Seg selv i speilet

Den lille herren, bare vel fem måneder gammel, ligger på magen med overkropp og hode ganske oppreist. Han smiler skjelmsk inn i speilet i stoffboken, som er satt på høykant foran ham. Heller enn gjensynsglede er det tydelig en fryd over å oppdage seg selv der i speilet.

Vi som observerer, smiler med og fleiper litt: pass deg nå unge mann. Det kan gå galt. - Du har ennå ikke hørt om Narkissos, den vakre unggutten i gresk mytologi som ble så forlibt i sitt eget speilbilde at han til slutt falt i vannet og druknet.

Mange søkte feedback i elsk deg selv-bøkene på 80-tallet. Det var stor forskjell fra å gå i ett med tapetet og på mange måter bli tatt for gitt, til det å bli beskrevet som enestående og i stand til å mestre det umulige. I etterkant kan dette ti-året virke nesten vulgært og lettere manisk. - Fra 70-årenes politiske kamp og solidaritet inn i en periode med selvforherligelse og anti-snillisme.

I vår tid og del av verden er det fortsatt individet som gjelder, selv om økonomi på ville veier har fått oss til å tenke mer samfunn og mer poltisk styring igjen. - En bok jeg kom over på årets mammutsalg, ble gitt ut i 2005 og gir hint om nok en innfallsvinkel til eget liv: Å bli sin egen venn av filosofen Einar Øverenget. Han priser vennskapet med henvisning til både Platon og Sokrates, og mener at det å være sin egen venn ikke kan bli så altoppslukende og selvforherligende. Elskov vil også være mer sårbart enn vennskap. - Som din egen venn vil du respektere og godta, men ikke kvie deg for å komme med velment kritikk om nødvendig.

Den lille tassen som smilte fornøyd til seg selv i lekespeilet har lang vei til alder og visdom, han vil få masse trening i både å bli venner med seg selv og andre...

Det var annerledes med den veldig gamle og lettere senile damen som var med datter og svigersønn på flott hotell i Egypt, og tittet henrykt på seg selv i det gedigne gullinnrammede speilet på veggen der: Å nei, så hyggelig, er du også her!!

Apropos fugler m.m.

Apropos mitt forrige innlegg om fugler...

Det er to bøker jeg har lyst til å anbefale. Ikke ornitologiske oppslagsverk noen av dem.
Den ene er Fåglar i förorten - med Finnskogen och södra Indien av Joar Tiberg, Heidruns förlag (2007). Poetisk og annerledes.

Den andre gikk jeg og fant fram fra bokhylla i dag "The Story of San Michele" om livet til Axel Munthe (1857-1949) av ham selv. Lege, psykiater, forfatter - livlege til den svenske dronning Victoria, som også bodde lange perioder på Capri, der Munthe skapte sitt San Michele - høyt og luftig, tuftet på reminisenser fra keiser Tiberius' tid. Munthe var en sann dyrevenn og fugleelsker, og han finansierte reservater for flyttfugler både i Sverige og på Capri. - Jeg senser blått Middelhav, pergolar med grønt løvverk og flerstemt fuglesang. Og mye annet. Fra 1929.

Hadde jeg vært et ordentlig barn av min tid, skulle jeg nå hatt linker til både det ene og andre. Men egentlig er jeg ikke så glad i dette med linker. Litt motstand skal det være. Vil man vite mer, er det ok å måtte anstrenge seg noe for å komme dit.

Våren kommer snart

Det var en tidlig formiddag (eller sen morgen) for knappe to uker sider. Snøen var tung og vinterhvit, det var mye av den, slik som det ofte kan være i begynnelsen av mars. Nå skal jeg ikke påstå at jeg var tungsindig og deprimert over alt dette kalde, myke som aldri tok slutt, men mens jeg smått og forsiktig fotet meg nedover den islagte veien, satte et lite kor av småfugler i med en så intens gledessang at jeg nesten mistet festet på glatta.


Jeg holdt meg oppreist og ble stående: Åh, er det sånn det er fatt?!!
Men, men - da er vi i rute i år også, da.

Våren kommer snart.
Fuglene vet det og sender triller ut til all verden. Som også er evig takknemlige meg.

Skam å bekjenne var jeg ikke hundre prosent sikker på hvem vårsangerne var. Det er faktisk flaut ikke å kjenne de forskjellige trillene fra hverandre. Naturfag på skolen, ja vel. - Etter å ha studert litt både her og der (les: googlet )våger jeg å påstå at det var kjøttmeisene som omtrent slo meg til jorden hin minneverdige dag. Det var en jublende, suggererende rytme: ti-ti-ti, tify-tify-tify,fyti-fyti-fyti...

Jeg så ingen, slik jeg vanligvis ser dem når de pileflyr fra krattet i hekken, til meisebollen, til frøkolben i busken på oppsiden av blokka. Det føles godt og riktig å gi fuglene mat, men den siste snøtunge tiden har dette prosjektet blitt en eneste stor, dårlig samvittighet. Det har simpelthen vært ufremkommelig en periode. God vilje er ikke nok, en resistent oppfølging hjelper mer.

Fugler rundt blokka og våren i anmarsj - hva mer kan en ønske seg? Og uten at jeg har bedt og mast; alt bare kommer til meg. I år igjen.

Makan.

Hodepine

Det er rart at et lite tørkle, et enkelt tøystykke, skal føre til så mye debatt.
Hijab - et muslimsk kvinnehodeplagg

Innenfor Islam skal kvinnen dekkes til, hun skal ikke besudles av menns blikk. Ikke bli sett som kvinne av andre enn dem hun hører til. Av fedrene, av brødrene, av kjæresten, ektemannen.

Det er lett å tenke seg at dette må være et tilbakeslag for feminismen. selv om vi skjønner at noen kan oppleve en frihet i å ha tildekket hår, og enda mer en burka - og motsatt, at vestlige kvinner også kan være ufrie av alskens motehysteri og kroppsfiksering. Men vi steiler når moderne kvinner ikke får bevege seg rundt fritt og utvungent. Ja da, jeg sier ikke at en hijab er en hindring, men den er et symbol og en ytring som gir oss signaler om regler og pålegg vi har fjernet oss fra. - Og det er ingen vanlig kvinnehatt, selv om moteskapere har designet hijaber til mange anledninger.

I tidligere tider kjempet moderne kvinner for å oppnå samme rettigheter som mannen. Kvinnen ville bli tatt på alvor, bli regnet med som et selvstendig og handlende vesen. Mann og kvinne skulle begge tjene pengene, begge være omsorgspersoner. - Ofte kunne de som stod på barrikadene drive argumentene litt vel langt. Mange kjente seg ikke alltid igjen i diskusjonen.
Det var likevel lett å være med i engasjementet. Den gang i 70-årene. - Selv om det ofte kunne være både humørløst og gravalvorlig. var det likevel en udiskutabel kjerne i det hele...

Nå er jeg mer forvirret enn den gang. Jeg tenker at å være kvinne og muslim må være vanskelig, de skal finne sitt eget ståsted innenfor islam, og de skal være kvinner i et moderne Norge.
Identitet og verdier skal gå i hop. Hva er egen overbevisning og hva er press og fra nærmiljøet, tradisjoner og inngrodde holdninger.

Jeg tenker meg at vi trenger både respekt og debatt underveis: Jeg er ikke enig med deg, men godtar at du har en annen mening.

En hijab er mer som det gamle kvinneskautet til bunader, som gamle dagers kvinnehatter i kirken. I noen miljøer har også langt hår og skjørt hos jenter vært det eneste riktige. Men det har gått seg til. - Og derfor føler vi oss litt satt ut når vi hører oppegående kvinner forsvare noe som vi har beveget oss bort fra for lenge siden. Vi vil at kvinner skal ha frihet til å velge, men er i dette tilfellet ikke sikre på om vi godtar valget, ei heller det som måtte ligge bak.

Derfor kan hijab gi en aldri så liten hodepine. Om vi tenker etter.