Jeg har alltid vært betatt av ordene i språket; menneskets verktøy for å forstå og komme på talefot. Og er vi først kommet på talefot er det lettere å kunne sette seg ned å snakke sammen også.
Etter å ha levd en stund innser jeg at flere valg i mitt liv har vært styrt av bevegrunner bortenfor den klare tanke og de rene ord. Så kan hende det var en smertelig innsikt som fikk meg på gråten når jeg i 80-årene hørte "Jag vill tacka livet som gett mig så mycket. Det har gett mig ljudet og hela alfabetet. Så jag fick orden för tankarna jag tänker." Uten språket er vi ingen. Språket er en nøkkel, men språket kan også skjule, sløre til, lyve og bedra.
Enkle og alminnelige ord er ofte de mest slitesterke og rommer gjerne mest. Selv når det stormer på alle kanter. Det har nok sine språklige grunner, men ord som monsterregn og ekstremvær får meg til å steile. Er det ikke ille nok, om en ikke skal skremme vannet av folk når en storm er i anmarsj. Monster er et ekkelt ord, som henger sammen med avisers førsteside eller nettets konkurranse om oppmerksomhet. I gamle dager - den gang det var Beauforts skala som gjaldt - om man meldte sterk storm da, skjønte vi med en gang hva det handlet om, sjekket vinduer og skalket alle luker som det heter. I fiskeværet kom de som var ute på sjøen seg fortest mulig i land - og når det hele var over, holdt det med: "Han va' stri i natt..."
Nå er vi midt i en finanskrise, som kan komme til å gjøre oss mer ydmyke. Så vi en stund vil være takknemlige for den jobben vi har, i stedet for hele tiden å være sultne på en ny. Selv om det er en jungel der ute, må vi prøve å være mennesker. På den gode måten. Da kan vi trenge gamle og velbrukte ord, de som ikke slites ut eller blir klisjeer. De som ikke heter dritkult og råbra, eller butikknavnet Bunnpris, som jeg leser som uten verdi - og slik var det vel ikke ment.
Nei, da vil jeg heller gå for ord som livet, kjærligheten, tillit, tro og håp, omsorg, arbeid, kropp og sjel, forventing, gammel, barn og ung, glede, sorg og vemod, tårer og latter. Jeg tok ikke med ord som elskov, begjær og ekstase, energi, sinne og bitterhet. For helhetens skyld tar jeg med dem også. Hvert ord inneholder tusenvis av andre, så jeg tror de rekker for mer enn en tilværelse, for et helt samfunn og den ganske verden.
Helt sist trekker jeg ut de fem ordene tillit, omsorg, glede, sinne og latter. De vil jeg vaske og lufte, og henge ut på snoren et sted der vinden tar - gjerne en lett bris eller bramseils kuling som det også blir kalt - da kan de som måtte gå forbi bli minnet om at alminnelige ord finnes,
at vi finnes, for oss selv og hverandre.
lørdag 29. november 2008
søndag 23. november 2008
Drømmen
En gang, i en overgangstid, hadde jeg en drøm:
Det var i byen med jugendhus, jeg stod og ventet på bussen, som svingte opp ved siden av fortauet.
Da oppdaget jeg forskrekket at den eneste tikroningen jeg hadde, lå på bakken.
Den var flatklemt og tråkka på. Ikke rund og fin i kanten lenger.
Den lignet mer på et hjerte. Ja, et hjerte.
- Jeg har bare denne, jeg.
Bussjåføren hevet øyenbrynene, vurderte både meg og det skamferte hjertet:
- Det holder det...
Drømmer er vevd av så mye, og internettet er langt vekk fra nattens skygge-fortellinger.
Men det var ved datamaskinen jeg kom over William Butler Yeats:
He wishes for the Cloths of Heaven
Had I the heavens' embroidered cloths,
Enwrought with golden and silver light,
The blue and the dim and the dark cloths
Of night and light and the half-light,
I would spread the cloths under your feet.
But I, being poor, have only my dreams;
I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread on my dreams.
Det var i byen med jugendhus, jeg stod og ventet på bussen, som svingte opp ved siden av fortauet.
Da oppdaget jeg forskrekket at den eneste tikroningen jeg hadde, lå på bakken.
Den var flatklemt og tråkka på. Ikke rund og fin i kanten lenger.
Den lignet mer på et hjerte. Ja, et hjerte.
- Jeg har bare denne, jeg.
Bussjåføren hevet øyenbrynene, vurderte både meg og det skamferte hjertet:
- Det holder det...
Drømmer er vevd av så mye, og internettet er langt vekk fra nattens skygge-fortellinger.
Men det var ved datamaskinen jeg kom over William Butler Yeats:
He wishes for the Cloths of Heaven
Had I the heavens' embroidered cloths,
Enwrought with golden and silver light,
The blue and the dim and the dark cloths
Of night and light and the half-light,
I would spread the cloths under your feet.
But I, being poor, have only my dreams;
I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread on my dreams.
tirsdag 18. november 2008
Venting
I alle perioder av livet bedriver vi venting - babyen venter på pupp, moren venter på at barnet skal våkne, og før det har hun ventet i samfulle ni måneder på i det hele tatt å få begynne å vente seg gjennom en oppvekst - spisetider og leggetider, komme hjem fra barnehage-tider, skoler, tenåringstid med venting på flere plan. Ventingen vil bli vice versa, alle går ut og alle skal komme tilbake. Vi beveger oss rundt i verden. Mennesker møtes og skilles, det er avreiser og hjemkomster.
I vår tid heter det at alt går på skinner - det har nok med gamle dagers tillit til jernbanen å gjøre. Bergensbanen var i rute, alltid. Togene skapte en pålitelig ramme rundt menneskelige dramaer på flere plan. Tarjei Vesaas følte forventning da han ventet på Halldis i Verona, mens hun i Prøysenvisa fnyste over å ha blitt lurt opp i stry; no var det sjette gongen hu stod der med finkåpa på... Ventetid oppleves forskjellig.
Venting kan veksle mellom lettere irritasjon og tiltagende vannvidd. Det siste opptrer ofte ved akutte anfall av forelskelse, om vi f.eks. er lovet en telefon som aldri kommer. Det blir en veritabel "hang up" før ringetonen endelig bryter venteangsten. Man skal ikke vise seg for interessert, og går både tvungen og frivillig i en passiv og enerverende venting. I boka "Fragmenter av kjærlighetens språk" er Roland Barthes inne på blant annet ventingens ubehag. Spesielt når man er forelsket og mangler sans for proposjoner.
En gang, langt tilbake i min tid, hadde jeg et helt spesielt forhold til alle disse mellomrommene som oppstod når jeg ventet på noen av spesiell interesse. Mens Roland Barthes omtrent ser på all venting som et onde, at noen utnytter hans sårbarhet og lar ham vente. Makt over, heter det. For meg kunne ventetiden være vel så fylt som det egentlige møtet. Og mer vanlig, triviell venting som hos legenn, tannlege, på flyplasser, ved busstopp etc. - har jeg oppdratt meg selv til å tenke positivt, hvile i meg selv og ikke bry meg. Det er alltid noe å glo på, noen å snakke med, eller noe å lese på. - Etter å ha ventet sammenhengende 27 måneder på tre barn på vei mot hvert sitt liv og forholdt meg til både jobber og helsevesen og familiesfære, var og er jeg ganske god på venting - og det uten å ergre livet av meg. Noen ganger har det hendt at de jeg har ventet på ikke har dukket opp, det kan være en stor prøvelse, og unnes ikke noen.
Nå har jeg egentlig sans for å holde avtaler, alt blir så mye enklere da. I en periode da jeg var meg selv svært bevisst, kunne jeg fnyse av indignasjon når noen "ikke respekterte tiden min" som jeg sa. Jeg var både mor, hustru og yrkeskvinne, og mente kanskje at spesielt det siste gjorde meg verd respekt. Jeg var litt mer mann da, og burde estimeres deretter. - Opp igjennom historien tror jeg det er kvinnene som har ventet mest. Solveig på Peer Gynt, hjemmeværende husmødre sammen med "tre søte småbarn med øyne blå" på en far som kom hjem i kveldingen, eller til helga, eller kanskje etter et år eller to på sjøen.
I barndommen måtte vi vente på de voksne, det ga god trening til det som skulle komme. For venting kan lett bli det eneste sikre etter hvert. Hos Beckett venter to rustne herer på Godot, mens livet snegler seg tilsynelatende innholdsløst av gårde...
Det er greit å ha noe å glede seg til, men ørkesløs venting på jeg vet ikke hva, har ikke mye for seg. Øyeblikket skal visst være det eneste sikre, og det behøver vi ikke vente på - det kommer og kommer. Foreløpig er jeg ganske glad for det.
I vår tid heter det at alt går på skinner - det har nok med gamle dagers tillit til jernbanen å gjøre. Bergensbanen var i rute, alltid. Togene skapte en pålitelig ramme rundt menneskelige dramaer på flere plan. Tarjei Vesaas følte forventning da han ventet på Halldis i Verona, mens hun i Prøysenvisa fnyste over å ha blitt lurt opp i stry; no var det sjette gongen hu stod der med finkåpa på... Ventetid oppleves forskjellig.
Venting kan veksle mellom lettere irritasjon og tiltagende vannvidd. Det siste opptrer ofte ved akutte anfall av forelskelse, om vi f.eks. er lovet en telefon som aldri kommer. Det blir en veritabel "hang up" før ringetonen endelig bryter venteangsten. Man skal ikke vise seg for interessert, og går både tvungen og frivillig i en passiv og enerverende venting. I boka "Fragmenter av kjærlighetens språk" er Roland Barthes inne på blant annet ventingens ubehag. Spesielt når man er forelsket og mangler sans for proposjoner.
En gang, langt tilbake i min tid, hadde jeg et helt spesielt forhold til alle disse mellomrommene som oppstod når jeg ventet på noen av spesiell interesse. Mens Roland Barthes omtrent ser på all venting som et onde, at noen utnytter hans sårbarhet og lar ham vente. Makt over, heter det. For meg kunne ventetiden være vel så fylt som det egentlige møtet. Og mer vanlig, triviell venting som hos legenn, tannlege, på flyplasser, ved busstopp etc. - har jeg oppdratt meg selv til å tenke positivt, hvile i meg selv og ikke bry meg. Det er alltid noe å glo på, noen å snakke med, eller noe å lese på. - Etter å ha ventet sammenhengende 27 måneder på tre barn på vei mot hvert sitt liv og forholdt meg til både jobber og helsevesen og familiesfære, var og er jeg ganske god på venting - og det uten å ergre livet av meg. Noen ganger har det hendt at de jeg har ventet på ikke har dukket opp, det kan være en stor prøvelse, og unnes ikke noen.
Nå har jeg egentlig sans for å holde avtaler, alt blir så mye enklere da. I en periode da jeg var meg selv svært bevisst, kunne jeg fnyse av indignasjon når noen "ikke respekterte tiden min" som jeg sa. Jeg var både mor, hustru og yrkeskvinne, og mente kanskje at spesielt det siste gjorde meg verd respekt. Jeg var litt mer mann da, og burde estimeres deretter. - Opp igjennom historien tror jeg det er kvinnene som har ventet mest. Solveig på Peer Gynt, hjemmeværende husmødre sammen med "tre søte småbarn med øyne blå" på en far som kom hjem i kveldingen, eller til helga, eller kanskje etter et år eller to på sjøen.
I barndommen måtte vi vente på de voksne, det ga god trening til det som skulle komme. For venting kan lett bli det eneste sikre etter hvert. Hos Beckett venter to rustne herer på Godot, mens livet snegler seg tilsynelatende innholdsløst av gårde...
Det er greit å ha noe å glede seg til, men ørkesløs venting på jeg vet ikke hva, har ikke mye for seg. Øyeblikket skal visst være det eneste sikre, og det behøver vi ikke vente på - det kommer og kommer. Foreløpig er jeg ganske glad for det.
onsdag 12. november 2008
Tomhet
Å skrive er noe jeg har holdt på med fra tid til annen. Aktivitet og interesse har gått i bølger - hvorfor, og for hvem og hva skal jeg skrive? Er det for egenutvikling, må jeg tjene penger på det? - Det er den draumen... jfr. dikteren Olav H. Hauge. - Men det finnes så mange stemmer der ute. Altfor mange - på grensen til å være kakofonisk
Det er kanskje derfor stillhet er det helt store i våre dager. Buddah-inspirerte prediker stillhet og tomhet. Det er i det alt skal finnes.
Et skrivekurs jeg deltok på våren 2007 hadde nettopp en overbygning av stillhet og meditasjon, å skrive seg innover het det så forlokkende i salgsreklamen. Og rundt tretti deltakere flokket seg spente, lydhøre og tilsynelatende skrivelystne rundt kurslederen. I løpet av to kursdager fikk jeg smertelig erfare at mine MS-hjerneceller ikke var udelt begeistret og deltakende, og at min stakkars lille sjel følte seg temmelig bortkommen etter hvert. Det var slett ikke lett å være kreativ sammen med tretti andre håpefulle, og forsøket på å komme videre, og helst lenger innover og bakover i mitt eget indre svant etter hvert. Jeg ble totalt utslitt av å være i dette skrivesugne fellesskapet. Der nesten alle virket som å stå godt plantet i sitt eget livskraftige prosjekt - mens jeg, når vi skulle bevege oss bakover til noe av det første vi kunne huske, bare møtte en stengt dør. Alt var tomhet.
Denne følelsen av tomhet fikk meg til å tenke på en venns kommentar en gang jeg snakket varmt og vidt og bredt om alt som kunne være der inne, alt som var lagret og aldri kom opp i lyset. Og ned på papiret. - At vi kanskje bare kunne vri om nøkkelen, så ville kildene vise seg, og overrisle oss som Nilen i velmaktsdagene. Vennen ville øyensynlig forberede meg på det verste, da han tørt og lakonisk kom med sitt: - ja. men tenk om det ikke er noe der, da.
Og skrekk og gru, akkurat slik føltes det hin kursdag. Jeg fant ingen ting der inne - støvsugd og tomt, eller med jernteppet nede. Min dårlige venn hadde nok rett; ingenting - det var den grusomme sannhet.
Skrivekurset ble ikke særlig vellykket for min del, men nå i ettertid trøster jeg meg med at jeg kanskje var nærmere konseptet enn alle de andre. - Det var jo totalt stille og tomt der inne helt fra starten av, et delmål var nådd før jeg egentlig visste av det. Og da forstår jeg bedre min egen attrå til lesing, -jo vanskeligere jo bedre - det er så mye som jeg prøver å fylle opp - med et lønnlig håp om at jeg som i Hauges tekst en dag skal gli inn på ein våg eg ikkje har visst um.
Det er kanskje derfor stillhet er det helt store i våre dager. Buddah-inspirerte prediker stillhet og tomhet. Det er i det alt skal finnes.
Et skrivekurs jeg deltok på våren 2007 hadde nettopp en overbygning av stillhet og meditasjon, å skrive seg innover het det så forlokkende i salgsreklamen. Og rundt tretti deltakere flokket seg spente, lydhøre og tilsynelatende skrivelystne rundt kurslederen. I løpet av to kursdager fikk jeg smertelig erfare at mine MS-hjerneceller ikke var udelt begeistret og deltakende, og at min stakkars lille sjel følte seg temmelig bortkommen etter hvert. Det var slett ikke lett å være kreativ sammen med tretti andre håpefulle, og forsøket på å komme videre, og helst lenger innover og bakover i mitt eget indre svant etter hvert. Jeg ble totalt utslitt av å være i dette skrivesugne fellesskapet. Der nesten alle virket som å stå godt plantet i sitt eget livskraftige prosjekt - mens jeg, når vi skulle bevege oss bakover til noe av det første vi kunne huske, bare møtte en stengt dør. Alt var tomhet.
Denne følelsen av tomhet fikk meg til å tenke på en venns kommentar en gang jeg snakket varmt og vidt og bredt om alt som kunne være der inne, alt som var lagret og aldri kom opp i lyset. Og ned på papiret. - At vi kanskje bare kunne vri om nøkkelen, så ville kildene vise seg, og overrisle oss som Nilen i velmaktsdagene. Vennen ville øyensynlig forberede meg på det verste, da han tørt og lakonisk kom med sitt: - ja. men tenk om det ikke er noe der, da.
Og skrekk og gru, akkurat slik føltes det hin kursdag. Jeg fant ingen ting der inne - støvsugd og tomt, eller med jernteppet nede. Min dårlige venn hadde nok rett; ingenting - det var den grusomme sannhet.
Skrivekurset ble ikke særlig vellykket for min del, men nå i ettertid trøster jeg meg med at jeg kanskje var nærmere konseptet enn alle de andre. - Det var jo totalt stille og tomt der inne helt fra starten av, et delmål var nådd før jeg egentlig visste av det. Og da forstår jeg bedre min egen attrå til lesing, -jo vanskeligere jo bedre - det er så mye som jeg prøver å fylle opp - med et lønnlig håp om at jeg som i Hauges tekst en dag skal gli inn på ein våg eg ikkje har visst um.
torsdag 6. november 2008
Så våre barn kan fly
- Hva mener De om verdenssituasjonen?
- Ingenting, jeg har et rusk i øyet.
Ovenstående er en typisk Storm P, som jeg kom på da jeg tuslet rundt halvforkjølt, litt astmatisk og med "et snev" av MS.
Ifølge den danske humorist skulle jeg ikke evne å se lenger enn min egen nesetipp. Det lokale skulle forbli svært lite og smått og nært meg selv, mens det globale skulle jeg ikke makte å ta innover meg i det hele tatt.
Men hva skjer? Når den amerikanske valgkampen ruller over min 38 tommers TV-skjerm, blir jeg selvfølgelig grepet og engasjert. Barack Obama har en særegen evne til å begeistre. - Jeg tenker at Amerikas historie også er min.
Fra en liten Kurér reiseradio langt ute på en øy i havet på Nordvestlandet fikk jeg en gang nyhetene om Martin Luther King og John F. Kennedy. At det skulle bli en svært lang vei å gå, tenkte jeg kanskje ikke på. Men at det handler om menneskelighet og verdighet, og at selvrespekt henger sammen med respekt for andre, og at det må være et vi, ikke et dem og oss - det ante meg også da.
Nå skal man vel omtrent ligge i koma, for ikke å bli rørt og tent når en stor statsmann, et godt og intelligent menneske begeistrer omtrent hele verden og mer en halve Amerika. Kanskje de politiske motstanderne også vil gå for ham etter hvert. For et håp og en felles visjon. They can...
En stor del av verden ser ut til å glede seg, og jeg blir glad når jeg merker at selvfølgelig er jeg "verdensopptatt". Så er det bare å håpe at hele den vide verden vil manøvrere viselig fremover.
Så mye på spill, og så mange skjær i sjøen. - Jøje meg; det må virkelig tenkes globalt og handles lokalt. Og i hvert fall på tvers av landegrenser og ytre og indre barrierer.
I USA er veien blitt litt annerledes etter dette presidentvalget. Etter mer en førti år i ørkenen, som nå har gitt slitne vandrere en flik av en ny himmel. - Sterke signaler til oss alle, overalt.
Slik blir det formulert, som en regle:
"Rosa satt, så Martin kunne gå, så Barack kunne løpe, så våre barn kan fly."
- Ingenting, jeg har et rusk i øyet.
Ovenstående er en typisk Storm P, som jeg kom på da jeg tuslet rundt halvforkjølt, litt astmatisk og med "et snev" av MS.
Ifølge den danske humorist skulle jeg ikke evne å se lenger enn min egen nesetipp. Det lokale skulle forbli svært lite og smått og nært meg selv, mens det globale skulle jeg ikke makte å ta innover meg i det hele tatt.
Men hva skjer? Når den amerikanske valgkampen ruller over min 38 tommers TV-skjerm, blir jeg selvfølgelig grepet og engasjert. Barack Obama har en særegen evne til å begeistre. - Jeg tenker at Amerikas historie også er min.
Fra en liten Kurér reiseradio langt ute på en øy i havet på Nordvestlandet fikk jeg en gang nyhetene om Martin Luther King og John F. Kennedy. At det skulle bli en svært lang vei å gå, tenkte jeg kanskje ikke på. Men at det handler om menneskelighet og verdighet, og at selvrespekt henger sammen med respekt for andre, og at det må være et vi, ikke et dem og oss - det ante meg også da.
Nå skal man vel omtrent ligge i koma, for ikke å bli rørt og tent når en stor statsmann, et godt og intelligent menneske begeistrer omtrent hele verden og mer en halve Amerika. Kanskje de politiske motstanderne også vil gå for ham etter hvert. For et håp og en felles visjon. They can...
En stor del av verden ser ut til å glede seg, og jeg blir glad når jeg merker at selvfølgelig er jeg "verdensopptatt". Så er det bare å håpe at hele den vide verden vil manøvrere viselig fremover.
Så mye på spill, og så mange skjær i sjøen. - Jøje meg; det må virkelig tenkes globalt og handles lokalt. Og i hvert fall på tvers av landegrenser og ytre og indre barrierer.
I USA er veien blitt litt annerledes etter dette presidentvalget. Etter mer en førti år i ørkenen, som nå har gitt slitne vandrere en flik av en ny himmel. - Sterke signaler til oss alle, overalt.
Slik blir det formulert, som en regle:
"Rosa satt, så Martin kunne gå, så Barack kunne løpe, så våre barn kan fly."
Abonner på:
Innlegg (Atom)
