Litt opp skråningen er mor og stefar med foreldre gravlagt. Enkelt på alle måter, og slik vil det bli. Enkelt står seg lengst. I sommer ble lavendel tingen. En plante på hver side av en liggende sten. Stauder. - Får håpe de lever opp til sitt eget renomme. I alle fall, de dufter godt og gir fine assosiasjoner og bilder.
Jeg ser meg rundt på den rare kirkegården, ser på skriften på gravsteinen, på de beskjedne lavendelene og kjenner på det gode humøret. Det er kanskje ikke passende, men jeg tror det er sånn det skal være. At å møtes slik i ettertid gir vibrasjoner som går utenpå alt annet, og vi gleder oss over livsstrømmen.
Som vil fortsette.
