Stedet er Le Brassus i Sveits. En bitteliten by ved grensen til Frankrike. I Jura-området. - Det er midt i februar og slett ikke snø nede på skiarenaen; noe som forandrer planene til mitt reisefølge, som må gå "La transjurassienne" i en annen trasé høyere opp.Jeg er ikke særlig skifør og overlatt til meg selv rusler jeg rundt i den lille byen, som nå når snøen mangler, nesten blir meningsløs for de av oss som er kommet hit for å delta i et av de store turrennene i Europa. For meg har denne turen ikke hatt den helt store meningen i utgangspunktet, jeg likte tanken på at de snakker fransk her og å kunne delta på en tur med sporty venner.
Mens jeg trasker rundt med fotoapparatet tenker jeg litt på at denne lille byen har sin egen mening, som vi ikke vil kunne forstå. Kanskje har tiden reist fra den, men det er heller ikke sikkert. Det er tradisjon med urmakere i byen, og de bør jo vite hvor tiden befinner seg. -Den fantes imidlertid ikke på stedets klokketårn. Der var et ur, men viserne sto helt stille på kvart over ti, mens den vitterlig var ti over ett. Jeg knipset et bilde, men dere får tro meg på mitt ord.
Fra Le Brassus velger jeg heller ut bildet med sengetøy til lufting. Først fordi jeg syntes det var ganske morsomt at dynene matcher huset eller omvendt. Jeg vokste opp i en tid da det var svært viktig at ting sto i stil; klær, interiør, form og farge - det måtte være en balanse. I dag er slikt veldig passé, har jeg skjønt. Nå skal det helst være odde og aparte. Men akkurat det er ikke så lett å venne seg til når man er podet inn med krav om harmoni.
For det andre: To dyner til lufting er en del av den store fortellingen i den lille byen. En privat og en litt utover det.
