På bussen...

Som hjemmeværende kan jeg av og til savne det å være en reisende en arbeidsdag. Stå å vente sammen, komme i prat, etter hvert kjenne hverandre igjen, bli på nikk. Slik var det helst på vei til - om ettermiddagen på tur hjemover dukket jeg gjerne ned bak en avis, laget et eget rom i ly av en interessant kronikk eller artikkel; et retrettsted for slitenhet og et mellomrom før det andre livet.

Så kom mobiltelefonene inn på bussen vår, ofte hensynsløst påtrengende. Før mobilvettet ble en del av dannelsen, kunne det være direkte hårreisende. Ja da - det er blitt bedre, men det kan komme ganske tett på innimellom nå også. Andres samtaler kjører oss virkelig opp mot veggen - vi kommer oss jo ikke unna.

Annerledes en morgenstund på bussen da ei lita jente stemte i - barneskarpt og klart:

Lisa gikk til skolen. Tripp, tripp, tripp det sa. I den nye kjolen trippet hun så gla'...

Strofene fra den kjente barnesangen hang en stund igjen mellom buss-setene, for meg er det
et sterkt og godt minne fra morgenteatret.

Kanskje jeg tenkte : Trippe-trippe-tripp lille jente - veien blir til mens du går (eller tar bussen!). Det blir omveier og motbakker, du kan gå deg vill og allfarveien kan bli en blindgate. Du er bare barnet, men den aller siste reisen foregår nok ikke på bussen. I fiskerværet i min ungdom var båtreisen den aller siste, mens vi andre sto igjen. Noen viftet med hvite lommetørklær og stemte i "Nærmere deg min Gud".

Å nei - tenkte jeg også en gang på bussen, da en eldre, langbeint og mørkhåret kvinne satt litt merkelig henslengt på det høye setet rett bak førerplassen - hun hadde et blikk og et kroppspråk som fikk meg i stuss. Jeg fornemmet en skamløshet som ingen noensinne ville ha forbundet med hennes person. Hva vet vi vel om våre skjulte liv.

Fra barneteater til voksendrama på bussen... Nå i ettertid er jeg ikke sikker på om det var fantasien som spilte meg et puss med den eldre kvinnen, eller om det var et intuitivt øyeblikk med innkikk til et virkelig og absurd teater.

Forleden hørte jeg (mens jeg ventet på bussen) at vår rute er alle bussjåførers skrekk, på grunn av alle de gamle damene. Som er dårlige på bråstopper og aldri langt unna et lårhalsbrudd. Men hva bryr vel vi oss om det - yngre og eldre - vi entrer bussen modige og nysgjerrige hver bidige dag.

Mye kan skje.