Julen er en bit av livet

Når julen nærmer seg, stritter jeg imot.

Jeg både ønsker meg og vegrer meg 
– det er godt/vondt å være der igjen.

Blir det en reprise eller noe for seg selv? Det siste ville være fint. Vi trenger overraskelser, selv om det er gjenkjennelse vi søker.

Julen er en bit av livet. En lengsel, som vi gjør synlig og lever ut i vintermørkets myke minutter.

Vi gjør den til teater eller en reise i minner om skjønnhet. Det er ikke sikkert alt skjønt er sant, men vi har noen forestillinger, som er våre.

Julen er et titteskap, som vi finner frem og gir vår egen form. Følelser og opplevelser, julehimmel og jordisk gods, trykk av en barnehånd, bortgjemte pakker. Hemmeligheter i krokene.

Julen er en metafor. Et bilde vi tar tak i. Den er en drøm som har alle fortellinger i seg. Fortellingen om våre tilværelser. Andres liv. De som var for hundre år siden, de som leves nå.

Julen er hva vi er og hva vi har. Kraftløshet og energi. Ensomhet og festlig samvær. Det gir rom  for både raushet og savn.

Julen med sitt kommersielle kjør kan i  verste  fall  stresse oss ut, men  da  tenker  jeg at det ikke er høytidens skyld,

og at  julefred og ro kan vi finne  i vårt indre som 

holdepunkt og  glad inspirasjon.

Ikke bare ut i det blå

Det var den siste søndagen i september. Været var strålende, og jeg holdt fortet, som det heter. Fortet  ligger egentlig i de herligste omgivelser, nederst på Holmenkollens solside, som boligannonsene kaller det. Så egentlig, det var bra nok som det var. Men da kjente jeg denne utferdstrangen, og visste hva jeg ville.

Selv om jeg bor i verdens midtpunkt, er det godt å vite at bussene er i rute. Og at muligheter finnes. - Som å kunne entre 32-bussen, belaste kjørekortet, og sette seg ned. Hei, hvor det går!

Knapt tre kvarter senere er jeg i en annen verden. Den blå himmelen er enda høyere enn hjemme, og her reflekteres den i fjorden. Hjemme lokker skogen med sitt nettverk av stier. Her ligger operabygget med skjønnsang og ballett-forestillinger.

På denne søndags formiddagen blir bygningen besteget som vare den et fjell. Kultur er blitt til natur.

De  hvite fine flisene må ha fått sitt vedlikehold. En sommer full av nedbør ser ikke ut til å ha gjort så mye ugagn.

Det er fint å være en blant mange i slike omgivelser. En bydel i utforming. Bjørvika der borte.
På skrå over gaten for operaen, et annet signalbygg. Nye Deichman. Oslos hukommelse og lærested, diktning og viten.

Mange fine bygninger og mange fine ord. - Byplanlegging går over flere år og generasjoner. Denne søndagen tar jeg
til etterretning at vi kan gå fjordlangs fra operaen og bortover mot byen igjen, mot Aker brygge. Forbi Akershus festning, med Rådhuset i bastant positur mot blå-blå himmel.

Det å spasere fjordlangs gir meg vonde føtter og minner meg om mine håpløse undersåtter - men  kroppslig erkjennelse blir ganske bestemt dyttet til side av avdelingen for glede og opplevelser. Den delen av meg setter umåtelig pris på å promenere langs indre havn i hovedstaden. Hav og himmel - øyeblikk med frihet i sjelen. Spaserende av alle slag - store og små. Tilhørighet og deling. Den blå lufta er for alle.

Jeg nærmer meg Aker Brygge og må nesten gå i kø. No problem. En blå søndag på Tjuvholmen, kjennes eksklusivt. Selv om vi er mange, og selv om det blå dominerer til de grader. Men musikkens blåtoner har ikke noe med spaserturer i "bystroka utafor" å gjøre. Om blå musikk skulle høres (fra en gatemusikant for eksempel) lyder det helt naturlig og på sin plass i den klare luften.

Selv om fjorden og himmelen dominerte, var ikke denne turen helt tatt ut av det blå, 32-bussens holdeplasser kjenner jeg godt, også reiserutens mulighet for fornyelse og avveksling.

Det var den dagen som var så tindrende blå. Siste søndag i september.

Historisk

Dette bildet er historisk på mange måter. Det handler ikke bare om noe "rødt i glasset", som så mange refererer til nå for tiden. Det handler om at husbonden og jeg var på en privat tur med rulleski i bagasjen. Vi skulle til Randaberg der himself skulle gå 34 kilometer med hjul under beina. Det var nå sist weekend.

Hva passer bedre for to tilårskomne personasjer å booke inn på et historisk hotell.

GamlaVærket i Sandnes for eksempel; en gang den første industribedriften i Rogaland.- Sannæs Tag- og Mursteens-bedrift fra 1783. - Et godt valg.

I dag kaller de seg "Gjæstgiveri og Tracteringssted" og sist fredag vartet de opp med velsmakende Roga-lam.
Som vi spiste inne i den gamle brenneovnen for teglstein og potterier.

Ved ankomst fikk vi ikke et moderne nøkkelkort, men en leirgjøk med vedheng!  Hotellverten og restauratøren  presiserte at hos ham fantes det ikke hotellrom, men værelser. 28 i alt.

Vårt værelse var et sovekammer, stort og luftig, med skråtak og nok av plass.

Å sjekke inn på et hotell gir meg alltid en følelse av oppstemthet. Et nytt territorium for en tilmålt tid. Et døgn på et hotell, i en annen by, på et annet sted, blir et brudd i vår egen historie, samtidig som det kan bli en fortelling i seg selv. Eller hinte oss om en helt annen historie, mange historier, andres historier. Butikker og kafeer, folk i gatene, alene og i følge. - Vi er der noen få timer, men likevel gjør det noe med oss.

GamlaVærket er historie, og det er for så vidt også lørdagens rulleskirenn i Randaberg utenfor Stavanger. Tredje år på rad for 75-åringen, med deltakernummer som matchet alderen. - Ikke tilfeldig.- Eldste deltaker fòr rundt med tallet 77 på brystet. To runder, i alt 34 kilometer. Ikke verst
på en lørdag formiddag i september 2015.

Noen historier bare fortsetter og fortsetter, men egen idrettsaktivitet vil både endre karakter og gå mot en slutt. Så det kan hende at superdeltakeren fra heimen har rullet Randaberg rundt for siste gang, Antydet, han. Og da blir det kanskje slik.

Det er rart når en er fornøyd med egen kropp og takt i kilometer etter kilometer, da blir en ikke sliten etter målgang heller. Bare en smule høy på seg selv og livsbejaende. God lapskaus i arrangørteltet ga påfyll på tanken og energi til den lange reisen hjemover.

Som vi hadde planlagt med nok en overnatting. Gjerne historisk. Gjerne sånn omtrent halvveis hjemme.

Det ble Strand hotel Fevik, årgang 1937, bygninger og interiør i funkisstil. Påbygd og utvidet (90 rom i alt).
Hav og himmel, sandstrand langs bukten med store furutrær. Begge følte at her kunne vi feriere, en sommeruke, noen dager...

Regn og blåst utenfor den store buede vindusrekken ut mot havet. Det fortelles at forfatteren Roald Dahl var stamgjest i på dette hotellet i hele tretti år.

Kanskje strandhotellet i Fevik kan være inspirerende for en forfatter. - I alle fall, det gjorde ikke meg noe at selveste Thorvald Steen med følge tok plass i hotellets spisesal. Det var som det skulle være. I hotellets opplegg og ånd. For dets historie, og for vår private fortelling. Som noen ganger trenger påfyll av noe annet enn de alminnelige dagene.

 

Smalltalk om blogg

Å, blogger du? - spør folk. Jeg beveger litt beskjemmet på hodet: Tja...

 - Innimellom tenker jeg blogg, Det er sant. Lar tankene svive. Stopper opp, sveiper innom hverdagslivet.

Du godeste; livet til et kvinnemenneske på syttito (!) er nok ikke-eksisterende for yngre bloggere. De unge damene som kalles rosa, de som har annonser og tjener penger på produktplassering.

For mange på min alder, handler det  om å prøve å holde seg levende. Som er noe mer enn å holde seg i live. -LEVENDE...

Vi lever på jorden og i universet, skuer innover og utover. Det kan være vanskelig å være på høyden, klare å gi noe videre til andre. - For noen uker tilbake var jeg på kafè og leste et intervju med bloggeren Sophie Elise Isachsen, som sa at hun hater pocketbøker - hun takler ikke å bla i en pocketbok. Har pocketbokfobi. - Litt underlig og ganske sterkt for meg, som elsker pocketbøker. Selv om jeg vet at de både kan gulne og miste bladfestet...  Pocketboka er billig og hendig, og ofte utstyrt med fristende omslag. Den kan virke nonchalant og seriøs - alt etter hva den vil tilby. Pocketboka har aldri skremt meg, heller gitt liv til livet.

Yngre mennesker har hatt gripende blogger om kamp mot aggressive sykdommer. De har fått mange følgere, selv om utfallet har blitt det verst tenkelige. Død i ung alder. - Vi eldre er kan hende ikke så innstilt på å dele "alt" på nettet. Og selv om vi har all verdens tid, kan det bli verre med skriveroen . Det å sette seg ned for å skrive krever sin egen besluttsomhet.

Reiseblogger fins. Den som reiser har alltid noe å fortelle. Miljøskildringer slår alltid an. Historie og kultur. Selv om natur og landskap ikke er førstetema for unge bloggere, husker de kan hende badevann og sandstrand, og mennesker på sin egen alder. Skriver jeg, og bommer kan hende, jeg som aldri var på Syden-tur i ungdommen, men som sydde meg en "Brigitte Bardot"-bikini i smårutet bomull. Følte meg LEVENDE. Svaberg og vestfoldsol var naturalibiet. Men ikke viktigst. Det var det unge mennesket i naturen - En reise er bare en omvei hjem, leste jeg i en reklametekst. Å, er det derfor? - slo det meg. Alle disse pensjonistene som ustanselig er på reise, er det hjem de egentlig vil? Til seg selv. Uten filter. Til det myke, varme - hele året.

På sin plass

I Drammen finnes Tangen kirkegård. Like ved Merket, og like før Åskollen. Omtrent hele anlegget er oppoverbakke, lett terrassert. Egentlig en kolerakirkegård fra den gang da. - Burde ikke ha vært kirkegård, sukket en hyggelig ansatt ved en befaring like etter mors død i 2012. Vanskelig på alle måter, leiret og bratt.

Litt opp skråningen er mor og stefar med foreldre gravlagt. Enkelt på alle måter, og slik vil det bli. Enkelt står seg lengst. I sommer ble lavendel tingen. En plante på hver side av en liggende sten. Stauder. - Får håpe de lever opp til sitt eget renomme. I alle fall, de dufter godt og gir fine assosiasjoner og bilder.

Jeg ser meg rundt på den rare kirkegården, ser på skriften på gravsteinen, på de beskjedne lavendelene og kjenner på det gode humøret. Det er kanskje ikke passende, men jeg tror det er sånn det skal være. At å møtes slik i ettertid gir vibrasjoner som går utenpå alt annet, og vi gleder oss over livsstrømmen.

Som vil fortsette.

Lesegaver

Bøker kan være gaver - en presang fra noen eller fra deg selv til deg selv. Eller bøker som ren velsignelse. Velsignelsen er selve lesingen. En gave til deg fra forfatteren. Så er det evnen til å lese. Det er mer enn enkel staving, det er å oppfatte og å forestille seg, følge med i tanker og krumspring. En intellektuell gave.
Hjernevinningene må krølle seg litt ekstra i den prosessen.

Å lese skjønnlitteratur er å dikte med.

Bøkene i bildet er det jeg vil kalle en salig blanding. Fire kom til meg fra under juletreet, en ble kjøpt til lesegruppa, og den siste har stått og ruget i en fem, seks år:  Karsten Jensen "Vi, de druknede" sto lenge støtt i bokhylla med sine 687 sider... Hjelp, jeg drukner, tenkte jeg - og vegret meg, men dristet meg endelig inn i boka nå rundt nyåret. Og det angret jeg ikke på, mens jeg leste på skrå et par dager. Slukte, som det heter.  Jeg befant meg i fiske- og sjøfartsbyen Marstal på øya Ærø syd i Danmark, deltok på land og sjø fra 1648 og fram til slutten på annen verdenskrig. det var ingen dans på roser for noen, hjemme eller på sjøen, for voksne eller barn. Slagene haglet over små guttetraver. På skolen, i oppdragelsen, ungene imellom. Mange skjebner, i godt og vondt. Handlingen går over ca hundre år, og holder grepet tvers igjennom,

Hvorfor leser vi alle disse bøkene? Helst på papir, men også fra skjerm. Skjønnlitteratur fordøyes uansett medium. Ja, gjennom øret også. Det handler om å få adgang til en annen verden, lese en fortelling som slår an kjente toner i oss  - bli berørt, få innsikt, være i nærheten av både godfølelse
og tristhet? Kjenne på humor. Le litt, eller lesehumre...

Årets julelesegaver kom fra flere hold i familien. Vi fikk Lars Mytting "Svøm med dem som drukner". En godt komponert fortelling, nesten som en kriminal, oppdiktet og leseverdig. Jeg skal ikke gå videre inn i denne historien, men vi holder til både i Gudbrandsdalen, Frankrike og på Shetland. - To bøker fra barnebarn Tone og Malin: Herbjørg Wassmo "Disse øyeblikk" og Shilpi S. Gowda "Indias datter".

 Den første er en utviklingsroman om en nordnorsk forfatterkvinne, lett gjenkjennelig som Wassmo selv. Tida det foregår i er min egen, og det er lett å bli engasjert. En egen nerve i denne boka - om kvinnefrigjøring, familiebånd og overgrep. Bok nummer fire er Cecilie Engers "Mors gaver".  En spesielt velkomponert bok spunnet ut fra flere årganger med julegavelister: Hvem som har gitt hva til hvem over mange tiår. Etterlatt av mor som nå er i ferd med å forsvinne inn i Alzheimer. Listene som dukker fram under opprydding, forteller fram livet til familien Krefting/Enger.  Mens morens demens er trist og vemodig å forholde seg til er"Mors gaver" en lesegave og en leseglede.

"Indias datter" har handling både fra India og USA. Et indisk jentebarn fødes under dramatiske omstendigheter, hun ønskes rett og slett ikke velkommen av familien. Det er ikke uvanlig i India. -Moren føder i hemmelighet, og et barnehjem ordner adopsjon til  USA. - Indiske Asha vokser til og ønsker å treffe familien i India, en spennende og fargesterk del av verden. For Asha handler det om identitet og tilhørighet. For oss er det ren underholdning og noe kunnskap, som igjen kan trigge vitebegjæret. - Om noen skulle få lyst til å lese en annen bok om India, anbefaler jeg gjerne "Balansekunst" av Rohinton Mistry. Den er et hakk hvassere og underholdende på en mer krevende måte.

Den siste lesegaven er "Tirsdagsdamene - reisen til Lourdes" av Monika Peetz. Småmorsomt om damer på tur - i 40-årsalderen, på pilegrimsreise til Lourdes. Med hemmeligheter, forviklinger og avsløringer. Lesingen ga meg assosiasjoner til da jeg som 17-åring  lånte Stompabøkene av min 7 år yngre bror... Jeg moret meg innimellom nå også, over en proff bok i sin sjanger.

Et lesende barn forblir et lesende menneske.

Det finnes alltid et påskudd til å ta frem den gaven en bok er. Den gir deg selskap om du er alene, -
Er man to, kan det å lese bok samtidig gi nærhet, det også. -

Selv leser jeg gjerne litt for fort, men oppfatter ganske raskt hva som egentlig sies på siden. Men etterpå er jeg ofte mer i en lesestemning enn å huske hele handlingen klart og detaljert.

Profilbilde

"Ein koka'kje mange mål på haudet".

Et såkalt pent fjes er ikke mye å lene seg på.

Det første utsagnet hørte jeg ofte brukt av en venninne i Ålesund.

På Møre kokte de av og til torskehoder, en delikatesse for noen, men ikke mye mat per stykk.  - Vakrest i landet? Neppe. Men noe for seg selv, en lekkerbisken fra havet.

Det var mitt siste profilbilde på Facebook som førte meg tilbake til Nordvestlandet og torskehaudet. - Jeg var blitt litt nysgjerrig på Twitter og begynte med en forsiktig innlogging. Og da, like før himmelens porter skulle åpne seg, kom det et spørsmål om profilbilde. Jeg som ikke har spesielt godt utviklet nettvett, hostet opp et hyggelig bilde fra sommeren i fjor. Etter en del om og men la jeg det inn på FB først, men har ennå ikke klart å trylle det inn på Twitter...

Et nytt profilbilde avstedkommer en helt spesiell oppmerksomhet i nettsamfunnet. FB er rausheten selv, det popper opp likes og kommentarer - fine, flotte du - alt ettersom. Koselig og bitte lite flaut.

Da er det godt å ha en venninne i Ålesund, som har sendt med meg replikker som holder seg den dag i dag - et langt kvinneliv seinere.

Skriften på veggen

Dette treet står i parken Generalife, like ved palasset og festningen, Alhambra i Granada, Spania. Treet var jo egentlig utsatt for hærverk. Men fascinerende hærverk. Noen har risset inn navnene sine i barken. - Tankeløst og samtidig villet og besvergende: Jeg har vært her. Jeg er her akkurat nå. Eller 
 - vi har vært her, kjærester sammen. (Og hvor var vaktene? De var strategisk plassert rundt omkring denne dagen i slutten av september i fjor i alle fall...)

Skriften på veggen er ikke helt det samme som spikkingen i trestammen her. For meg var skriften i parken noe mer enn seg selv, og jeg tror at noen har villet at treet skal stå akkurat slik. All sin dag.

Jeg har tenkt litt på det å skrive i det siste. Ikke nødvendigvis å formulere setninger, flette sammen lødige tekster; men simpelthen det å skrive fram bokstavene. Føre hånden, - Spesielt ble jeg minnet på det da jeg var på besøk hos nevrologen. Etter en del fram og tilbake-snakk kom det sånn helt alminnelig ut av munnen hans: Du, den undersøkelsen du var på avslørte at du mangler dopamin (et viktig signalstoff) et par steder i hjernen. Det kan være parkinson. - Synes du at ansiktet ditt er stivnet litt i det siste? Skriv navnet ditt her! Papirark og penn. Tegn en sirkel innenfra, rundt og rundt. (Slik sa han det ikke, men jeg husker det sånn.)

Jeg skrev som en gris og tegnet som et barn. Han snakket om en atypisk parkinsonisme. - Jeg sa ikke så mye, men tenkte i ettertid på Ibsen som skal ha hatt mange forskjellige håndskrifter oppigjennom. Alt etter fasene han var i i livet. - For min del var en konfrontasjon med egen nevrosfære litt av en utfordring. Aldri så lite affekt.

Hvis skriften er sjelens uttrykk, ser det nok ymse ut i irrgangene til hver enkelt. Og jeg skal ikke påberope meg å være skjønnskriftens mester. Men får jeg en god pilotpenn, tar det med ro og legger godviljen til, blir det ikke så verst.

Jeg vet ikke hva Ibsen følte, men i gode stunder er det å føre penn på papir, lage skrift, en sann svir. Det gir en sterk og stille glede, som jeg ikke vet hvor hører hjemme eller kommer fra.

Fra "reptilhjernen" kanskje, med eller uten dopamin.