Anaïs Nin (1903-1977)
"We don't see things as they are. We see things as we are."
tirsdag 7. juli 2009
søndag 5. juli 2009
Hemmeligheter
En hemmelighet kan være en kunnskap, et minne, en anelse - en fornemmelse, en lengsel eller en angst.
Forfatteren Stig Sæterbakken skriver om da han som syv-åtteåring kommer over et bilde av moren og faren. Et snapshot av et ungt og forelsket par. Det var før din tid, forklarer foreldrene. Gutten føler livet glefse til og gjør ham svimmel, mens han ordblindt kaller funnstedet - det gamle skatollet i kjelleren - for skafottet.
Forfatteren mener at barn i den alderen er som følsomst for mennesker og verden rundt seg. - Det vet ikke jeg noe om, men jeg tror at halvkvedete viser. misforståtte og ufrivillige signaler kan føre til akutt kaos i hode og hjerte.
Gamle bilder kan fortelle sitt. Kanskje ikke de eldgamle av type staskledd med alvorstyngede ansikter; men de som blir knipset i moderne setting og som går litt bortenfor "say cheese, please". - Som et barnebarnfoto fra flere år tilbake. Det er i Frognerparken. Jentungen holder to tynne jentearmer rundt et mastodont-par, lener seg inntil to store, tunge steinkropper uten klær på, alt mens hun smiler, litt fordekt. Det har tydelig noe med hemmeligheter å gjøre. Noe hun skjønner, og ikke skjønner. Noe hun bare aner. Hun ser ikke skrekkslagen ut, sender bare et smålurt smil til fotografen.
Mange år senere. Den noe tilårskomne bestemoren blir avbildet mens hun lager engel i snøen. Etter en strabasiøs sommerfjelltur, på vei ned fra toppen, på en snøflekk fra i fjor, antakelig ikke av den evige sorten - smiler engelen, tør jeg å si, et av sine mest skjelmske. Det smilet har ingen ting med "cheese" å gjøre. Det er lekens hemmeligheter som lekker ut fra skjulte spor i sinn og skinn.
Gamle bilder er som minner, de er laget for å vise seg fram. De er ikke alltid pålitelige, og kan bli tolket forskjellig. Noen hemmeligheter kan være katastrofale om de blir avslørt, men de kan også sprekke som troll for sol. De har bare vært en del av vår egen uvitenhet.
Forfatteren Stig Sæterbakken skriver om da han som syv-åtteåring kommer over et bilde av moren og faren. Et snapshot av et ungt og forelsket par. Det var før din tid, forklarer foreldrene. Gutten føler livet glefse til og gjør ham svimmel, mens han ordblindt kaller funnstedet - det gamle skatollet i kjelleren - for skafottet.
Forfatteren mener at barn i den alderen er som følsomst for mennesker og verden rundt seg. - Det vet ikke jeg noe om, men jeg tror at halvkvedete viser. misforståtte og ufrivillige signaler kan føre til akutt kaos i hode og hjerte.
Gamle bilder kan fortelle sitt. Kanskje ikke de eldgamle av type staskledd med alvorstyngede ansikter; men de som blir knipset i moderne setting og som går litt bortenfor "say cheese, please". - Som et barnebarnfoto fra flere år tilbake. Det er i Frognerparken. Jentungen holder to tynne jentearmer rundt et mastodont-par, lener seg inntil to store, tunge steinkropper uten klær på, alt mens hun smiler, litt fordekt. Det har tydelig noe med hemmeligheter å gjøre. Noe hun skjønner, og ikke skjønner. Noe hun bare aner. Hun ser ikke skrekkslagen ut, sender bare et smålurt smil til fotografen.
Mange år senere. Den noe tilårskomne bestemoren blir avbildet mens hun lager engel i snøen. Etter en strabasiøs sommerfjelltur, på vei ned fra toppen, på en snøflekk fra i fjor, antakelig ikke av den evige sorten - smiler engelen, tør jeg å si, et av sine mest skjelmske. Det smilet har ingen ting med "cheese" å gjøre. Det er lekens hemmeligheter som lekker ut fra skjulte spor i sinn og skinn.
Gamle bilder er som minner, de er laget for å vise seg fram. De er ikke alltid pålitelige, og kan bli tolket forskjellig. Noen hemmeligheter kan være katastrofale om de blir avslørt, men de kan også sprekke som troll for sol. De har bare vært en del av vår egen uvitenhet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
