Blå hester

En blå dag med kroppen i ulage, men med et godt, gammeldags forsett om å rydde i området PC-kroken. Det å rydde er et jordnært og ofte vellykket stunt for å muntre seg selv opp. Men det er sikkert flere enn meg som synes rydding kan være en vanskelig disiplin. - I hjemmekontoret finnes alle slags bilag - noe av det er greit; etter ett år kaster jeg det. Men utklipp og kopier fra dette og hint er det verre med. Når jeg leser det på nytt, skjønner jeg så inderlig vel hvorfor jeg en gang gjemte på det. Og jeg faller fortsatt i staver, som det heter. Det er jo like interessant ennå.

Noen ganger blir jeg nesten rørt; over min egen energi og interesse.
I fem år har jeg gjemt på et bilag fra Le Monde om Ingmar Bergman., datert 6.august 2007. Samme år i september skulle vi på ferie til Sør-Frankrike, og jeg synes det var stas å nærme meg språket og kulturen, mens et kjent tema gjorde det lettere å forstå tekst og innhold. Papiret har begynt å gulne, og selv om det er mange følelser og tanker som vekkes når jeg ser på det igjen, gjør jeg kort prosess nå. I søpla med det!

Vanskeligere er det med brev og kort fra familie og venner. Noen brev vil alltid bli hos meg, mens noe må kastes. Brev begynner å bli en  kuriositet etter hvert. En utførlig epost-melding kan kanskje ha noe av det samme. Men et gammeldags brev har sin egen dyrebare stil. - Et kapittel for seg er alle julehilsener. Siste årgang har jeg alltid; og noen spesielt verdifulle fra tidligere høytider blir liggende over.

Det sier seg selv at når jeg har et sånt inderlig forhold til utklipp og artikler, kopier og sitater, brev og en del tidsskrift, får jeg et problem: det hoper seg opp med altfor mye av alt mulig som har med tanker om, beskrivelser av, bokanmeldelser, kulturartikler, viten om livskunst og historie, brosjyrer og programmer. Nok er nok for lenge siden. Det kan bli for mye der og da, for lite her og nå. Selv om det siste ikke vil vært noe særlig uten det første.

Jeg har en pragmatisk tro på rydding. Men ser på det som ren sjelebot. Blir det orden i hyller og skap, vil både psyke og soma få bedre betingelser. Spesielt når en kjenner seg litt slått ut av livet ellers.

Særlig når det ryddes i alskens utslag av mentale aktiviteter - intellekt og følelser - er det lett å få øye på mange av de gode sidene ved livet. Kanskje de som har vært og er de viktigste.

Som i dag: Midt i alt det prosaiske, blant skrivesaker, papir, plastmapper og konvolutter (forbruksartikler, som bare skal ordnes) finner jeg en papirlapp.
Med et nedskrevet sitat, som en slags påminnelse -
de kjente linjene av Dom Helder Camara (1909-99):

Vær barmhjertig Herre,
vis en særlig omsorg
for de mennesker som er så logiske,
praktiske,
realistiske,
at de forarges
når noen kan tro
at det finnes en liten blå hest.

Sinnadame

- Du er så søt når du er sint! Kommentaren er blitt en klassiker på hva mannen kan finne på å si til en furie av en kvinne...

Rasende og fortvilt. Ikke særlig virkningsfullt - men koker det over, så koker det over. Alternativet kan være å bære på ting, ruge over frustrasjoner vi ikke greier å målbære.

En frådende katt viser dyrets instinktive signaler; trå meg ikke for nære. Dette finner jeg meg ikke i! Se jeg er farlig. - Kvinnemennesker og andre mennesker kan frese når fortvilelse og tilkortkommenhet tåkelegger alt som kunne ha vært mulig. Frustrasjon i n'te potens...

Det var her forleden jeg ble minnet om hvor stor sinna-kraften kan være, hvordan den sjelden er en positiv drivkraft, men kanskje en livreddende utblåser innimellom. Hun som var sint så det holdt, trente på fysio sammen med meg. Opp i årene, skrøpelig i kropp og sliten til sinns. Det er halsbrekkende å leve for mange gamle damer, livet kjennes uten mål og mening, enkle og kjente gjøremål blir som høye fjell.

Det var lett å sense den svarte sinnatåken som herjet med damen på ergometersykkelen - lett å føle med damen i hennes negative utbrudd og sinte kommentarer til omtrent alle og alt. Sånne ting er ikke fremmed for noen av oss. - Men så slo det hele plutselig kontra, det tragiske vippet over i det komiske. Så sinna, for så mye - det ble omtrent ikke til å holde ut. Yngre mennesker skjønner det omtrent ikke, selv om de er akkurat ferdige med diverse trassaldere (fra tre år og oppover) og nå har lagt modig ut på sine egne muligheters hav. De er kanskje ikke rasende en gang, bare mektig irriterte og styrer mer eller mindre målbevisst utifra det.

Raseriet på fysio'en var akkumulert sinne og hjelpeløshet. Som hos treåringen - tilbake til Start, kan vi si.
Og et vel fundert raseri kan faktisk bli til å smile av; det er vel derfor vi bør lære oss å tøye temperamentet vårt. Kjenne på kreftene i raseriet, tillate oss å være sinte og bestemte når vi legger fram vår egen sak. Være sinnadame når det trengs - på en konstrunktiv måte - i god tid før åtti.