Placebo

Jeg har aldri vært hos en healer. Men er likevel en smule alternativ i hodet mitt. Liker for eksempel å tenke meg at holdninger og tanker kan gi positiv feedback når jeg trenger det. Og det gjør jeg jo fra tid til annen. De store problemene overlater jeg til nevrolog og fastlege m.fl. Mens mitt daglige jeg og alminnelige liv blir min egen hodepine. Ansvar, mener jeg.

Derfor klarer jeg ikke helt å følge dem som roper så høyt og indignert i disse tider: Placebo, placebo! -Kvakk meg her og kvakk meg der... Snåsamann og helseminister. - Kunnskaps- samfunnet uthules nedenfra, vår hellige fornuft vakler på sine føtter. Middelalderske tilstander.
- Det er mye å bekymre seg over.

Jeg prøver heller ikke å hisse meg opp når kvinner som Janne Haaland Matlary fnyser over kvakk-Hansen og menneskenes dårskap, og etterlyser fornuft og intellekt fremfor følelser og uforstand. Hun sogner til den katolske kirke, som er oppbygd og tankefundert slik at den appellerer til sterke og intellektuelle hjerner. Men der finner vi også både undere og helgener - kanskje den godeste Matlary burde gå litt stillere i dørene. - Det vil alltid være et "ikke-helt-kan-vite". Det vil alltid være noe man bare må tro på.

Da tenker jeg: hipp hurra for placeboen! Den behøver vi ikke en gang tro på. For den virker. Direkte oversatt betyr placebo "jeg vil behage". Og det gjør den. Nevropeptider frigjøres - endorfinene myldrer, lindrer smerter og ubehag. De fjerner kanskje ikke kreft eller MS, men setter kroppen i et annet og velgjørende gir.

Og da behøver jeg ikke grunne mer på fenomenet Snåsamannen heller. Han med de varme hendene og det nydelige blikket- det som går utover dette får stå for andres regning.
Placebo er sterkt nok for meg.