Ved ankomsten til Casas Heddy fikk vi utlevert hvert vårt nøkkelkort. Det kunne brukes i hoveddøren eller til den grønne porten, en sideinngang som går rett ut til bakkene nedover til gamlebyen og til den store stranden.
Den grønne porten ble fort til noe mer enn en nesten anonym utgang fra området. Den ble en metafor på friheten, på muligheten til å velge sin egen vei, til frihet under ansvar. For vel hadde noen av oss hatt et ønske om beskyttelse og omsorg, men aldri så vakkert at det ikke kan bli litt for smått og trangt til tider.
Det tok ikke lang tid før veien ut av paradis kalte og lokket. Gjerne alene. Det er en spennende bare å vandre med seg selv og tilfeldig forbipasserende i fremmede gater og bykvartaler. Alt er tydelig, men ikke sett akkurat på denne måten før. De som går forbi virker nye. For meg, og senser jeg: kanskje derfor også for seg selv.
På supermarkedet er mange kunder allerede på talefot med betjeningnen.Jeg, som er der for første gang, spør om selvfølgelige ting som er lette å svare på, men som får en ekstra betydning når det er en fremmed som undrer seg.
Ingen ting er rart med den grønne porten, men den var sin egen fortelling på Casas Heddy. Den var veldig privat og herlig inkluderende, åpnet seg gang etter gang, og best av alt den lukket meg inn etter utflukten. Uten spørsmål.
Nysgjerrig tamfugl trenger sin stedlige hvileplass.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar