Ikke bare ut i det blå

Det var den siste søndagen i september. Været var strålende, og jeg holdt fortet, som det heter. Fortet  ligger egentlig i de herligste omgivelser, nederst på Holmenkollens solside, som boligannonsene kaller det. Så egentlig, det var bra nok som det var. Men da kjente jeg denne utferdstrangen, og visste hva jeg ville.

Selv om jeg bor i verdens midtpunkt, er det godt å vite at bussene er i rute. Og at muligheter finnes. - Som å kunne entre 32-bussen, belaste kjørekortet, og sette seg ned. Hei, hvor det går!

Knapt tre kvarter senere er jeg i en annen verden. Den blå himmelen er enda høyere enn hjemme, og her reflekteres den i fjorden. Hjemme lokker skogen med sitt nettverk av stier. Her ligger operabygget med skjønnsang og ballett-forestillinger.

På denne søndags formiddagen blir bygningen besteget som vare den et fjell. Kultur er blitt til natur.

De  hvite fine flisene må ha fått sitt vedlikehold. En sommer full av nedbør ser ikke ut til å ha gjort så mye ugagn.

Det er fint å være en blant mange i slike omgivelser. En bydel i utforming. Bjørvika der borte.
På skrå over gaten for operaen, et annet signalbygg. Nye Deichman. Oslos hukommelse og lærested, diktning og viten.

Mange fine bygninger og mange fine ord. - Byplanlegging går over flere år og generasjoner. Denne søndagen tar jeg
til etterretning at vi kan gå fjordlangs fra operaen og bortover mot byen igjen, mot Aker brygge. Forbi Akershus festning, med Rådhuset i bastant positur mot blå-blå himmel.

Det å spasere fjordlangs gir meg vonde føtter og minner meg om mine håpløse undersåtter - men  kroppslig erkjennelse blir ganske bestemt dyttet til side av avdelingen for glede og opplevelser. Den delen av meg setter umåtelig pris på å promenere langs indre havn i hovedstaden. Hav og himmel - øyeblikk med frihet i sjelen. Spaserende av alle slag - store og små. Tilhørighet og deling. Den blå lufta er for alle.

Jeg nærmer meg Aker Brygge og må nesten gå i kø. No problem. En blå søndag på Tjuvholmen, kjennes eksklusivt. Selv om vi er mange, og selv om det blå dominerer til de grader. Men musikkens blåtoner har ikke noe med spaserturer i "bystroka utafor" å gjøre. Om blå musikk skulle høres (fra en gatemusikant for eksempel) lyder det helt naturlig og på sin plass i den klare luften.

Selv om fjorden og himmelen dominerte, var ikke denne turen helt tatt ut av det blå, 32-bussens holdeplasser kjenner jeg godt, også reiserutens mulighet for fornyelse og avveksling.

Det var den dagen som var så tindrende blå. Siste søndag i september.