I det første huset jeg bodde var det en trapp mellom etasjene, ute i gangen. Det er rart å tenke på at det å sette utfor alternativt bestige en trapp, var en spesiell og ekstensiell utfordring. Trappen var bratt bena korte, og rommene rundt om hadde sin egen magi: De forskjellige funksjonene og menneskene mine.
Øverst oppe på trappeavsatsen skuet jeg utover fra toppen av fjellet...
Det ga stor selvtillit å fullføre nedturen.
Hjemme var der jeg sov om natten, der jeg hørte til. Å komme inn på andres domener var spennende. Å gå over dørstokken inn til et annet hus, få sitte ved bordet; tegne, spise - bli snakket til som en gjest. De andres intimsfære var så tydelig. Ethvert hjem hadde sine lukter, vaner og rutiner. Å bli tatt inn i noen andres varme utvidet barnesinnet.
Det ble snakket om å ha det rent og pent. - Jeg kunne ikke ordet den gang, det ble ikke sagt heller. Men i dag vil jeg si det: estetikk. Å ha sans for det komiske, kalte mormor det. Ikke helt det samme, men det handlet om smak og behag - og den kan være forskjellig, lærte jeg etter hvert. Mens vi hadde vår. Da liker jeg å tenke meg at det dreide seg om sjelehjem, ikke et jålehjem. Det er noen som har sagt at etter estetikken kommer etikken. Deilig å forestille seg at det vakre dypest sett kan gjøre oss gode.
Inne og ute. Det var to atskilte verdener. Jeg hørte til i begge. Ganske snart hadde jeg kjente, som bodde der og der og der. Jeg tråkket rundt i et mønster, i en oversiktlig sammenheng. Det var som i bøkene om Milly Molly Mandy - veier og marker, bakker og hus; et hjemlig lappeteppe hvor alt hang sammen.
Alt dette var ikke bare overflate, det var en personlighet som begynte å ta form.
Jeg er et menneske som har hatt flere hjem, tre i barndommen, fire i voksen alder. Roen har jeg måttet jeg finne hele tiden. I hus og leiligheter - alltid hjemme. Et innvendig sneglehus.
Sneglehuset er jeg nok ikke alene om: Ta hotellrommet på ferie -jeg skal hjem og legge meg. Hytta på fjellet - jeg kommer hjem etter skituren. Puta jeg legger hodet på ved sovetid, der er det hjemme mest av alt og overalt.
mandag 26. januar 2009
torsdag 15. januar 2009
Sveve
Jeg har lest to romaner av forfatteren Thorvald Steen, som berører meg på en spesiell måte.
I den første boka Vekten av snøkrystaller, er hovedpersonen 14 år og en ivrig skihopper; helt til det en dag går fryktelig galt. Beina svikter idet han forlater hoppkanten, og han faller stygt. Han går i all hemmelighet til helsesøster på skolen og blir ganske snart undersøkt av legen. Der får han vite at han har en uhelbredelig muskelsykdom, og at bare ett skihopp til kan være livsfarlig. Dette hender vinteren 1970 og Thorvald Steen forteller gripende om guttens dilemma - skal han holde det hele for seg selv så han enda en gang kan sveve utover hoppkanten. Det han elsker over alt. Foreldrene prøver også å skjule sitt.. Det blir et drama med flere fasetter.
I roman nummer to Det lengste svevet, møter vi samme hovedperson 20 år senere. - Han hopper ikke lenger, har vel egentlig nok med å leve. Det er blitt vanskelig for ham å gå, og han oppholder seg stort sett isolert i egen leilighet. Han er utdannet historiker med middelalderen som spesialfelt. (Nei, han har ikke MS - men beskrivelsen av sykdommen minner noe: den er kronisk, den er relatert til sentralnervesystemet, den kan hvile noen år for så å blusse opp igjen. Alt dette lyder kjent for noen av oss.)
Så blir han oppsøkt av ungdomskjæresten Nina, som overtaler ham til å være med på en faglig studiereise langs elvene i østerled til Konstantinopel. På denne reisen får de flere arenaer å bryne seg på, ikke minst et gryende kjærlighetsforhold dem imellom. Som får konsekvenser de ikke kan lukke øynene for.
Jeg oppfatter at Steen vil vise oss at vi er mer enn en eventuell sykdom, at det i mange henseender kanskje er uinteressant. Selv med fysiske begrensninger vil vi gjerne bli sett som et
helt menneske.
Slik husker hovedpersonen i Det lengste svevet foreldrene reagere på sønnens fatale statusendring:
Deres sorg ble en bekreftelse på at det var den opprinnelige kroppen og gutten de hadde ønsket seg. Den nye kroppen var noe de ikke forholdt seg til, noe de ikke snakket om. Slik bekreftet de den delen av meg som begynte å forakte min nye og syke kropp.
Et annet sted:
Sykdom er. Ingenting er virkeligere enn det. Det har ingenting med urett og rettferdighet å gjøre.
I den første boka Vekten av snøkrystaller, er hovedpersonen 14 år og en ivrig skihopper; helt til det en dag går fryktelig galt. Beina svikter idet han forlater hoppkanten, og han faller stygt. Han går i all hemmelighet til helsesøster på skolen og blir ganske snart undersøkt av legen. Der får han vite at han har en uhelbredelig muskelsykdom, og at bare ett skihopp til kan være livsfarlig. Dette hender vinteren 1970 og Thorvald Steen forteller gripende om guttens dilemma - skal han holde det hele for seg selv så han enda en gang kan sveve utover hoppkanten. Det han elsker over alt. Foreldrene prøver også å skjule sitt.. Det blir et drama med flere fasetter.
I roman nummer to Det lengste svevet, møter vi samme hovedperson 20 år senere. - Han hopper ikke lenger, har vel egentlig nok med å leve. Det er blitt vanskelig for ham å gå, og han oppholder seg stort sett isolert i egen leilighet. Han er utdannet historiker med middelalderen som spesialfelt. (Nei, han har ikke MS - men beskrivelsen av sykdommen minner noe: den er kronisk, den er relatert til sentralnervesystemet, den kan hvile noen år for så å blusse opp igjen. Alt dette lyder kjent for noen av oss.)
Så blir han oppsøkt av ungdomskjæresten Nina, som overtaler ham til å være med på en faglig studiereise langs elvene i østerled til Konstantinopel. På denne reisen får de flere arenaer å bryne seg på, ikke minst et gryende kjærlighetsforhold dem imellom. Som får konsekvenser de ikke kan lukke øynene for.
Jeg oppfatter at Steen vil vise oss at vi er mer enn en eventuell sykdom, at det i mange henseender kanskje er uinteressant. Selv med fysiske begrensninger vil vi gjerne bli sett som et
helt menneske.
Slik husker hovedpersonen i Det lengste svevet foreldrene reagere på sønnens fatale statusendring:
Deres sorg ble en bekreftelse på at det var den opprinnelige kroppen og gutten de hadde ønsket seg. Den nye kroppen var noe de ikke forholdt seg til, noe de ikke snakket om. Slik bekreftet de den delen av meg som begynte å forakte min nye og syke kropp.
Et annet sted:
Sykdom er. Ingenting er virkeligere enn det. Det har ingenting med urett og rettferdighet å gjøre.
Kritikerne var enstemmig begeistret for romanen om den unge skihopperen. En nydelig skildring tror jeg det ble sagt. Mens de mener at Det lengste svevet kanskje spriker i for mange retninger. Den er innom mye, det er så - men jeg synes at den voksne mannen med sine erfaringer og refleksjoner - om seg selv og i forholdet til Nina både er inspirerende og interessante. Og ikke minst: Steen skriver godt, han har spennende kunnskaper som formidles i et usentimentalt og ledig språk.
Begge bøkene anbefales.
mandag 12. januar 2009
Juninatten finnes
Det er den tolvte dagen i januar, det går mot lysere tider, men ennå er morgenene mørke og energitappende. Etter en lang natts tornerosesøvn, er det vanskelig å oppfatte signalene om at dagen skal leves. Det er ikke bare evnen, men kanskje noe med viljen og lysten.
For elleve dager siden døde den danske forfatteren Inger Christensen. Det har vært en sann svir å dukke ned i hennes poetiske tekster: det, Alfabet, Sommerfugldalen... Selv om diktene er ordnet i store systemer, kan jeg lett bli både glad og undrende ved å lese dem. Den faste formen hindrer heller ikke alvorlige budskap å ha innhold og poetisk tyngde.
Det er trist å få varsel om dødsfall - men her vil i alle fall en stor diktning leve; alltid.
Til trøst for oss som fortsatt må tåle mørke morgener i januar, siterer jeg noen linjer fra del 10 av diktet Alfabet:
juninatten findes, juninatten findes,
himlen omsider som løftet til himmelske
højder og samtidig sænket så ømt som når
drømme kan ses før de drømmes; et rum som
besvimed, som mættet med hvidhed, en timeløs
kimen af dug og insekter, og ingen i
denne flyvende sommer, ingen begriber at
efteråret findes, eftersmagen og eftertanken
findes, kun disse rastløse ultralydes
svimlende rekker findes og flaggermusens
jadeøre vendt mod den tikkende dis;
aldri var jordklodens hældning så dejlig,
aldri de zinkhvide nætter så hvide,
Dette som et ørlite utvalg fra et stort dikt og en stor dikter. Som minner meg om alt som finnes - i seg selv og i språket.
For elleve dager siden døde den danske forfatteren Inger Christensen. Det har vært en sann svir å dukke ned i hennes poetiske tekster: det, Alfabet, Sommerfugldalen... Selv om diktene er ordnet i store systemer, kan jeg lett bli både glad og undrende ved å lese dem. Den faste formen hindrer heller ikke alvorlige budskap å ha innhold og poetisk tyngde.
Det er trist å få varsel om dødsfall - men her vil i alle fall en stor diktning leve; alltid.
Til trøst for oss som fortsatt må tåle mørke morgener i januar, siterer jeg noen linjer fra del 10 av diktet Alfabet:
juninatten findes, juninatten findes,
himlen omsider som løftet til himmelske
højder og samtidig sænket så ømt som når
drømme kan ses før de drømmes; et rum som
besvimed, som mættet med hvidhed, en timeløs
kimen af dug og insekter, og ingen i
denne flyvende sommer, ingen begriber at
efteråret findes, eftersmagen og eftertanken
findes, kun disse rastløse ultralydes
svimlende rekker findes og flaggermusens
jadeøre vendt mod den tikkende dis;
aldri var jordklodens hældning så dejlig,
aldri de zinkhvide nætter så hvide,
Dette som et ørlite utvalg fra et stort dikt og en stor dikter. Som minner meg om alt som finnes - i seg selv og i språket.
søndag 4. januar 2009
Håp til verden
Vi rundet av året med å se på TV - Lise Fjeldstad leste Halldis Moren Vesaas: Tung tids tale -
"Det heiter ikkje eg - no lenger. / Heretter heiter det vi."
Litt lenger nede:"Alt du kan ta på deg av børa til bror din/må du ta på deg."
Er det noen av oss som hører på slik tale i våre dager? Snakker vi ikke, de fleste av oss, vår egen "new speech" der rettferdighet, trøst og oppmerksomhet først og fremst gjelder oss selv?
Var det derfor jeg et øyeblikk tenkte: - oj, hører ikke det diktet en annen tid til? Er det ikke litt oppbrukt, litt pompøst, litt passé? Fremstår det ikke for manende?
Det er et du-dikt - nesten i stil med Dagbladet og VG når det skrives om skatten vår, ferien vår, sexlivet vårt - you name it. Da handler det om hva vi har rett og krav på, mens Moren Vesaas prøver å vise oss hva medmenneskelighet og en forskjell i innstilling kan gjøre.
-At "det hjelper da nokre få forfrosne at du er varm".
Ja, det kan være vanskelig å navigere seg gjennom livet og verden. Vondt vil vi alle få det innimellom, også dessverre de som står oss nærmest. Og ser vi utover vår engere krets, finnes de svære katastrofene, de blodige krigene og hele elendigheten. Der må engasjementet organi-seres på et høyere nivå enn i vårt eget lille hode - det må utføres politikk av ypperste klasse for å få til forandring.
I intimsfæren kan det min santen også være nok for et helt liv - med hjerte- og smertegråt, men heldigvis også både humring og magalatter. Noen ganger kan det tunge gjøre det grått og over-skyet i sinnet. Rockeren og presten Bjørn Eidsvåg har visst erfaring med sånt, for han gir oss villig hånden og tørker gjerne tårene våre, men reserverer seg ganske tydelig:
"Eg ser du har det vondt. Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg. Du må grina de sjøl". Nettopp det siste kan være godt å ta innover seg - at visst kan vi få støtte og varme ord - men veien mot"the bitter end" den må vi rusle alene. Selv om presten Eidsvåg understreker at noen allerede har tatt brodden av døden for oss.
Fagre ord kan være blandet trøst når alt røyner på. Men ord kan også være livgivende og underfundige. Som for eksempel tittelen på en kommende bok av lyrikeren og småbarnsmoren Cathrine Grøndahl: "Jeg satte mitt håp til verden". - En diktsamling om det å bli mor...
Ord kan lindre og ord kan leke; og plante rare tanker om "natural born" medmenneskelighet.
"Det heiter ikkje eg - no lenger. / Heretter heiter det vi."
Litt lenger nede:"Alt du kan ta på deg av børa til bror din/må du ta på deg."
Er det noen av oss som hører på slik tale i våre dager? Snakker vi ikke, de fleste av oss, vår egen "new speech" der rettferdighet, trøst og oppmerksomhet først og fremst gjelder oss selv?
Var det derfor jeg et øyeblikk tenkte: - oj, hører ikke det diktet en annen tid til? Er det ikke litt oppbrukt, litt pompøst, litt passé? Fremstår det ikke for manende?
Det er et du-dikt - nesten i stil med Dagbladet og VG når det skrives om skatten vår, ferien vår, sexlivet vårt - you name it. Da handler det om hva vi har rett og krav på, mens Moren Vesaas prøver å vise oss hva medmenneskelighet og en forskjell i innstilling kan gjøre.
-At "det hjelper da nokre få forfrosne at du er varm".
Ja, det kan være vanskelig å navigere seg gjennom livet og verden. Vondt vil vi alle få det innimellom, også dessverre de som står oss nærmest. Og ser vi utover vår engere krets, finnes de svære katastrofene, de blodige krigene og hele elendigheten. Der må engasjementet organi-seres på et høyere nivå enn i vårt eget lille hode - det må utføres politikk av ypperste klasse for å få til forandring.
I intimsfæren kan det min santen også være nok for et helt liv - med hjerte- og smertegråt, men heldigvis også både humring og magalatter. Noen ganger kan det tunge gjøre det grått og over-skyet i sinnet. Rockeren og presten Bjørn Eidsvåg har visst erfaring med sånt, for han gir oss villig hånden og tørker gjerne tårene våre, men reserverer seg ganske tydelig:
"Eg ser du har det vondt. Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg. Du må grina de sjøl". Nettopp det siste kan være godt å ta innover seg - at visst kan vi få støtte og varme ord - men veien mot"the bitter end" den må vi rusle alene. Selv om presten Eidsvåg understreker at noen allerede har tatt brodden av døden for oss.
Fagre ord kan være blandet trøst når alt røyner på. Men ord kan også være livgivende og underfundige. Som for eksempel tittelen på en kommende bok av lyrikeren og småbarnsmoren Cathrine Grøndahl: "Jeg satte mitt håp til verden". - En diktsamling om det å bli mor...
Ord kan lindre og ord kan leke; og plante rare tanker om "natural born" medmenneskelighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
