Tomhet

Å skrive er noe jeg har holdt på med fra tid til annen. Aktivitet og interesse har gått i bølger - hvorfor, og for hvem og hva skal jeg skrive? Er det for egenutvikling, må jeg tjene penger på det? - Det er den draumen... jfr. dikteren Olav H. Hauge. - Men det finnes så mange stemmer der ute. Altfor mange - på grensen til å være kakofonisk

Det er kanskje derfor stillhet er det helt store i våre dager. Buddah-inspirerte prediker stillhet og tomhet. Det er i det alt skal finnes.

Et skrivekurs jeg deltok på våren 2007 hadde nettopp en overbygning av stillhet og meditasjon, å skrive seg innover het det så forlokkende i salgsreklamen. Og rundt tretti deltakere flokket seg spente, lydhøre og tilsynelatende skrivelystne rundt kurslederen. I løpet av to kursdager fikk jeg smertelig erfare at mine MS-hjerneceller ikke var udelt begeistret og deltakende, og at min stakkars lille sjel følte seg temmelig bortkommen etter hvert. Det var slett ikke lett å være kreativ sammen med tretti andre håpefulle, og forsøket på å komme videre, og helst lenger innover og bakover i mitt eget indre svant etter hvert. Jeg ble totalt utslitt av å være i dette skrivesugne fellesskapet. Der nesten alle virket som å stå godt plantet i sitt eget livskraftige prosjekt - mens jeg, når vi skulle bevege oss bakover til noe av det første vi kunne huske, bare møtte en stengt dør. Alt var tomhet.

Denne følelsen av tomhet fikk meg til å tenke på en venns kommentar en gang jeg snakket varmt og vidt og bredt om alt som kunne være der inne, alt som var lagret og aldri kom opp i lyset. Og ned på papiret. - At vi kanskje bare kunne vri om nøkkelen, så ville kildene vise seg, og overrisle oss som Nilen i velmaktsdagene. Vennen ville øyensynlig forberede meg på det verste, da han tørt og lakonisk kom med sitt: - ja. men tenk om det ikke er noe der, da.

Og skrekk og gru, akkurat slik føltes det hin kursdag. Jeg fant ingen ting der inne - støvsugd og tomt, eller med jernteppet nede. Min dårlige venn hadde nok rett; ingenting - det var den grusomme sannhet.

Skrivekurset ble ikke særlig vellykket for min del, men nå i ettertid trøster jeg meg med at jeg kanskje var nærmere konseptet enn alle de andre. - Det var jo totalt stille og tomt der inne helt fra starten av, et delmål var nådd før jeg egentlig visste av det. Og da forstår jeg bedre min egen attrå til lesing, -jo vanskeligere jo bedre - det er så mye som jeg prøver å fylle opp - med et lønnlig håp om at jeg som i Hauges tekst en dag skal gli inn på ein våg eg ikkje har visst um.