På grønn resept

Av og til går jeg rundt og lurer - på hvorfor det å være ute i naturen en forsommerdag, følge en skogssti, høre fuglesangen, krysse en elv over en gyngende trebro - hvorfor jeg blir så inderlig fornøyd under slike vandringer? Er jeg i mitt rette element da? Er jeg i nærmere slekt med et rankt bjørketre og en kvitrende bokfink enn de bokelskerne jeg står i kø sammen med i bokhandelen, eller byfolket som sprader forbi meg på Karl Johan en solskinnsdag?

Jeg vet sannelig ikke, men jeg følte jeg var ganske nær naturens kjerne og mitt eget naturlige jeg på en trasketur med gode venner midt på en blank hverdag en gang i forrige uke.

Vi var i Maridalen, vi skulle blant annet vandre "gjengrodde stier" etter forfatteren H.O. Christophersen - kjent for mange bøker om Nordmarka, Ringerike m.m., og som skal gies ut på nytt i nær framtid.

Greveveien sto på programmet - hvordan ble den beskrevet på 1960-70-tallet og hvordan er kart og terreng nå. Vi var ute på et lite oppdrag, og var i vårt aller beste humør der vi spaserte med hvitveis i vakkert skue mellom trestammene, og en hund i bånd som oppførte seg helt eksemplarisk. Så også under vår korte rast på Skarselvas bredd, like ved en nygruset vei til et hus under ombygging. Ved dette alenehuset, satt det en hjemmekatt slik som bare puserasen kan det; urørlig og sfinxaktig. Hunden så heldigvis ikke sfinxen, som hadde både selvkontroll og eksternkontroll, mens to linerler spankulerte likeglad rundt oss alle.

Det er i slike korte glimt og sansinger at lykken kjennes relevant og til stede - ca. 150 år siden salig P. Chr. Asbjørnens uttrykte seg omtrent slik: "Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre når der gis leilighet til det, har jeg stedse funnet meg vel ved å ta en frilufts-vandring som demper for min smule bekymring og uro."

Natur på grønn resept.

Det er godt å vite at en sommer er på vei.