Stjernehimmel

Det ble stjernehimmelen som inspirerte til julebrevet - årgang 2013:

"Når en stjerne faller ned fra himmelens mørke blå, varsler det om kjærlighet for den som stjernen så...", sang vi utenat fra slagersfæren i de akk så svundne 50-årene.

Eller julesangena da: "Deilig er den himmel blå, lyst det er å se derpå. Hvor de smiler, hvor de vinker, oss fra jorden opp til seg." Stjerner har mye å bidra med, særlig i klare vinternetter, når de forskjellige stjernebildene viser seg frem. Store Bjørn, Orion og Karlsvognen - Melkeveien som slynger seg kniplingslett bortover himmelhvelvingen. Vintergatan, som svenskene kaller den.

Om asterioder vet jeg ikke så mye, annet enn at den lille prinsen vannet sin enslige rose på en slik. En stjerne som faller er faktisk bare en bit av en slik asteroide eller komet - en meteroide som slynges ut i rommet og brenner opp når den er  liten og luftmotstanden stor. Sølvstriiper over nattblå himmel blir til hvit magi og trolldom.

En stjerne er både et fenomen og et symbol. Den viste veien til barnet i krybben. Om vi ser en stjerne som faller, kan våre innerste ønsker bli oppfylt. - Så derfor, samtidig med dette julebrevet sender jeg et hint til himmelens julestjerner om å vise seg litt ekstra frem rundt den kommende høytid.

Gledelig jul!

Husnissen

Neida, jeg har ikke skrevet ønskeliste; men jeg ønsker en viss nisse dit pepperen gror om dagen. I en tid hvor alle førjulsoppgavene er timet inn - brev og pakker. Postkontoret har frister og køer.

Kakebakst må ikke gjøres, men når juletiden nærmer seg, kjenner jeg den søte lyst til å vispe sammen i alle fall noe. Som kan deles med familien i juleselskapet i  romhelga.

Jeg har altså ikke skrevet ønskeliste. Helt sikker, kors på halsen! Jeg vet stort sett hva jeg gjør, men den siste tiden er jeg blitt alvorlig redd for at alderdommen kommer og tar meg før jeg egentlig har planlagt det. Kroppen er blitt skrøpelig, det er så, egentlig ikke noe jeg vil legge ut om. Det mentale er en annen sak, og slik har folk i familien før meg blitt ganske bortreist før solefall. 

 

Men denne gangen må det være nissen: Først var det de julerøde kuvertbrikkene til kjøkkenet. Jeg mener jeg var borte i dem, da vi begynte å sondere all julerekvisitaen: duker, brikker og servietter, pyntenisser og engler. Vi har en rik behholdning av diverse innen julestemning. - Men brikkene som aldri har vært ute av huset, er og blir borte. Og jeg har sett dem, men husker ikke hvor. Ekkel følelse. Og det er lett å fortsette og lete rundt i blinde, eller prøve å gå i gamle spor. Tvangsleting.

Husnissen sitter nok krønsk i kroken sin, eller lattermild på kanten av bokhylla med gamle innbundne mestere; Ibsen, Hamsun, Bjørnson & co. Han sitter nok der og kroer seg; for i går spilte han meg sitt livs verste puss. Jeg konsentrerte meg veldig om å pakke de aller siste pakkene. Det skulle legges ved en liten sum penger i to av dem. Ingen formue, men for unge mottakere kommer alt godt med. Sedlene, likt i to konvolutter, var gjort klar, og første pakke ble gjort ferdig. Og DA, da regner jeg med at husnissen holdt på å le seg fordervet, for DA fant jeg ikke sedlene til pakke nummer to. Søkk borte. Så søkk borte at jeg ikke har sett snurten av dem i dag heller.

Husnissen kan ikke være klar over hvor ulykkelig han gjør meg med slike puss. I så fall vil jeg kalle ham ondskapsfull. - Han ser meg kanskje der jeg saumfarer alt innpakningspapir, konvolutter og bånd. Om igjen og om igjen. Og kan ikke for mitt bare liv huske HVA jeg gjorde eller HVOR jeg gjorde noe i det hele tatt. Og da blir en aldrende dame bunn ulykkelig og ser for seg snarlig transport til et sted hvor sånne som meg kan bli tatt hånd om fremover mot slutten. Er det MS'en eller demensen? 

 

Huff, det samme kan det være - bare husnissen legger tingene tilbake i synskretsen min igjen.

Kommer bortkomne ting til rette igjen, vil jeg tilgi både ham og meg selv.

Mer enn seg selv

Det har kanskje ikke overføringsverdi, men noe jeg leste om elven her om dagen fikk en mer universell betydning da jeg nylig besøkte byen ute ved havet...

Om elva ble det sagt: Elven er mer enn vann som renner forbi.

Mens jeg tenkte at den lille fyrlykta på enden av den korte moloen ut mot øyene og det "uendelige" havet, først og fremst er seg selv, noe skapt  og noe ren natur, men også et bilde og en gjenkjennelse. 

Vannet er  både innenfor og utenfor, mens moljå står fast. Og finnes der hver gang vi kaster blikket dit. Til andre tider eksisterer alt sammen som seg selv.

Himmelen over er mer enn drivende skyer....

"Hvordan overleve en orkan" - Et sitat

Orkanen Katrina

Før jeg kaster det avrevne papiret fra side 41 i Dagbladets Magasinet fra 13. juli 2013:

I mine omgivelser finnes det mange avrevne lapper, mange kopier over hele sider, understrekinger i  bøker og blader (som jeg egentlig mister kontakten med når bok elller blad lukkes igjen og legges bort) - men denne gangen har en lapp ligget overflatisk i miljøet rundt PC'en en god stund. Jeg har nok ikke villet gi slipp på den.

Sitatet under er fra et portrett-intervju med Anne Grete Preus 13. juli i år. Hun har vært ute i "hardt vær" og snakker om hvor viljen til å overleve egentlig kommer fra:

 " Hun har tenkt på det mange ganger, hvor kreftene kommer fra, styrken, det som tar over når alt ser ut til å ta slutt.

- Jeg tror det er noe åndelig, noe jeg ikke kan sette ord på, noe som for meg er nært opp til det religiøse. Det er et eller annet inni en, en stemme, det at man ikke er alene. Ja, jeg føler meg ikke alene.

- Ikke?

- Nei. Og noen ganger tenker jeg at den samtalen bare kan være en samtale med et bedre jeg, men jeg tror ikke det, for det er likksom større. Det er så uendelig og til stede, og det ligger der alltid når jeg går inn dit.

- Noe guddommelig?

- Det er det nærmeste jeg kan komme den forståelsen, jeg har søkt i bøker, i filosofien og i bibelen og...

- Hva  finner du der?

- Nestekjærlighet. Jeg finnner Jesus interessant. Det totalt ikke-materielle., det å se at et annet menneske trenger deg, det eret lite under i seg selv fordi skaperverket er så fullt av brutalitet. Men det ligger i mennesket dette andre, og det er vår mulighet. Evnen til å se forbi deg selv, at du har ydmykheten til å forstå at du nødvendigvis ikke er det viktigste i denne verden."

Det var Anne Grete Preus i Magasinet i juli. Nå i oktober deler jeg utsnittet med dere, og den avrevne lappen havner i papirkurven.  - Mission complete...

Høst og blomster og sånt

Ikke lang tid igjen nå...

Vi lever i en omskiftelig tid. Høsten skubber sommeren vekk. Nattekulden hjelper villig til. - Det gjør også mange flittige hender rundt meg. Høstregimet i Borettslaget svikter aldri. Vips; så er det Erikaer som gjelder, i balkongkasse etter balkong-kasse.

Mens jeg ennå ikke er helt der. Jeg vil hegne om mine bladlusbefengte roser en stund til. Sommeren sitter igjen som mer enn et minne, den kjennes virkelig og nær.

-Tenk på rosene da - og lavendelen... Det blir ikke lett å gi slipp på dem.

- Vent litt da høst, mens jeg lar rosen på kjøkkensiden få leve en uke til. Hvis du lar gradestokken vise varmegrader, skal jeg følge min egen regi. Med en myk overgang i alle mine bed, - Som er ett terrassetrau (stort) , en kjempediger krukke på gulvet, en verandakasse (liten), en blomsterkrukke på verandeveggen og en klatrende rosebusk mot rødt tregjerde.

Det er alt. - Ikke rare greiene i den store sammenhengen, men det nærmeste jeg kommer en hage. Alt er heller ikke alt i min verden, for store områder rundt blokka er som en felleshage, beroligende grønn og klippes av andre.

Valget er tatt, Erika denne høsten også...

Tenk at noe så lite og beskjedent som mitt hageprosjekt kan oppta sjel og sinn så mye.

Men nå er det blitt slik at veggpryden på kjøkkensiden, pelargoniaen, skal bli skjermet for døden enn så lenge. Hun er tatt inn i kjøkkenvarmen, og vil når tiden er inne, få et hvilested i kjelleren. Før det behørig klippet ned  - for at den om det vil seg slik, kan sette knopper og blomstre hele neste sommer. - Under over alle under.

Pelargoniaen lenge leve

Jeg tør ikke tenke på hva aktive, oppegående mennesker har å styre med. Det kan være lett å tro at et dameperson som er så nærsynt og "minimalistisk" orientert som meg, ikke kan ha så mye av et liv. Og det kan så være.

Men jeg har en gang sett et bitte, lite sandkorn nært og kraftig forstørret. - Perspektiv og dimensjoner var ord som dukket opp da. - At noe er både uendelig stort og uendelig lite.

Årets pelargonia vil trolig leve en stund til. Vet ikke om hun jubler for det, men jeg er litt glad. To små erikaer havnet på veggen ute, sammen i hennes krukke.  De, stakkars, ble kjøpt inn noe motvillig. - Men det hjalp med presset fra balkong-kassene rundt om, og så var det den gode, gamle vanen, da  (sånn gjør vi om høsten)

Skyggeteater

                                                                                                                                                                                           .

I begynnelsen var foreldrene.

Nå fins de ikke lenger.  Unntatt i minnene,

Livet går så fort.  Etter i fjor og i forfjor ble mye annerledes.

De som en gang gav meg tiden, åndet ut.

Selv om døden er alminnelig, blir det et sceneskift av dimensjoner. Noen sjekker ut av verden, for alltid. Mens de fremdeles "lever en stund i landet" - gjennom og i oss...

Jeg vet ikke hvor sjelene  er, men alle mine nærmeste, som ikke finnes lenger, lever i meg som bilder.

Kanskje også utenfor meg. -  Drømmepersoner.

Det ligger ikke for meg å snakke om ånder. Men jeg opplever at mitt livs teater er annerledes utvidet nå,

nå når mine første mennesker er borte, at de fortsetter en annen tilværelse i min erindring.

Som skygger i kulissene, tilgjengelig.

Sitat om å leve

Nevrolog og forfatter Oliver Sacks har rundet de 80 og sier i en artikkel at årene sist i livet ikke bare er der for å stå på og holde ut, men at de kan gi  oss rom til å nyte friheten...

Jeg liker godt: denne:

 "Jeg er glad for at jeg ikke er død! -
kan jeg plutselig utbryte når været er midt i blinken."

                                          Fra Dagbladet 9. juli 2013

Kvinnene på randen

Denne morsomme tegningen (synes jeg) dukket opp i Morgenbladet denne fredagen, tegner er Mette Hellenes- fast under navnet Kebbelife. Nå klippet ut for å henge på kjøleskapdøra en stund. Den gir meg godt humør. Siv litt på siden med trente muskler vrenger hodet bakover mens hun roper: Morna Jens! Gjett hvem som bestemmer!!? Unna vei, her kommer jeg - hele gata må fløtte seg! Gi meg en S. Gi meg en I. Gi meg en Ve - Hva blir Det?

Selv om valgvinnerne ikke var mine kandidater, er jeg positivt spent på hva de kan få til - til beste for Norge og folk flest... Det har hendt jeg har undret meg over hvordan de forskjellige kan bekle de ulike taburettene. Vite nok om alt de kommer borti. Vi husker kanskje TV-serien "Javel, herr statsråd" og hvem som la føringene der. Statssekretærer og spinndoktorer, eksterne konsulentfirmaer, lobbyister. Partiprogram og samfunnsansvar. Damene på tegningen har mye å bryne seg på, og vi må vel regne med herren i bakgrunnen også.

Tittelen "Kvinnene på randen" betyr ikke at jeg frykter at galskapen er like rundt hjønet, men heller at nå er det like før en ny politikk skal lanseres. De tre kvinnene i forgrunnen vil måtte søke råd, men også "tenke sjæl", som Trond Viggo synger det.

Fire nye år. - Valget er gjort; og vi skal leve i det. Mens de tre kvinnene tar styringen.

Spennende. - Følg med, følg med...

Passbildet mitt får du aldri...

 ... men tankene mine kan du gjerne få, selv om de bare sirkler litt rundt jakten på Det Nye Passet.

For å skaffe meg et gyldig rødt pass måtte jeg reise både med buss og bane fra nesten helt inn
i  Sørkedalen, med Nordmarkas susende skoger like borti hogget her, til selveste Grønland - en bydel ganske langt unna - bortenfor slott og bortenfor Storting og bortenfor Sentralbanestasjonen, men ikke så langt fra gamle Oslo og middelalderparken. - På Grønland myldrer det mangeartet og ganske  annerledes nå enn for under en kvinnealder siden.

Siden mitt gamle pass ville gå ut i oktober, var det tid for fornyelse av bok med bilde. - Det store politihuset raget høyt over Grønlandsleiret og var lett å finne. Klokka var bare 8.15, men med en god del voksne og barn i lokalet. Lov å møte opp allerede 07.00. - Jeg trakk kølapp nr 41. Det var et godt stykke fram, men gikk greit unna. Ren rutine - og faktisk vennlig rutine, fikk jeg oppleve når det blinket for mitt nummer.

Jeg har faktisk ingen ting å klage over i møte med passkontoret hos politiet. Når jeg så også greide selve reisen til Grønland og huset med passutskriving, bør jeg være lykkelig. For det er ingen  selvfølge at kroppen alltid spiller på lag med meg selv og omgivelsene. I så måte er det lett å bekymre seg unødvendig.
Slik denne gangen også. Alt som kunne hende, hendte ikke - både turen og oppholdet i den store politibygningen var en artig opplevelse.

Den unge damen bak skranken var vakkermørk og vennlig. - Data ble fylt inn, og så var det passbildet...

Jeg satte meg rett foran en slags dataskjerm og prøve å legge ansiktet i modne, behagelige folder - Så rett fram, strekte kanskje litt på halsen.

Knips! - Hun vurderte bildet. "Vil du kanskje ta ett til?" Fikk se. "Uff ja, ett til."
Knips! - Strekte ikke så mye på halsen nå. Tittet raskt bort på forsøk 2, det fikk holde.

Så snipp, snapp snute: konsultasjonen var ute - og jeg fikk en flunkende ny passbok i hånda. Tittet forsiktig inn mot den avstivede siden der kontrafeiet var - og for et bilde! Vel er jeg sytti og sliten og trøtt, men denne åpenbaringen var som et omvendt røntgenbilde i sort hvitt. Groper, furer og et merkelig trekk rundt munnen. Ser i grunnen litt skummel ut, - I gamle dager var det snakk om å fotografere fra den mest flatterende side og vinkel. Nå må vi stå ribbet for alle illusjoner, og kanskje grue oss til å åpne den lille røde.
Ikke Maos, men vår egen.

Passet er i hus, og jeg tittter på det innimellom for å lutre meg. Alt blir en vane, og jeg vil jo ikke stå fram som et selvopptatt fjols heller. Men jeg er ikke alene om å gremmes når passbildet er så ille at selvfølelsen får en knekk. Særlig italienerne skal visst være hårskjøre i så henseende.

Nei, jeg kommer ikke til å ta fram passbildet til hvem som helst. Som en godt bevart hemmelighet skal jeg så vidt vise det ved eventuell innsjekk på Gardermoen, til en ansatt som jeg håper vil overse det diskret, eller se en gang til: kan det være samme dame...

Åpnes på dagen

Det er noe eget med pakker.

Denne kom i posten for et par dager siden. Med avsender og alt. Siden jeg har fødselsdag om en ukes tid, skjønte jeg at det var en gave og visste at hun som husket på meg skulle ut på flere spennende reiser; først til Nord-Norge, deretter Island... Derfor ringte jeg opp for å takke med det samme.

 - Koselig, sa jeg - og jeg skal følge oppfordringen din: "Åpnes på dagen!".
Hun ler i den andre enden. - Nei da, bare åpne med en gang... En gammel tante av meg kom alltid med den når hun gav bort presanger. Gjør akkkurat hva du vil, du!

Pakken ligger der ennå, uåpnet og hemmelighetsfull. Og jeg kommer ikke til å løsne på båndet og brette til side silkepapiret før fødselsdagen er der. For jeg liker så altfor godt bare å titte på den slik den fremstår nå. Den gir forventning og en egen ventero. Jeg har plassert gaven slik at jeg stadig går forbi den mens jeg kjenner på den gode følelsen.

Den spesielle følelsen som bare uåpnede pakker gir.

Metamorfose

Å være i Hakadal på MS-rehabilitering er spesielt og ganske eksistensielt. Det er kropp og sjel i skjønn forening, mye legeme, diverse symptomer, trening og medisinering. Kan være traurig, kan gi både skuffelse og håp i et sammensveiset fellesskap med mye omsorg fra ansatte og hverandre.

Flere små kunstverk er plassert i biblioteksalongen. De er av kunstneren Randi Nygård i regi av Akershus fylkeskommune, under fellestittel TRE. Virksomheten kalles Kunstvisitten og tilbys helseinstitusjoner i fylket; derfor er MS-senteret i Hakadal begunstiget.

De skulpturelle installasjonene i bokformat er besnærende i uttrykket. Det er langt fra treet i skogen, og boka er blitt til noe helt annet og fantasieggende. 

Jeg blir fascinert av forvandlingen, og tenker meg at selve teknikken - skjære noen effektive snitt, trekke opp papir fra lagene under, og skape noe helt nytt av det som er - kan overføres til oss som står rundt og får demonstrert teknikken av Kirsten Mørck fra Akershus: At vi, menneskebarn og MS'ere, også vil kunne trekke ut remser av håp og tillit fra vårt eget indre. Om vi trenger det.

Jeg tenker meg at noe bestående kan bli noe annet, som vi vil mestre og forholde oss til.

Fjellstøvlene

I mangel av propert vaske-/tørkerom må fjellstøvlene hvile seg i vasken på gjestetoalettet etter en tur ute i snødrevet. Egentlig har ikke disse støvlene så mye de skal ha sagt om når de kommer ut, eller hvor det bærer hen. - I dag gikk de bare et par hundre meter ned til nærmeste Kiwi-butikk. Og opp igjen, da... Det var jo egentlig bare som en appetizer å regne, men vi som eier dem syntes det var greit
nok. Sånn innimellom skistafetter og hopp i stor bakke i Vikersund.

Jeg som har par nummer førti, burde nok ha gått lenger. For treningens skyld. Den bratte bakken hjem befordret endorfinene, som fikk meg til å drømme om hva jeg egentlig kan utføre når alt ligger til rette for det. Sommerlige utflukter opp små fjelltopper smilte i det fjerne. I hodet kjente jeg på en liten glede, og kroppen yppet seg så godt som den kan. At den senere ga noen MS-signaler også - nummenhet og visninger - får jeg bare ta til etterretning. Og heve meg over det, enn så lenge.

Både drømmene og støvlene holder en stund til. - At det hele er smått i forhold til alt i den store verden, kan jeg nesten ikke bry meg om. Heller ikke at utholdenhetsprøver og sportresultater av ypperste klasse utøves av atleter hver eneste dag.

Fjellstøvlene i vasken er med i helt andre livsprosjekt.  Mitt og den andres. Hver for oss og i fellesskap.

Sitat om Gud

Lenge siden nå at jeg har satt meg ned med bloggen. Det har vært andre ting.

Nyåret er ikke helt ferskt lenger, og vi er midt inne i den norske vinteren, som ikke har noe med nøkkerosene på bildet å gjøre. De ble knipset en senjulidag i 2010, men lever forstatt i min datasfære.

Dagens sitat har jeg tatt jeg fra boka "Koloss" av Finn Alnæs (1932-1991). Jeg mener å huske at jeg leste denne like etter at den kom ut første gang i 1963, og erindret et forrykende uvær og umenneskelige strabaser i den vinterlige fjellheimen. Et nytt møte med boka nå slo meg nesten i svime; så sterke følelser og så mange tanker -moralfilosofi og rettsfilosofi - så mye mannlig vitaliltet og fysisk overmot... Nesten for mye av både det ene og andre; men med et lekent språk; uvant og litt forstyrrende for meg av og til.

På side 417 (av i alt 430) skriver hovedpersonen Brage Bragesson ned sine tanker i dagboksform. Som 23. august 1961:

"Ja, menneskene er noen dårer.

Jeg har aldri kunnet begripe dem som tror at naturvitenskapen motbeviser eksistensen av en Gud og en sjel. For uansett hvor langt vitenskapen kommer til å trenge seg inn i den menneskelige hjernes mysterier, og uansett hvor langt astronauter kommer til å trenge seg ut i det ytre verdensrom, så vil der alltid gjenstå en uutforsket plass i den menneskelige hjerne til et uforklarlig livssentrum, i hvis favn bevisstheten om en Gud uforstyrret kan bo, hvis man da vil ha noen Gud. Og skulle det da mot manges formodning ikke eksistere noen Gud, så spiller det ingen rolle, for ingen levende får noen gang rede på det, og i den menneskelige hjerne er det også plass til forestillinger om det som ikke er. Mysteriet kan aldri rokkes."

I dette følger jeg Alnæs. - Og til dem som måtte ha lyst til å prøve seg på boka, kan jeg legge til at den er spennende som en kriminalbok. - Jeg regner meg som "ferdig med" både bok og forfatter nå, men tar med meg sitatet. Det likte jeg.