Jeg tar snarveien opp stien til blokka der jeg bor.
Akkurat som i sangen, den om blåveisen, kommer det en lyshåret jente gående nedover mot meg, trolig litt mer enn 5-6 år og med en bukett hvitveis i ene hånden.
- Så fin bukett, smiler jeg til henne.
- Takk, smiler blomsterbarnet blankt og enkelt tilbake.
Dette ukunstlede takket får meg til å huske hvordan min generasjon fikk kritikk fordi vi ikke kunne ta imot ros eller velmenende ord. Vi føyset det gjerne vekk. - Her er det jeg som fryder meg spontant og verbalt over den vårlige buketten. Mens frøken blomsterplukker er sjarmerende klar på at denne gangen er det hun som har satt sammen et knippe av de aller vakreste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar