Gjenklang

For noen uker siden - en solbelyst dag i september - la jeg ut på en privat og lokal sightseeing. Noen ganger er det viktig med litt personlig initiativ. Så jeg gikk på buss nr 32 rett nedenfor min hjemlige blokk og visste hva jeg ville.

Planen var å stige av i nærheten av Middelalderparken, og rusle rundt blant restene fra over 1000 år tilbake. Jeg kan kjenne meg andektig og forundret når jeg fornemmer menneskenes strev og møye, lengsler og gleder, sorger og fortvilelse i tidligere tider. Vi synes det er så lenge siden, og det er det jo. De som vandret rundt på smale veiter i gamle Oslo, ville nok fått hake-slepp om de fikk en tur tilbake til gamle tomter i år 2009. Mens jeg liker å tenke meg at vi på vår side vet så mye om forna da'r, at vi ville tatt en tidsreise på strak arm. Forfattere, histori-kere og filmskapere har gitt oss viten og næring til fantasien.

Det var ikke så mange mennesker i Middelalderparken den dagen, et ungt par, studenter kanskje, lå og slanget seg med bøker innenfor murene til St. Halvard-kirken, et par mørkhudede yngre menn spaserte bortover veien ved vannspeilet som viser oss hvor høyt sjøen gikk den gang da.

Jeg satte meg ned og hørte duren fra mossevei-trafikken. Var litt rastløs, klarte ikke helt å mobilisere den historiske gjenklangen, fant ikke den forventede indre tonen.

Da var valget lett, jeg ville spasere tilbake, langs et mareritt av en moderne gate, på fortauet bort til opplevelsesarena nummer en i Oslo for tiden: Den norske opera. - Snøhettas hvite konstruksjon helt ned mot vannflaten. Og der av alle steder, fant jeg den tonen jeg ikke fornemmet i middelalderruinene. De hvite skråningene, vinklene og flatene, fjorden og byen og himmelen over. En times tid - det var komplett.