Takk

Jeg tar snarveien opp stien til blokka der jeg bor.


Akkurat som i sangen, den om blåveisen, kommer det en lyshåret jente gående nedover mot meg, trolig litt mer enn 5-6 år og med en bukett hvitveis i ene hånden.


- Så fin bukett, smiler jeg til henne.

- Takk, smiler blomsterbarnet blankt og enkelt tilbake.


Dette ukunstlede takket får meg til å huske hvordan min generasjon fikk kritikk fordi vi ikke kunne ta imot ros eller velmenende ord. Vi føyset det gjerne vekk. - Her er det jeg som fryder meg spontant og verbalt over den vårlige buketten. Mens frøken blomsterplukker er sjarmerende klar på at denne gangen er det hun som har satt sammen et knippe av de aller vakreste.

Branding...

Hver vår må vi til blåveislandet - Bygdøy i Oslo. Et rom i naturen der merkevarer bygges.

Guds egen branding.

Jeg må si man har vært heldig med presentasjonen. Ikke før har solen og lyset fjernet den hvite snøinnpakningen, så står de blå skjønnhetene ferdig til å folde seg ut. Branding som på BI - hvordan trylle frem særpreget til en vare.

Wildenvey hjalp Gud litt da han skrev "Blåveispiken". Ønskekonsert ut og ønskekonsert inn. Prøysen var innom helt andre blåveiser da han truet godmodig til full musikk: "Kjøp en fiol (ellers får du en blåveis)".

Naturen og livet gir oss mange blåveiser, men ikke av typen "Hepatica nobilis" - den er nemlig fredet. Og det er der brandingen gir flott uttelling. Helt gratis får vi beundre et genialt produkt så lenge vi vil. Særpreget viser seg blant annet i fargene fiolblått, klarblått, kongeblått, blekblått, lys fiolett, rødlilla, hvitt (!).

En blåveis er ikke en blåveis er en blåveis - den overasker hver gang den viser seg frem.

Fargevariasjonen beror på jordsmonnet, hvor surt det er. Slik det også er med alle hortensiaene i Bretagne. som spiller over mange fargetoner. Det gjør dem svært spesielle.

Blåveisen folder seg ut lavt nede i skogbunnen. Genialt og overraskende.

"Less is more" gjør seg godt også der.

Den grønne porten

Ved ankomsten til Casas Heddy fikk vi utlevert hvert vårt nøkkelkort. Det kunne brukes i hoveddøren eller til den grønne porten, en sideinngang som går rett ut til bakkene nedover til gamlebyen og til den store stranden.

Den grønne porten ble fort til noe mer enn en nesten anonym utgang fra området. Den ble en metafor på friheten, på muligheten til å velge sin egen vei, til frihet under ansvar. For vel hadde noen av oss hatt et ønske om beskyttelse og omsorg, men aldri så vakkert at det ikke kan bli litt for smått og trangt til tider.

Det tok ikke lang tid før veien ut av paradis kalte og lokket. Gjerne alene. Det er en spennende bare å vandre med seg selv og tilfeldig forbipasserende i fremmede gater og bykvartaler. Alt er tydelig, men ikke sett akkurat på denne måten før. De som går forbi virker nye. For meg, og senser jeg: kanskje derfor også for seg selv.

På supermarkedet er mange kunder allerede på talefot med betjeningnen.Jeg, som er der for første gang, spør om selvfølgelige ting som er lette å svare på, men som får en ekstra betydning når det er en fremmed som undrer seg.

Ingen ting er rart med den grønne porten, men den var sin egen fortelling på Casas Heddy. Den var veldig privat og herlig inkluderende, åpnet seg gang etter gang, og best av alt den lukket meg inn etter utflukten. Uten spørsmål.

Nysgjerrig tamfugl trenger sin stedlige hvileplass.