Våren kommer snart

Det var en tidlig formiddag (eller sen morgen) for knappe to uker sider. Snøen var tung og vinterhvit, det var mye av den, slik som det ofte kan være i begynnelsen av mars. Nå skal jeg ikke påstå at jeg var tungsindig og deprimert over alt dette kalde, myke som aldri tok slutt, men mens jeg smått og forsiktig fotet meg nedover den islagte veien, satte et lite kor av småfugler i med en så intens gledessang at jeg nesten mistet festet på glatta.


Jeg holdt meg oppreist og ble stående: Åh, er det sånn det er fatt?!!
Men, men - da er vi i rute i år også, da.

Våren kommer snart.
Fuglene vet det og sender triller ut til all verden. Som også er evig takknemlige meg.

Skam å bekjenne var jeg ikke hundre prosent sikker på hvem vårsangerne var. Det er faktisk flaut ikke å kjenne de forskjellige trillene fra hverandre. Naturfag på skolen, ja vel. - Etter å ha studert litt både her og der (les: googlet )våger jeg å påstå at det var kjøttmeisene som omtrent slo meg til jorden hin minneverdige dag. Det var en jublende, suggererende rytme: ti-ti-ti, tify-tify-tify,fyti-fyti-fyti...

Jeg så ingen, slik jeg vanligvis ser dem når de pileflyr fra krattet i hekken, til meisebollen, til frøkolben i busken på oppsiden av blokka. Det føles godt og riktig å gi fuglene mat, men den siste snøtunge tiden har dette prosjektet blitt en eneste stor, dårlig samvittighet. Det har simpelthen vært ufremkommelig en periode. God vilje er ikke nok, en resistent oppfølging hjelper mer.

Fugler rundt blokka og våren i anmarsj - hva mer kan en ønske seg? Og uten at jeg har bedt og mast; alt bare kommer til meg. I år igjen.

Makan.