Barndomslandet

Bilen svinger opp foran et stort, innegjerdet hus.

Bak gjerdet ser vi omtrent bare småfolk. Noen få voksne menn og noen flere kvinner.

Det er hentetid i barnehagen. Antatt stressede jobbforeldre har skrudd seg over i et nå skal vi hjem-modus. Barna er ikke helt med ennå, de står og sitter, graver og husker, snakker med seg selv eller leker med andre artsfrender.

Tilsynelatende er de hundre prosent til stede - enten i seg selv eller sammen med en bestekompis eller i alvorlig disputt med en utfordrer og kranglefant: MIN spade, MIN dukke - nei, MIN uhu-uuu. Sinne og frustrasjon, til de lærer - enten å gi seg, eller å parlamentere seg fram til en løsning. Ikke en nødvendigvis en varig løsning, men kanskje en innsikt om hvordan det kan lønne seg å gå frem her i verden, eller hva som ikke er viktig nok å kjempe for. Hva å dele er, eller å låne bort - i alle fall for en liten stund.

Før de får øye på oss, er det lett å falle i staver. Så mange små mennesker på et brett, i et stort hus, bak et gjerde, fem dager i uka, fire uker i måneden fra 1-2 årsalder til 5-6.

Vi har vært disse små menneskene en gang og de skal bli oss. Vi har vage minner fra lang tid tilbake, tydelige bilder litt lenger frem i tid. Det kan godt være disse småtassene - om noen ti-år - ikke vil kunne skille den ene barnehagedagen fra den andre, men hentefjesene vil nok bli husket. Og så er det å håpe at livet i hagen, med flere gode voksne og mye småfolk vil bli en del av bakteppet for livet der fremme.

Så akkurat der og da, like før vi så hverandre og vi store kunne hente dem ut og hjem, tenkte jeg på Olle Adolpson, "Det gåtfulla folket" - "Barn er et folk og dom bor i et främmande land". Slik kan det se ut med mange barn i fri dressur - men kanskje det ikke er så fremmed likevel. Ikke for noen. Ikke for dem som er små nå, og ikke for oss som på en måte er utmeldt. For vi har også vært der, og noen minner pusser vi blankere og blankere, mens andre blir liggende i halvskygge. Og kanskje blir de husket som noe helt annet.

Barndomslandet er virkelig nok. Det er lange dager, mye vi bare aner noe om. Hverdagene kommer som perler på en snor med spennende og uerstattelige alminneligheter.