Byen

Noen byer blir svært spesielle når man kan zoome dem inn ovenfra. Etter å ha klatret opp de 418 trappetrinnen fra byparken til Fjellstua, erkjenner jeg først at noe er galt i min gamle kropp. Det skal ikke være så vanskelig å puste og så nesten umulig å komme seg opp. Men like forbasket er det deilig til slutt å stå helt der oppe med utsikt utover by og hav og se på de små husene, som ikke er små på ordentlig, men som fra 130 meter over havet blir lekebyaktige og elskverdige.

Nå hører jeg til dem som alltid har svermet for bygatene i gamle Ålesund, men som etter hvert innser at prosjektet moderne by er vanskelig å forene med verneverdig arkitektur og bygningsmasse. Men byen har egentlig ikke noe valg, det er jo nettopp sjarmen med husvinkler og tak som er sjel og hjerte. Store moderne handlesentra vil aldri kunne by seg fram på samme måte. Samtidig kan ikke gamle byer være rene museer heller. Bygater må leve et moderne liv.
Jeg tenker meg at byplanleggere og politikere må være både dristige og besinnede. De må være kosmopolitter og heimfødinger.

Alle som bor og arbeider i denne byen, er den kraften som alt hviler på. Og jugendarkitekturen burde inspirere mer enn den hemmer.

Et språk for oss alle

"Gjennom å skape språk for de stumme plagene kan vi som samfunn legge til rette for de mange som kommer til å overleve alvorlig sykdom fremover", skriver Aftenposten-vinner Mette Grøholdt i kronikk-konkurransen "Det norske språket", mandag 3. mai 2010.

Hun sier også: "... det er vanskelig å finne ord for sårbarheten og smertene. Jeg vil ikke oppfordre til syting, men til å snakke ordentlig om viktige aspekter av livet".

Kronikken har hun kalt "De stumme plagede" og jeg tror flere kan kjenne seg igjen i kronikkforfatterens refleksjoner. Mange som har kroniske plager vet hvor vrient det kan være å dele sårbarhet, plager og uro med andre, og hvor ubekvemt det kan være å gå inn i beskrivelser av egen skrantende helse.

Vi liker heller ikke alltid å dvele ved andres helsesvikt, det blir ikke bedre av det, tenker vi og prøver å bagatellisere alvorlige og negative helseendringer. - Er vi positive, vil det verste aldri skje, ønsker vi oss.

Kanskje denne uviljen kommer av at vi mangler et dekkende språk for smerte- og plagedelen i livene våre - som vi alle må konfronteres med en eller annen gang,og som paradoksalt nok kan være et resultat av helsevesenets mulighet til å kurere de mest alvorlige kreftattakker. Kroniske sykdommer av ulike slag finnes også.

Smerte-kronikere lever i en skyggedal, men det betyr ikke at solstråler aldri når inn dit. Noen ganger tenker jeg meg at et språk som underdriver kan være beskrivende nok i situasjonen. Men det er kanskje fordi vi mangler passende ord. Ord som ikke låser seg fast, men klarer å fange opp nyansene i alle slags liv, også et som kan være skadeskutt.