Neida, jeg har ikke skrevet ønskeliste; men jeg ønsker en viss nisse dit pepperen gror om dagen. I en tid hvor alle førjulsoppgavene er timet inn - brev og pakker. Postkontoret har frister og køer.
Kakebakst må ikke gjøres, men når juletiden nærmer seg, kjenner jeg den søte lyst til å vispe sammen i alle fall noe. Som kan deles med familien i juleselskapet i romhelga.
Jeg har altså ikke skrevet ønskeliste. Helt sikker, kors på halsen! Jeg vet stort sett hva jeg gjør, men den siste tiden er jeg blitt alvorlig redd for at alderdommen kommer og tar meg før jeg egentlig har planlagt det. Kroppen er blitt skrøpelig, det er så, egentlig ikke noe jeg vil legge ut om. Det mentale er en annen sak, og slik har folk i familien før meg blitt ganske bortreist før solefall.
Men denne gangen må det være nissen: Først var det de julerøde kuvertbrikkene til kjøkkenet. Jeg mener jeg var borte i dem, da vi begynte å sondere all julerekvisitaen: duker, brikker og servietter, pyntenisser og engler. Vi har en rik behholdning av diverse innen julestemning. - Men brikkene som aldri har vært ute av huset, er og blir borte. Og jeg har sett dem, men husker ikke hvor. Ekkel følelse. Og det er lett å fortsette og lete rundt i blinde, eller prøve å gå i gamle spor. Tvangsleting.
Husnissen sitter nok krønsk i kroken sin, eller lattermild på kanten av bokhylla med gamle innbundne mestere; Ibsen, Hamsun, Bjørnson & co. Han sitter nok der og kroer seg; for i går spilte han meg sitt livs verste puss. Jeg konsentrerte meg veldig om å pakke de aller siste pakkene. Det skulle legges ved en liten sum penger i to av dem. Ingen formue, men for unge mottakere kommer alt godt med. Sedlene, likt i to konvolutter, var gjort klar, og første pakke ble gjort ferdig. Og DA, da regner jeg med at husnissen holdt på å le seg fordervet, for DA fant jeg ikke sedlene til pakke nummer to. Søkk borte. Så søkk borte at jeg ikke har sett snurten av dem i dag heller.
Husnissen kan ikke være klar over hvor ulykkelig han gjør meg med slike puss. I så fall vil jeg kalle ham ondskapsfull. - Han ser meg kanskje der jeg saumfarer alt innpakningspapir, konvolutter og bånd. Om igjen og om igjen. Og kan ikke for mitt bare liv huske HVA jeg gjorde eller HVOR jeg gjorde noe i det hele tatt. Og da blir en aldrende dame bunn ulykkelig og ser for seg snarlig transport til et sted hvor sånne som meg kan bli tatt hånd om fremover mot slutten. Er det MS'en eller demensen?
Huff, det samme kan det være - bare husnissen legger tingene tilbake i synskretsen min igjen.
Kommer bortkomne ting til rette igjen, vil jeg tilgi både ham og meg selv.
