I den første boka Vekten av snøkrystaller, er hovedpersonen 14 år og en ivrig skihopper; helt til det en dag går fryktelig galt. Beina svikter idet han forlater hoppkanten, og han faller stygt. Han går i all hemmelighet til helsesøster på skolen og blir ganske snart undersøkt av legen. Der får han vite at han har en uhelbredelig muskelsykdom, og at bare ett skihopp til kan være livsfarlig. Dette hender vinteren 1970 og Thorvald Steen forteller gripende om guttens dilemma - skal han holde det hele for seg selv så han enda en gang kan sveve utover hoppkanten. Det han elsker over alt. Foreldrene prøver også å skjule sitt.. Det blir et drama med flere fasetter.
I roman nummer to Det lengste svevet, møter vi samme hovedperson 20 år senere. - Han hopper ikke lenger, har vel egentlig nok med å leve. Det er blitt vanskelig for ham å gå, og han oppholder seg stort sett isolert i egen leilighet. Han er utdannet historiker med middelalderen som spesialfelt. (Nei, han har ikke MS - men beskrivelsen av sykdommen minner noe: den er kronisk, den er relatert til sentralnervesystemet, den kan hvile noen år for så å blusse opp igjen. Alt dette lyder kjent for noen av oss.)
Så blir han oppsøkt av ungdomskjæresten Nina, som overtaler ham til å være med på en faglig studiereise langs elvene i østerled til Konstantinopel. På denne reisen får de flere arenaer å bryne seg på, ikke minst et gryende kjærlighetsforhold dem imellom. Som får konsekvenser de ikke kan lukke øynene for.
Jeg oppfatter at Steen vil vise oss at vi er mer enn en eventuell sykdom, at det i mange henseender kanskje er uinteressant. Selv med fysiske begrensninger vil vi gjerne bli sett som et
helt menneske.
Slik husker hovedpersonen i Det lengste svevet foreldrene reagere på sønnens fatale statusendring:
Deres sorg ble en bekreftelse på at det var den opprinnelige kroppen og gutten de hadde ønsket seg. Den nye kroppen var noe de ikke forholdt seg til, noe de ikke snakket om. Slik bekreftet de den delen av meg som begynte å forakte min nye og syke kropp.
Et annet sted:
Sykdom er. Ingenting er virkeligere enn det. Det har ingenting med urett og rettferdighet å gjøre.
Kritikerne var enstemmig begeistret for romanen om den unge skihopperen. En nydelig skildring tror jeg det ble sagt. Mens de mener at Det lengste svevet kanskje spriker i for mange retninger. Den er innom mye, det er så - men jeg synes at den voksne mannen med sine erfaringer og refleksjoner - om seg selv og i forholdet til Nina både er inspirerende og interessante. Og ikke minst: Steen skriver godt, han har spennende kunnskaper som formidles i et usentimentalt og ledig språk.
Begge bøkene anbefales.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar