Arbeid og arbeid, herr Blom...

Min gamle kvinnesjel var i nærheten av å bli provosert da en førsteamanusensis (!) ved Handelshøyskolen BI uttalte at det er meningsløst at folk med høyere utdannelse skal bruke tiden til rengjøring i heimen. - Det fins viktigere ting å gjøre - som å skrive en rapport eller lage et seminar...


Viktig og viktig, kjære amanuensis. Det er klart vi overlever uten å legge ned mange arbeidstimer der hjemme i våre dager. Annerledes den gang slaktet kom inn på benken og klærne ble vasket for hånd. Store husholdninger krevde gjerne et par jenter ekstra i kosten for å holde det hele i gang. Og det ikke fordi både mann og hustru var i jobb. Et veldrevet hjem av en viss standard krevde sin arbeidsinnsats.


I dag har vi allehånde maskiner og hjelpemidler til det meste. Det lille som vi må ta hånd om kan være støvtørring, gulvvask og vinduspuss. Robotstøvsugere produseres visst allerede. Det er håp... Matlagingen kan vi gjøre så enkel eller innviklet som vi vil eller gidder; take away eller gourmet på hjemmebasis. - Førsteamanuensisen kan gjerne skrive rapporter eller planlegge seminarer, det gjenstår å vite hva rapportene eller seminarene handler om. Ikke alt er like nødvendig i den bransjen heller.


Der hjemme, i vår egen intimsfære, tenker jeg meg en ladeplass for batteriene - en sjelebolig. Og det kan høres rart ut, men når man sånn innimellom bruker tiden til litt enkelt vedlikehold og rengjøring, kan hodet lett overraske som den mest aktive tankesmie: Punkter til en rapport kan sprette opp som popkorn på komfyren, og en ny vinkling på seminaret kan smyge seg fram sammen med rytmiske moppetak. Eller strofer til et dikt, om det er det som er betyr noe.


Hjemme er der vi bor, der hjertet vårt er. Huset eller leiligheten er det drømmesymbolet som blir tolket som jeg'et - personen selv. - Da handler om omsorg for hjemmet gjerne dypest sett om å ta vare på seg selv... Og det har ingenting med mange års studier å gjøre. Kjøper man seg helt fri, mister man kan hende kontakten med sjelen sin med det samme. Tror jeg, og overdriver nok, men det er en god tanke å tenke.


Det er også et annet aspekt med bortsetting av private gjøremål: Hvis det er slik at noen synes det er så motbydelig å utføre disse oppgavene på den hjemlige arena, er det vel ikke helt spiselig å sette andre på "drittjobben"heller. Er det egentlig nedvurderingen av kroppens og håndens arbeid som setter mange arbeidsoppgaver i miskreditt? Og hva sorterer slike tanker under - feminisme, nå ja; ikke kan det vel plasseres under klassekamp heller.


Det får stå som noen funderinger om tiden vi lever i.

Det lille ekstra

Det er nok ikke bare den såkalte andre-romanen som kan være vanskelig å komme i gang med. Akkurat nå kjenner jeg på noe som må være ren og skjær blogge-vegring.

Annerledes for et par uker siden da vi låste oss inn i den lille leiligheten i Juan les Pins, og i noen dager ga oss strandlivet i vold. - Der, med sjelen ennå hengende litt igjen ved data-maskinen hjemme, var faktisk gleden over endelig å ha overskredet frykten for jomfru-bloggen større enn ferieforventningene. Bloggingen hadde vært spennende ny, mens det nå var femte sommeren på den franske rivieraen.

Et liv på stranden må sies å være et friluftsliv, men en vandring i den norske fjellheimen er det så langt i fra. Men de som bor ved Middelhavets bredder - på ordentlig - de bruker de offentlige strendene og vannet litt på samme måte som vi tråkker stiene i Nordmarka. For mosjon og rekreasjon.

Mine MS-bein fikk seg et aldri så lite sjokk i det kalde vannet i år. De likte seg ikke, ble litt engstelige. Drømmen om bading bleknet ganske mye. Men heldigvis, den ultimate badefølelsen registrerte jeg i det samme området for bare et par år siden. Lykkelige jeg, som fikk oppleve det.

Venninner har det ofte hyggelig på tur. Slik så det også ut for damegjengen i 40-årene en fem-seks solsenger i rekke bortenfor oss, pluss en eldre mor (tror jeg). De yngste var ulikt preservert, og så ut til å hygge seg der på stranden. De snakket fransk (nordfra kanskje), og minnet meg ikke særlig om "frustrerte fruer". Bortsett fra én hollywoodsk distraksjon, heftet ved en av dem: Puppene, som måtte være kjøpt og ervervet, de struttet glatte og bollerunde, samme hvordan damen lå eller vendte på seg. Ballonger i barneselskap, assosierte jeg. Knappenål, tøyset jeg. Men hadde ingen, og ville verken ha våget eller ønsket noen stikkprøve.

Det så ikke ut som om noen misunte den barmfagre baugpynten - ikke jeg heller, for så vidt. Selv om kropp og identitet henger sammen, er også det høyst forskjellig og alt ettersom.

En gang i en fjern fortid, en sommerdag i 1991 på en solbestrålt gresk øy, da jeg selv struttet rundt i en euforisk sprekhet, observerte jeg nok en dame:

Kanskje var hun i 80-årene. Lå og brunstekte seg - slank og vever. Øynene var lukket, hun så ut til å nyte. Ja, nyte...

Kroppen hennes skalv lett og uavbrutt. - Parkinson? undret jeg, men spurte ikke.

Da oppdaget jeg lenken rundt den ene ankelen. En smal glitrende gull-lenke.
Det lille, overskridende ekstra - et halleluja til livet....

På bussen...

Som hjemmeværende kan jeg av og til savne det å være en reisende en arbeidsdag. Stå å vente sammen, komme i prat, etter hvert kjenne hverandre igjen, bli på nikk. Slik var det helst på vei til - om ettermiddagen på tur hjemover dukket jeg gjerne ned bak en avis, laget et eget rom i ly av en interessant kronikk eller artikkel; et retrettsted for slitenhet og et mellomrom før det andre livet.

Så kom mobiltelefonene inn på bussen vår, ofte hensynsløst påtrengende. Før mobilvettet ble en del av dannelsen, kunne det være direkte hårreisende. Ja da - det er blitt bedre, men det kan komme ganske tett på innimellom nå også. Andres samtaler kjører oss virkelig opp mot veggen - vi kommer oss jo ikke unna.

Annerledes en morgenstund på bussen da ei lita jente stemte i - barneskarpt og klart:

Lisa gikk til skolen. Tripp, tripp, tripp det sa. I den nye kjolen trippet hun så gla'...

Strofene fra den kjente barnesangen hang en stund igjen mellom buss-setene, for meg er det
et sterkt og godt minne fra morgenteatret.

Kanskje jeg tenkte : Trippe-trippe-tripp lille jente - veien blir til mens du går (eller tar bussen!). Det blir omveier og motbakker, du kan gå deg vill og allfarveien kan bli en blindgate. Du er bare barnet, men den aller siste reisen foregår nok ikke på bussen. I fiskerværet i min ungdom var båtreisen den aller siste, mens vi andre sto igjen. Noen viftet med hvite lommetørklær og stemte i "Nærmere deg min Gud".

Å nei - tenkte jeg også en gang på bussen, da en eldre, langbeint og mørkhåret kvinne satt litt merkelig henslengt på det høye setet rett bak førerplassen - hun hadde et blikk og et kroppspråk som fikk meg i stuss. Jeg fornemmet en skamløshet som ingen noensinne ville ha forbundet med hennes person. Hva vet vi vel om våre skjulte liv.

Fra barneteater til voksendrama på bussen... Nå i ettertid er jeg ikke sikker på om det var fantasien som spilte meg et puss med den eldre kvinnen, eller om det var et intuitivt øyeblikk med innkikk til et virkelig og absurd teater.

Forleden hørte jeg (mens jeg ventet på bussen) at vår rute er alle bussjåførers skrekk, på grunn av alle de gamle damene. Som er dårlige på bråstopper og aldri langt unna et lårhalsbrudd. Men hva bryr vel vi oss om det - yngre og eldre - vi entrer bussen modige og nysgjerrige hver bidige dag.

Mye kan skje.