Det lille ekstra

Det er nok ikke bare den såkalte andre-romanen som kan være vanskelig å komme i gang med. Akkurat nå kjenner jeg på noe som må være ren og skjær blogge-vegring.

Annerledes for et par uker siden da vi låste oss inn i den lille leiligheten i Juan les Pins, og i noen dager ga oss strandlivet i vold. - Der, med sjelen ennå hengende litt igjen ved data-maskinen hjemme, var faktisk gleden over endelig å ha overskredet frykten for jomfru-bloggen større enn ferieforventningene. Bloggingen hadde vært spennende ny, mens det nå var femte sommeren på den franske rivieraen.

Et liv på stranden må sies å være et friluftsliv, men en vandring i den norske fjellheimen er det så langt i fra. Men de som bor ved Middelhavets bredder - på ordentlig - de bruker de offentlige strendene og vannet litt på samme måte som vi tråkker stiene i Nordmarka. For mosjon og rekreasjon.

Mine MS-bein fikk seg et aldri så lite sjokk i det kalde vannet i år. De likte seg ikke, ble litt engstelige. Drømmen om bading bleknet ganske mye. Men heldigvis, den ultimate badefølelsen registrerte jeg i det samme området for bare et par år siden. Lykkelige jeg, som fikk oppleve det.

Venninner har det ofte hyggelig på tur. Slik så det også ut for damegjengen i 40-årene en fem-seks solsenger i rekke bortenfor oss, pluss en eldre mor (tror jeg). De yngste var ulikt preservert, og så ut til å hygge seg der på stranden. De snakket fransk (nordfra kanskje), og minnet meg ikke særlig om "frustrerte fruer". Bortsett fra én hollywoodsk distraksjon, heftet ved en av dem: Puppene, som måtte være kjøpt og ervervet, de struttet glatte og bollerunde, samme hvordan damen lå eller vendte på seg. Ballonger i barneselskap, assosierte jeg. Knappenål, tøyset jeg. Men hadde ingen, og ville verken ha våget eller ønsket noen stikkprøve.

Det så ikke ut som om noen misunte den barmfagre baugpynten - ikke jeg heller, for så vidt. Selv om kropp og identitet henger sammen, er også det høyst forskjellig og alt ettersom.

En gang i en fjern fortid, en sommerdag i 1991 på en solbestrålt gresk øy, da jeg selv struttet rundt i en euforisk sprekhet, observerte jeg nok en dame:

Kanskje var hun i 80-årene. Lå og brunstekte seg - slank og vever. Øynene var lukket, hun så ut til å nyte. Ja, nyte...

Kroppen hennes skalv lett og uavbrutt. - Parkinson? undret jeg, men spurte ikke.

Da oppdaget jeg lenken rundt den ene ankelen. En smal glitrende gull-lenke.
Det lille, overskridende ekstra - et halleluja til livet....