg lener meg på evnen til nettopp å se mulighetene. En evne som ikke støtter seg bare på blåøyde positive tanker, men på livserfaring og intuisjon.

Vareopptelling

Godt nytt år, hele verden! Seint ute? Ja, jeg vet det. Men det er ikke så greit heller - når man i jule- og nyttårshelga var litt der og litt her. Med orkanen Dagmar på nordvestlandet og Noro-viruset både der og både her. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hva et Noro-virus kan avstedkomme. Det er litt for intimt og ganske uestetisk.

Nei, jeg tenker mer på all juleposten som kom til meg. Heldige menneske! - Hvert nyttår er det like rart å bunte alt sammen for å la det hvile i fred. Egentlig burde jeg fulgt opp flere av kortene og brevene. En skriftelig kontakt på den måten er verdifull og ganske sjelden etter hvert. Og mange av brevene avslører dramatiske vendinger i livshistoriene. Personlige fortellinger, som blir farget av både gledelige hendelser og vonde ting. Alt kan skje, hele tiden. Alt kan bli snudd på hodet. Hverdagen blir aldri lik seg selv mer.

Det nye året er inne i sin tredje uke og gammeldagse brev må vike for mye annet. Bøker kanskje. Og da mener jeg antifacebook-bøker - med stive permer eller av typen "paper back". Der kan jeg ikke skilte med så mange i år; bare en ny blant julegavene: Øya av Victoria Hislop. Dramatisk handling med leprabasillen og spedalskhet som en skjebnefaktor. Den lille øya Spinalónga utenfor Kreta var et fengsel og et fristed for de rammede. Kjærlighet; gode og slemme mennesker. Ansvarlige og tøylesløse. Forfatteren Victoria Hislop gjorde et scoop med denne sin første roman. Hun har visst prøvd seg med flere, men er i ettertid blitt kritisert for å ligge for tett opp til dette første og særs velykkede plottet.

Ja, lesing kan være en hyggelig og utviklende hobby. En flukt og en tilkobling. Som krever tid og konsentrasjon av leseren. Da var det ganske spesielt med den unge mannen i Volda, som slukte 2000 bøker på ett år! - Ingen nevnte Guiness-rekord, men vanvittig, var det første jeg tenkte. Han fortalte at han virkelig fikk opp turboen da han koblet høyre hjernehalvdel inn og zoomet inn sidene fra alle kanter. Fem og en halv bok i snitt hver dag i et år...

- Lesehest. - Lesemonster, sier jeg. Mer moderne er ordet også. Det vipper litt over på det perverse, mer lesebesatt enn lysten, for å si det sånn.

I den hjemlige sfære er mye ryddet bort og mye funnet fram igjen. Jeg har fått ganske god oversikt over smått og stort. - Og menneskene i min fortelling er antakelig ikke så mye annerledes enn for en to, tre uker siden.

Men livet lever oss videre. - Det blir spennende å se.