Selv ikke i paradiset er alt idyll:
En nydelig midtsommerdag i fjellet. Godt utstyrt med stødige vandrestøvler. Over 20 varmegrader.
Alt burde være topp. - Hadde det ikke vært for en utrolig mengde klengete fluer. Så ekle mot svett og klebrig hud.
Det kan hende jeg gjorde minst en flue fortred da jeg tydde til dagens VG og veivet nådeløst rundt meg.
Frustrerte fluer - og fruen som prøvde å holde sin sti ren.
tirsdag 30. juni 2009
1100 sider
Å lese er en stor hobby i manges liv. Lidenskap, kanskje.
Her forleden kom jeg i telefonprat med en venninne fra flere år tilbake, 47 år for å være nøyaktig. Hun er historisk interessert, og fortalte i en bisetning: ”og nettopp nå leser jeg ”The Pillars of the Earth” av Ken Follett. Spennende”. – Akkurat. Det er vel derfor jeg ikke har lest noe av den forfatteren før, fordi han er en spenningsforfatter og de i grunnen aldri har vært min greie. Men nå ble jeg nysgjerrig, søkte i Deichmans bokbase og fikk treff.
Det treffet resulterte i et biblioteklån og en lesesvir i 3 dager. Sent og tidlig logget jeg lesehjernen min inn mellom permene til Folletts litterære verden i England fra 1123 til 1174. Kirkebygging og klosterliv, fredløse og adelsfolk, presteskap og fattigfolk, kjærlighet og makt, hat og hevn. Masse hat og masse hevn. Virkelig en sidevender, og dyktig komponert; det ene plottet etter det andre skildret i et samfunn der makta rår. Brutalt og ustabilt. Ingen var helt trygge, noen gang.
1100 sider med spenning fra ende til annen. Flere ganger tenkte jeg: Nå orker jeg ikke mer. Det gjorde jeg selvsagt. Men jeg kommer ikke til å lese oppfølgeren, som visst også skal være drivende god. Skjønt ikke fullt så.
Det må da være måte på.
Her forleden kom jeg i telefonprat med en venninne fra flere år tilbake, 47 år for å være nøyaktig. Hun er historisk interessert, og fortalte i en bisetning: ”og nettopp nå leser jeg ”The Pillars of the Earth” av Ken Follett. Spennende”. – Akkurat. Det er vel derfor jeg ikke har lest noe av den forfatteren før, fordi han er en spenningsforfatter og de i grunnen aldri har vært min greie. Men nå ble jeg nysgjerrig, søkte i Deichmans bokbase og fikk treff.
Det treffet resulterte i et biblioteklån og en lesesvir i 3 dager. Sent og tidlig logget jeg lesehjernen min inn mellom permene til Folletts litterære verden i England fra 1123 til 1174. Kirkebygging og klosterliv, fredløse og adelsfolk, presteskap og fattigfolk, kjærlighet og makt, hat og hevn. Masse hat og masse hevn. Virkelig en sidevender, og dyktig komponert; det ene plottet etter det andre skildret i et samfunn der makta rår. Brutalt og ustabilt. Ingen var helt trygge, noen gang.
1100 sider med spenning fra ende til annen. Flere ganger tenkte jeg: Nå orker jeg ikke mer. Det gjorde jeg selvsagt. Men jeg kommer ikke til å lese oppfølgeren, som visst også skal være drivende god. Skjønt ikke fullt så.
Det må da være måte på.
Trøste og bære
Alt kan ikke være gloria, latter og glede. Ikke alle dagene. Ikke hele livet.
Vi er ikke programmert for evigheten. Og det kan være vanskelig å ta inn over seg en overgangstid der ikke alt fungerer like selvfølgelig som før.
I ungdomstiden trener vi oss opp til å bli voksne, til å kunne ta de riktige valgene, takle sorger og gleder med samme sinn. Tåle å bli irettesatt, tåle å få ros. Skaffe oss en plass i lyset og livet, samt godta og hjelpe andre til en slik posisjon.
Da kan det være tøft å komme dit hen at ett av de store lyspunktene i tilværelsen er å få medisiner på blå resept - som et klapp på skulderen, fortsett bare videre…
Du har ikke kommet helt frem ennå.
Klart det er flott med alt vi kan få på bokser og glass, mens vi like gjerne ønsker oss et orakel i Delfi. Som kan gi oss en slags verbal trøst når trykket blir for stort. – En gang for mange år siden, da jeg bodde i fiskeværet, var standardspørsmålet til dem som kom fra doktortimen: No, fekk du trøst hos dokter’n i dag, då…? Trøst var essensielt. Jeg vet ikke helt om det betydde at alle sorger var slukket. Selv om det beste var best den gangen også, tror jeg at trøst var noe midt imellom, at det handlet om å få mot til å leve videre.
I helsevesenet arbeider det mange engler innen trøste- og bære-omsorgen.
I livet utenfor tror jeg vi er mange som har innsett at det i stor grad handler om å trøste og bære seg selv.
Vi er ikke programmert for evigheten. Og det kan være vanskelig å ta inn over seg en overgangstid der ikke alt fungerer like selvfølgelig som før.
I ungdomstiden trener vi oss opp til å bli voksne, til å kunne ta de riktige valgene, takle sorger og gleder med samme sinn. Tåle å bli irettesatt, tåle å få ros. Skaffe oss en plass i lyset og livet, samt godta og hjelpe andre til en slik posisjon.
Da kan det være tøft å komme dit hen at ett av de store lyspunktene i tilværelsen er å få medisiner på blå resept - som et klapp på skulderen, fortsett bare videre…
Du har ikke kommet helt frem ennå.
Klart det er flott med alt vi kan få på bokser og glass, mens vi like gjerne ønsker oss et orakel i Delfi. Som kan gi oss en slags verbal trøst når trykket blir for stort. – En gang for mange år siden, da jeg bodde i fiskeværet, var standardspørsmålet til dem som kom fra doktortimen: No, fekk du trøst hos dokter’n i dag, då…? Trøst var essensielt. Jeg vet ikke helt om det betydde at alle sorger var slukket. Selv om det beste var best den gangen også, tror jeg at trøst var noe midt imellom, at det handlet om å få mot til å leve videre.
I helsevesenet arbeider det mange engler innen trøste- og bære-omsorgen.
I livet utenfor tror jeg vi er mange som har innsett at det i stor grad handler om å trøste og bære seg selv.
tirsdag 16. juni 2009
Barndomslandet
Bilen svinger opp foran et stort, innegjerdet hus.
Bak gjerdet ser vi omtrent bare småfolk. Noen få voksne menn og noen flere kvinner.
Det er hentetid i barnehagen. Antatt stressede jobbforeldre har skrudd seg over i et nå skal vi hjem-modus. Barna er ikke helt med ennå, de står og sitter, graver og husker, snakker med seg selv eller leker med andre artsfrender.
Tilsynelatende er de hundre prosent til stede - enten i seg selv eller sammen med en bestekompis eller i alvorlig disputt med en utfordrer og kranglefant: MIN spade, MIN dukke - nei, MIN uhu-uuu. Sinne og frustrasjon, til de lærer - enten å gi seg, eller å parlamentere seg fram til en løsning. Ikke en nødvendigvis en varig løsning, men kanskje en innsikt om hvordan det kan lønne seg å gå frem her i verden, eller hva som ikke er viktig nok å kjempe for. Hva å dele er, eller å låne bort - i alle fall for en liten stund.
Før de får øye på oss, er det lett å falle i staver. Så mange små mennesker på et brett, i et stort hus, bak et gjerde, fem dager i uka, fire uker i måneden fra 1-2 årsalder til 5-6.
Vi har vært disse små menneskene en gang og de skal bli oss. Vi har vage minner fra lang tid tilbake, tydelige bilder litt lenger frem i tid. Det kan godt være disse småtassene - om noen ti-år - ikke vil kunne skille den ene barnehagedagen fra den andre, men hentefjesene vil nok bli husket. Og så er det å håpe at livet i hagen, med flere gode voksne og mye småfolk vil bli en del av bakteppet for livet der fremme.
Så akkurat der og da, like før vi så hverandre og vi store kunne hente dem ut og hjem, tenkte jeg på Olle Adolpson, "Det gåtfulla folket" - "Barn er et folk og dom bor i et främmande land". Slik kan det se ut med mange barn i fri dressur - men kanskje det ikke er så fremmed likevel. Ikke for noen. Ikke for dem som er små nå, og ikke for oss som på en måte er utmeldt. For vi har også vært der, og noen minner pusser vi blankere og blankere, mens andre blir liggende i halvskygge. Og kanskje blir de husket som noe helt annet.
Barndomslandet er virkelig nok. Det er lange dager, mye vi bare aner noe om. Hverdagene kommer som perler på en snor med spennende og uerstattelige alminneligheter.
Bak gjerdet ser vi omtrent bare småfolk. Noen få voksne menn og noen flere kvinner.
Det er hentetid i barnehagen. Antatt stressede jobbforeldre har skrudd seg over i et nå skal vi hjem-modus. Barna er ikke helt med ennå, de står og sitter, graver og husker, snakker med seg selv eller leker med andre artsfrender.
Tilsynelatende er de hundre prosent til stede - enten i seg selv eller sammen med en bestekompis eller i alvorlig disputt med en utfordrer og kranglefant: MIN spade, MIN dukke - nei, MIN uhu-uuu. Sinne og frustrasjon, til de lærer - enten å gi seg, eller å parlamentere seg fram til en løsning. Ikke en nødvendigvis en varig løsning, men kanskje en innsikt om hvordan det kan lønne seg å gå frem her i verden, eller hva som ikke er viktig nok å kjempe for. Hva å dele er, eller å låne bort - i alle fall for en liten stund.
Før de får øye på oss, er det lett å falle i staver. Så mange små mennesker på et brett, i et stort hus, bak et gjerde, fem dager i uka, fire uker i måneden fra 1-2 årsalder til 5-6.
Vi har vært disse små menneskene en gang og de skal bli oss. Vi har vage minner fra lang tid tilbake, tydelige bilder litt lenger frem i tid. Det kan godt være disse småtassene - om noen ti-år - ikke vil kunne skille den ene barnehagedagen fra den andre, men hentefjesene vil nok bli husket. Og så er det å håpe at livet i hagen, med flere gode voksne og mye småfolk vil bli en del av bakteppet for livet der fremme.
Så akkurat der og da, like før vi så hverandre og vi store kunne hente dem ut og hjem, tenkte jeg på Olle Adolpson, "Det gåtfulla folket" - "Barn er et folk og dom bor i et främmande land". Slik kan det se ut med mange barn i fri dressur - men kanskje det ikke er så fremmed likevel. Ikke for noen. Ikke for dem som er små nå, og ikke for oss som på en måte er utmeldt. For vi har også vært der, og noen minner pusser vi blankere og blankere, mens andre blir liggende i halvskygge. Og kanskje blir de husket som noe helt annet.
Barndomslandet er virkelig nok. Det er lange dager, mye vi bare aner noe om. Hverdagene kommer som perler på en snor med spennende og uerstattelige alminneligheter.
torsdag 11. juni 2009
Brevet
Et brev lå en dag i postkassen min. Et personlig brev med en spesiell håndskrift. Store, åpne bokstaver - både kunstneriske og ordentlige.
Kanskje du ikke husker meg, antyder brevskriveren. Det er jo hele 47 år siden. - Klart det- Og med det samme, før avsender var lest, var skriften tolket og gjenkjent.
Vi har ikke sett hverandre mye under alle disse årene, et par treff, noen få telefonsamtaler. Noen julehilsener, særlig til å begynne med. I det hele tatt. ikke mye kontakt etter skoleåret på "den ytterste nøgne ø", for mer enn en kvinnealder siden - da vi delte både jobbsted og hus.
Det er nå jeg kjenner hvor stor plass et slikt personlig brev har for meg og mitt: Håndskriften utenpå. Man aner hvem det er; og så lenge det er uåpnet kan det romme alt - store forandringer, glede eller sorg, et snarlig besøk kanskje, eller mellom elskende: det mest intime og inderlige. I en tid fylt av e-poster og sms'er er det rart å tenke på den langsomheten et brev var omsluttet av. Først å bestemme seg for å sette seg ned, ha tid, gripe pennen og la hånden danse den og tankene bortover papiret. Et bilde i skrift.
Brevene har naturlig nok vært forskjellige. Noen mer hverdagslige, fylt av små og nære ting; andre dristigere, mer filosofiske, det kan være mottakeren inspirerte til slikt. Tanker var blitt utvekslet før. Men den som kunne lese mellom linjene, fornemmet nok litt av hvert i de mer dagligdagse betroelsene også.
Det er lett å bli sentimental over fenomener fra fortiden, og et brev som dukker opp etter mange lange år, kan sette sterke følelser i sving. Så mye har skjedd, og det ikke bare gloria. Ikke alt har vært like vellykket og super perfekt. - Hvor skal en stakkar begynne?
Enklest da å ta en telefon, med ringetid som heldigvis ikke er tilmålt og rådyr lenger. I løpet av en times tid er mye sagt. Vi utveksler epost-adresser (!) og vil heretter kunne treffes på nett.
Min uro etter å ha blitt konfrontert med brevet er stilnet. Som hun sa det i andre enden av telefonen: "det finnes noe i alle gårda". Og det er jo sant. - På samme måte som et gammeldags, personlig brev sjelden går rett i papirkurven.
Det kan risikere å havne i skuffen. Som et minne.
Kanskje du ikke husker meg, antyder brevskriveren. Det er jo hele 47 år siden. - Klart det- Og med det samme, før avsender var lest, var skriften tolket og gjenkjent.
Vi har ikke sett hverandre mye under alle disse årene, et par treff, noen få telefonsamtaler. Noen julehilsener, særlig til å begynne med. I det hele tatt. ikke mye kontakt etter skoleåret på "den ytterste nøgne ø", for mer enn en kvinnealder siden - da vi delte både jobbsted og hus.
Det er nå jeg kjenner hvor stor plass et slikt personlig brev har for meg og mitt: Håndskriften utenpå. Man aner hvem det er; og så lenge det er uåpnet kan det romme alt - store forandringer, glede eller sorg, et snarlig besøk kanskje, eller mellom elskende: det mest intime og inderlige. I en tid fylt av e-poster og sms'er er det rart å tenke på den langsomheten et brev var omsluttet av. Først å bestemme seg for å sette seg ned, ha tid, gripe pennen og la hånden danse den og tankene bortover papiret. Et bilde i skrift.
Brevene har naturlig nok vært forskjellige. Noen mer hverdagslige, fylt av små og nære ting; andre dristigere, mer filosofiske, det kan være mottakeren inspirerte til slikt. Tanker var blitt utvekslet før. Men den som kunne lese mellom linjene, fornemmet nok litt av hvert i de mer dagligdagse betroelsene også.
Det er lett å bli sentimental over fenomener fra fortiden, og et brev som dukker opp etter mange lange år, kan sette sterke følelser i sving. Så mye har skjedd, og det ikke bare gloria. Ikke alt har vært like vellykket og super perfekt. - Hvor skal en stakkar begynne?
Enklest da å ta en telefon, med ringetid som heldigvis ikke er tilmålt og rådyr lenger. I løpet av en times tid er mye sagt. Vi utveksler epost-adresser (!) og vil heretter kunne treffes på nett.
Min uro etter å ha blitt konfrontert med brevet er stilnet. Som hun sa det i andre enden av telefonen: "det finnes noe i alle gårda". Og det er jo sant. - På samme måte som et gammeldags, personlig brev sjelden går rett i papirkurven.
Det kan risikere å havne i skuffen. Som et minne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
