Jula er en frivillig sak. Den er ikke nødt til å feires. Kan godt forbigås i stillhet. Ingen vil laste noen eller meg for det. Nå ja, det kan jo hende man vil bli sett på som noe sær: å melde seg ut av virkeligheten på den måten der…
Men frykt ikke. Den gode, gamle jula vil ikke bli oversett så lenge jeg bestemmer over meg selv og mine egne høytider. Likevel, det har vært litt vanskelig å finne tonen denne gangen. Juletonen. Det kan være alderen, at tiden nå går både fortere og tregere på en gang. Dagene snirkler seg bortover, mot et eller annet, den ene er ganske mye lik den andre. Som jeg er glad for, bevares, de store rystelser og hendelser kan jeg godt greie meg uten.
Av og til når tidligvinter-mørket pakker meg inn og hvisker at jula nærmer seg, kjenner jeg et snev av gammelt stress. Det er lett å tenke tilbake, til de dagene hvor livet var travlere, bli minnet om hvor mange juleoppgaver det går an å legge på seg. - Å ja, det finnes noen forutsetninger og forventninger. Innerst der inne. Før om årene har en miks av alt dette hatt en merkelig evne til å gi meg akkurat nok inspirasjon til å kjenne juleglede, år etter år, om igjen og om igjen. Utrolig.
Jeg burde kanskje takke næringslivet for min årlige juleoppvåkning, der de velsigner meg med den ene besnærende reklamefolderen etter den andre. Som jeg blar igjennom hver evige høst. Men jul allerede i oktober – jeg har aldri vært der. Det blir rett og slett feil - når geraniumen ennå henger blekrosa ute på veggen på kjøkkensiden, og jeg er opptatt med å pleie en liten sorg over nok en levd sommer.
I julespillet ”Putti Plutti Pott” stresses det også henimot jul. ”Hvem kan finne skjegget?” Julenissens skjegg. Trylleskjegget. De finner det til slutt, og alle gleder seg. Jeg stuller rundt i mitt hjemlige teater, og leter etter juletonen – den rene, klare, melodiøse - som ikke bare er vakker musikk, men også mentale harmonier - tilstedeværelse, oppmerksomhet.
Opp av slike øyeblikk kan juletonen klinge, vise seg fram som en nyutsprungen rød amaryllis.
En juletone som sprer seg, innover og utover. Til de andre og i oss selv.
Gledelig jul
onsdag 23. desember 2009
lørdag 28. november 2009
Farmor
Farmoren min ble 87 år. Aldri kan jeg huske hun brukte ordet trening. Eller at hun trente. Like fullt et langt og gjennomgående friskt liv. At demensen rammet henne de siste årene var ingen straff, men antakelig en del av den skriften som var nedtegnet i akkurat hennes gener.
I alle fall, til hun var godt over 80 sprek som en fole... Jeg kjente henne fra midten av hennes førtiår, og da gikk vi aldri ville turer i skog og mark. Men vi spaserte når jeg var på besøk i hovedstaden, gikk i gatene, besøkte magasinene: Steen og Strøm - du store tid! På landet var det vandreturer i blomsterenga. Markblomstene var våre kjæreste venner, som jeg like fullt plukket og holdt fast i svette fingre til vannglasset ble det siste hvilested for sukkertoppene, blåklokkene, Maria nøklebånd, prestekragene og tjæreblomsten - alt etter årstid og turmål.
Men det var farmor - hun trente aldri, ingen kroppsbygging og tredemølle. Lenge bodde hun i femte etasje uten heis, mye gratis mosjon i det. Trening var ingen greie for kvinner som var født i 1900, tror jeg. Man forflyttet seg, gikk dit man skulle. Tok gjerne noen lystturer i pent vær. Spille tennis og seile, det kunne være en aktivitet og en sport... Ja, kan hende var det sporte det het om man beveget seg rundt for fornøyelsen og blodomløpets skyld. Selv om svetting ikke var særlig attraktivt for propre damer.
Det var visst Frognerparken som var favorittområdet i hennes siste år. For til slutt å begrense seg til korte turer rundt i kvartalet på beste vestkant, der byspurvene fikk mat og oppmerksomhet.
Heller ikke da jeg var liten, visste barn mye om farmødre. Min farmor behersket både tall og engelsk og tysk og arbeidet på "kontoret". Den private gleden, varmen og hyggen var innenfor kontrollerte former. Vi var ute i naturen og gikk hjem igjen, vel fornøyd med ekskursjonen. En annen ting var bylivets promenader, kanskje vel så spennende og eksotisk. Farmor i drakt og små selvsydde hatter. Og det er gjennom disse hattene jeg nå tenker meg at hun viste frem noe av den farmoren jeg ikke hadde oversikt over.
Nå sier jeg gladelig hipp hurra for farmor, som var et barn av sin tid og en kvinne for sine mange år - og selvsydde hatter.
I alle fall, til hun var godt over 80 sprek som en fole... Jeg kjente henne fra midten av hennes førtiår, og da gikk vi aldri ville turer i skog og mark. Men vi spaserte når jeg var på besøk i hovedstaden, gikk i gatene, besøkte magasinene: Steen og Strøm - du store tid! På landet var det vandreturer i blomsterenga. Markblomstene var våre kjæreste venner, som jeg like fullt plukket og holdt fast i svette fingre til vannglasset ble det siste hvilested for sukkertoppene, blåklokkene, Maria nøklebånd, prestekragene og tjæreblomsten - alt etter årstid og turmål.
Men det var farmor - hun trente aldri, ingen kroppsbygging og tredemølle. Lenge bodde hun i femte etasje uten heis, mye gratis mosjon i det. Trening var ingen greie for kvinner som var født i 1900, tror jeg. Man forflyttet seg, gikk dit man skulle. Tok gjerne noen lystturer i pent vær. Spille tennis og seile, det kunne være en aktivitet og en sport... Ja, kan hende var det sporte det het om man beveget seg rundt for fornøyelsen og blodomløpets skyld. Selv om svetting ikke var særlig attraktivt for propre damer.
Det var visst Frognerparken som var favorittområdet i hennes siste år. For til slutt å begrense seg til korte turer rundt i kvartalet på beste vestkant, der byspurvene fikk mat og oppmerksomhet.
Heller ikke da jeg var liten, visste barn mye om farmødre. Min farmor behersket både tall og engelsk og tysk og arbeidet på "kontoret". Den private gleden, varmen og hyggen var innenfor kontrollerte former. Vi var ute i naturen og gikk hjem igjen, vel fornøyd med ekskursjonen. En annen ting var bylivets promenader, kanskje vel så spennende og eksotisk. Farmor i drakt og små selvsydde hatter. Og det er gjennom disse hattene jeg nå tenker meg at hun viste frem noe av den farmoren jeg ikke hadde oversikt over.
Nå sier jeg gladelig hipp hurra for farmor, som var et barn av sin tid og en kvinne for sine mange år - og selvsydde hatter.
Orkide
En gang i tiden ble det utgitt en bok om plantenes hemmelige liv. De var levende på en mer avansert måte enn vi kunne forestille oss, de responderte på omsorg og vennlig snakk. Det måtte være i flower-power-tiden. Make love not war m.m. Kjærligheten skulle omslutte alt og alle og verden skulle bli et blivende sted.
Nå vet jeg ikke om jeg fortjener den gleden en av mine orkideer skjenker meg hver dag. For andre gang produserer den nye blomster. Det vokser opp nye blomsterstilker og jeg er helt betatt. Fete, nye knopper. Håp og glede.
Jeg har ikke snakket så mye med denne orkideen, men et tips jeg fikk av en venninne en gang kan ha gjort underverket: En gang i uken lar jeg vannet bare renne gjennom den porøse jorden, og kryster ut den siste resten før jeg setter den skjønne tilbake på plassen.
Og voila - det ser ut som den liker seg der den står; og jeg elsker i hvert fall den. Som et ordløst mantra fyller den stuerommet og meg selv hver bidige dag.
Nå vet jeg ikke om jeg fortjener den gleden en av mine orkideer skjenker meg hver dag. For andre gang produserer den nye blomster. Det vokser opp nye blomsterstilker og jeg er helt betatt. Fete, nye knopper. Håp og glede.
Jeg har ikke snakket så mye med denne orkideen, men et tips jeg fikk av en venninne en gang kan ha gjort underverket: En gang i uken lar jeg vannet bare renne gjennom den porøse jorden, og kryster ut den siste resten før jeg setter den skjønne tilbake på plassen.
Og voila - det ser ut som den liker seg der den står; og jeg elsker i hvert fall den. Som et ordløst mantra fyller den stuerommet og meg selv hver bidige dag.
fredag 13. november 2009
Halvparten av en hest
I høst har jeg mistet tre mennesker, to av dem var nådd skjels år og alder, og hørte ikke til mine aller, aller nærmeste. Men nå i ettertid ser jeg at de hver på sin måte har hørt til i min livshistorie.
En ved å stå bi som familiemedlem da min egen kjernefamilie hadde gått i stykker, den andre ved å komme inn senere som storfamiliemedlem når nye bånd ble knyttet i min nærhet. Mye god alminnelighet og livgivende humor i den familien.
Den tredje delte jeg arbeidsplass med i fire år, i en avisredaksjon i byen ved havet i begynnelsen av 70-årene. Som korrekturlesere rettet vi tekster på lange papirflak. Kunsten var å være både nøyaktig og rask med mye tidspress i avisen. Belønningen var å få jobbe i et levende og spennende miljø. For bare et par uker siden døde han i hovedstaden, syv år yngre enn jeg, etter selv å ha mistet sin kone for ti år siden. Mange tanker dukker opp, som da han blottende ung i byens teaterforening spilte halvparten av en hest, og da han stusset ordentlig over ordet blåknute. Som jeg serverte under en samtale på korrekturen. Ord er spennende og her er står fargen blå for en ekstra hard knute. Blånekte og blåsur. Noe negativt forsterkende. Et gammeldags ord som jeg hadde med meg og i meg.
Nå tenker jeg at dette bare er begynnelsen, at om noen år vil mange mennesker utelukkende leve i minnet mitt. Vemodig og vanskelig, men nødvendig å ta innover seg,
En ved å stå bi som familiemedlem da min egen kjernefamilie hadde gått i stykker, den andre ved å komme inn senere som storfamiliemedlem når nye bånd ble knyttet i min nærhet. Mye god alminnelighet og livgivende humor i den familien.
Den tredje delte jeg arbeidsplass med i fire år, i en avisredaksjon i byen ved havet i begynnelsen av 70-årene. Som korrekturlesere rettet vi tekster på lange papirflak. Kunsten var å være både nøyaktig og rask med mye tidspress i avisen. Belønningen var å få jobbe i et levende og spennende miljø. For bare et par uker siden døde han i hovedstaden, syv år yngre enn jeg, etter selv å ha mistet sin kone for ti år siden. Mange tanker dukker opp, som da han blottende ung i byens teaterforening spilte halvparten av en hest, og da han stusset ordentlig over ordet blåknute. Som jeg serverte under en samtale på korrekturen. Ord er spennende og her er står fargen blå for en ekstra hard knute. Blånekte og blåsur. Noe negativt forsterkende. Et gammeldags ord som jeg hadde med meg og i meg.
Nå tenker jeg at dette bare er begynnelsen, at om noen år vil mange mennesker utelukkende leve i minnet mitt. Vemodig og vanskelig, men nødvendig å ta innover seg,
Damefotball
Nei, jeg har ikke begynt å drive en ny sport.
Jeg er en dame som i grunnen aldri har brydd meg så mye om den slags. Har ingen motforestillinger til det heller, det at jenter sparker fortball, at de spiller cup, spiller ute i verden, vinner og taper og kan alle reglene om off side, dødball, straffe og sånn.
Det nærmeste jeg kommer damefotball er når herrer spiller fotball og jeg ser på dem på TV. Som nå sist under cupkampen mellom Molde og Ålesund. Siden Ålesund by (og til dels Molde) har stor plass i mitt hjerte, ble jeg ekstra engasjert under kampen, med ekstraomganger og straffekonk (!) Spennende saker. Kommentarene satt løst. Også fra meg
Det er ved slike høve jeg tenker på begrepet damefotball. Og det har ikke noe med feminine herrer på banen å gjøre, heller at det er en dame som setter av tid til å følge med en fotballkamp til ”the bitter end” eller i dette tilfellet: ”gloria mundi” – eller noe sånt… Men det har noe med min bedre halvdel å gjøre, som med lett hevede øyenbryn roser mine analytiske evner. At jeg som kvinne kan si så mye fornuftig om fotball.
I samme stund lurer jeg på om han ser herrefotball, mens jeg, selv om jeg er på samme kanal, bivåner damefotball. Jeg tror forresten at fotballintelligens ikke finnes, det handler mest om å gidde. Orke å engasjere seg. Sette av 45x2 minutter, og gjøre ren og skjær damefotball ut av det. Morsomt og interessant – også for omgivelsene
Jeg er en dame som i grunnen aldri har brydd meg så mye om den slags. Har ingen motforestillinger til det heller, det at jenter sparker fortball, at de spiller cup, spiller ute i verden, vinner og taper og kan alle reglene om off side, dødball, straffe og sånn.
Det nærmeste jeg kommer damefotball er når herrer spiller fotball og jeg ser på dem på TV. Som nå sist under cupkampen mellom Molde og Ålesund. Siden Ålesund by (og til dels Molde) har stor plass i mitt hjerte, ble jeg ekstra engasjert under kampen, med ekstraomganger og straffekonk (!) Spennende saker. Kommentarene satt løst. Også fra meg
Det er ved slike høve jeg tenker på begrepet damefotball. Og det har ikke noe med feminine herrer på banen å gjøre, heller at det er en dame som setter av tid til å følge med en fotballkamp til ”the bitter end” eller i dette tilfellet: ”gloria mundi” – eller noe sånt… Men det har noe med min bedre halvdel å gjøre, som med lett hevede øyenbryn roser mine analytiske evner. At jeg som kvinne kan si så mye fornuftig om fotball.
I samme stund lurer jeg på om han ser herrefotball, mens jeg, selv om jeg er på samme kanal, bivåner damefotball. Jeg tror forresten at fotballintelligens ikke finnes, det handler mest om å gidde. Orke å engasjere seg. Sette av 45x2 minutter, og gjøre ren og skjær damefotball ut av det. Morsomt og interessant – også for omgivelsene
Bare et menneske
Når man blir seksogseksti, da gjør man som man vil synger Wenche Myhre; optimistisk og feiende. Et utsagn som forteller førtiåringene at det er håp i hengende snøre og sekstiåringene at det ikke er slutt ennå. Selve bonustiden står på vent.
Det kan være flere fordeler ved å ha levd lenge. Som nå under svineinfluensaen for eksempel. Der de eldste av oss i beste fall stiller med motstandskraft fra hissige virus vi har vært utsatt for tidligere. En fordel som smaker litt så der, ingen av oss ønsker at den yngre garde skal måtte ta støyten. - Barn og barnebarn.
Angsten sitter løst for tiden, også hos eldre, Flere over sekstifem har blitt avvist i vaksinekø, alder teller ikke, til nød om vi kan skilte med risikofaktorer. Det er ikke nok å si at jeg er redd for å bli utsatt for denne pesten. Noen har mistet fokus og vært ufine mot helsearbeiderne, som ikke skjønner at selv en gammel mann er et menneske som vil leve. Og kan være redd for å dø. Frykten kan sitte løst og er mindre pen.
Nå ble det først sagt at denne influensaen var av det milde slaget. Senere har vi hørt litt av hvert annet. Ikke bare hørt, men fått inn med krigstyper og skingrende stemmer på Dagsrevyen. Det har vært helsides oppslag av type skrekk og gru. At det er nødvendig med daglige pandemibulletiner kan være nok til å gi sarte sjeler gåsehud. Livet er farlig, men akkurat nå er det veldig, veldig farlig.
Etter fire måneder med influensameldinger har jeg nifst nok begynt å dabbe litt av. Faller ut innimellom. Har glemt obligatorisk håndvask noen ganger. Flaut å måtte si det. Jeg som alltid har stilt opp for egen helse og brukt ordet motstandskraft som et mantra. Har vært flink sånn. Nå er jeg litt redd og litt sløv.Tør ikke tro at alderen min kan redde meg, og er engstelig for vaksinen, I mitt liv handler det allerede om en hverdag som er krydret med diverse nevrologiske symptomer. Da kan influensaen i seg selv trigge både det ene og det andre. At en vaksine også kan fremkalle mange interessante og nervepirrende ting, gjør uttrykket å velge mellom pest eller kolera helt forståelig.
Krisehåndtering på nasjonalt plan må være vanskelig, men det er sannelig ikke problemfritt i intimsfæren heller. Selv ikke når jeg er seksogseksti og i prinsippet kan gjøre hva jeg vil.
Det kan være flere fordeler ved å ha levd lenge. Som nå under svineinfluensaen for eksempel. Der de eldste av oss i beste fall stiller med motstandskraft fra hissige virus vi har vært utsatt for tidligere. En fordel som smaker litt så der, ingen av oss ønsker at den yngre garde skal måtte ta støyten. - Barn og barnebarn.
Angsten sitter løst for tiden, også hos eldre, Flere over sekstifem har blitt avvist i vaksinekø, alder teller ikke, til nød om vi kan skilte med risikofaktorer. Det er ikke nok å si at jeg er redd for å bli utsatt for denne pesten. Noen har mistet fokus og vært ufine mot helsearbeiderne, som ikke skjønner at selv en gammel mann er et menneske som vil leve. Og kan være redd for å dø. Frykten kan sitte løst og er mindre pen.
Nå ble det først sagt at denne influensaen var av det milde slaget. Senere har vi hørt litt av hvert annet. Ikke bare hørt, men fått inn med krigstyper og skingrende stemmer på Dagsrevyen. Det har vært helsides oppslag av type skrekk og gru. At det er nødvendig med daglige pandemibulletiner kan være nok til å gi sarte sjeler gåsehud. Livet er farlig, men akkurat nå er det veldig, veldig farlig.
Etter fire måneder med influensameldinger har jeg nifst nok begynt å dabbe litt av. Faller ut innimellom. Har glemt obligatorisk håndvask noen ganger. Flaut å måtte si det. Jeg som alltid har stilt opp for egen helse og brukt ordet motstandskraft som et mantra. Har vært flink sånn. Nå er jeg litt redd og litt sløv.Tør ikke tro at alderen min kan redde meg, og er engstelig for vaksinen, I mitt liv handler det allerede om en hverdag som er krydret med diverse nevrologiske symptomer. Da kan influensaen i seg selv trigge både det ene og det andre. At en vaksine også kan fremkalle mange interessante og nervepirrende ting, gjør uttrykket å velge mellom pest eller kolera helt forståelig.
Krisehåndtering på nasjonalt plan må være vanskelig, men det er sannelig ikke problemfritt i intimsfæren heller. Selv ikke når jeg er seksogseksti og i prinsippet kan gjøre hva jeg vil.
mandag 19. oktober 2009
Gjenklang
For noen uker siden - en solbelyst dag i september - la jeg ut på en privat og lokal sightseeing. Noen ganger er det viktig med litt personlig initiativ. Så jeg gikk på buss nr 32 rett nedenfor min hjemlige blokk og visste hva jeg ville.
Planen var å stige av i nærheten av Middelalderparken, og rusle rundt blant restene fra over 1000 år tilbake. Jeg kan kjenne meg andektig og forundret når jeg fornemmer menneskenes strev og møye, lengsler og gleder, sorger og fortvilelse i tidligere tider. Vi synes det er så lenge siden, og det er det jo. De som vandret rundt på smale veiter i gamle Oslo, ville nok fått hake-slepp om de fikk en tur tilbake til gamle tomter i år 2009. Mens jeg liker å tenke meg at vi på vår side vet så mye om forna da'r, at vi ville tatt en tidsreise på strak arm. Forfattere, histori-kere og filmskapere har gitt oss viten og næring til fantasien.
Det var ikke så mange mennesker i Middelalderparken den dagen, et ungt par, studenter kanskje, lå og slanget seg med bøker innenfor murene til St. Halvard-kirken, et par mørkhudede yngre menn spaserte bortover veien ved vannspeilet som viser oss hvor høyt sjøen gikk den gang da.
Jeg satte meg ned og hørte duren fra mossevei-trafikken. Var litt rastløs, klarte ikke helt å mobilisere den historiske gjenklangen, fant ikke den forventede indre tonen.
Da var valget lett, jeg ville spasere tilbake, langs et mareritt av en moderne gate, på fortauet bort til opplevelsesarena nummer en i Oslo for tiden: Den norske opera. - Snøhettas hvite konstruksjon helt ned mot vannflaten. Og der av alle steder, fant jeg den tonen jeg ikke fornemmet i middelalderruinene. De hvite skråningene, vinklene og flatene, fjorden og byen og himmelen over. En times tid - det var komplett.
Planen var å stige av i nærheten av Middelalderparken, og rusle rundt blant restene fra over 1000 år tilbake. Jeg kan kjenne meg andektig og forundret når jeg fornemmer menneskenes strev og møye, lengsler og gleder, sorger og fortvilelse i tidligere tider. Vi synes det er så lenge siden, og det er det jo. De som vandret rundt på smale veiter i gamle Oslo, ville nok fått hake-slepp om de fikk en tur tilbake til gamle tomter i år 2009. Mens jeg liker å tenke meg at vi på vår side vet så mye om forna da'r, at vi ville tatt en tidsreise på strak arm. Forfattere, histori-kere og filmskapere har gitt oss viten og næring til fantasien.
Det var ikke så mange mennesker i Middelalderparken den dagen, et ungt par, studenter kanskje, lå og slanget seg med bøker innenfor murene til St. Halvard-kirken, et par mørkhudede yngre menn spaserte bortover veien ved vannspeilet som viser oss hvor høyt sjøen gikk den gang da.
Jeg satte meg ned og hørte duren fra mossevei-trafikken. Var litt rastløs, klarte ikke helt å mobilisere den historiske gjenklangen, fant ikke den forventede indre tonen.
Da var valget lett, jeg ville spasere tilbake, langs et mareritt av en moderne gate, på fortauet bort til opplevelsesarena nummer en i Oslo for tiden: Den norske opera. - Snøhettas hvite konstruksjon helt ned mot vannflaten. Og der av alle steder, fant jeg den tonen jeg ikke fornemmet i middelalderruinene. De hvite skråningene, vinklene og flatene, fjorden og byen og himmelen over. En times tid - det var komplett.
torsdag 20. august 2009
Blessings
Dette har på mange måter vært en vanskelig sommer, dårlig helse og fandens og hans oldemor.
Avlyst ferie og dager som innimellom har vært litt av en utfordring. Oftere mismot enn jublende livsbejaelse.
Mine blandete sommerdrops får meg til å tenke på min flotte og tøffe øyenlege, som da jeg ved en konsultasjon sutret litt over ting som gikk meg i mot, glatt avfeide meg med: "Count your blessings". Jeg forstod godt hva hun mente, men har ikke funnet en brukbar norsk oversettelse på formaningen.
På svensk derimot, tenker jeg meg at "Räkna de lyckliga stunderna blott" (film og sang) kan passe bra.
Jeg har en sønn som pleier å si: - så tar vi det derfra - når ting er litt i floke og må gå seg til. Det er så beroligende å høre, synes jeg. Og jeg bestemmer meg å ta det herfra, på tampen av en sommer, med salig Wergelands ord som mental krykke; "Klag ikke under stjernene over mangel på lyspunkter i ditt liv".
Avlyst ferie og dager som innimellom har vært litt av en utfordring. Oftere mismot enn jublende livsbejaelse.
Mine blandete sommerdrops får meg til å tenke på min flotte og tøffe øyenlege, som da jeg ved en konsultasjon sutret litt over ting som gikk meg i mot, glatt avfeide meg med: "Count your blessings". Jeg forstod godt hva hun mente, men har ikke funnet en brukbar norsk oversettelse på formaningen.
På svensk derimot, tenker jeg meg at "Räkna de lyckliga stunderna blott" (film og sang) kan passe bra.
Jeg har en sønn som pleier å si: - så tar vi det derfra - når ting er litt i floke og må gå seg til. Det er så beroligende å høre, synes jeg. Og jeg bestemmer meg å ta det herfra, på tampen av en sommer, med salig Wergelands ord som mental krykke; "Klag ikke under stjernene over mangel på lyspunkter i ditt liv".
tirsdag 7. juli 2009
søndag 5. juli 2009
Hemmeligheter
En hemmelighet kan være en kunnskap, et minne, en anelse - en fornemmelse, en lengsel eller en angst.
Forfatteren Stig Sæterbakken skriver om da han som syv-åtteåring kommer over et bilde av moren og faren. Et snapshot av et ungt og forelsket par. Det var før din tid, forklarer foreldrene. Gutten føler livet glefse til og gjør ham svimmel, mens han ordblindt kaller funnstedet - det gamle skatollet i kjelleren - for skafottet.
Forfatteren mener at barn i den alderen er som følsomst for mennesker og verden rundt seg. - Det vet ikke jeg noe om, men jeg tror at halvkvedete viser. misforståtte og ufrivillige signaler kan føre til akutt kaos i hode og hjerte.
Gamle bilder kan fortelle sitt. Kanskje ikke de eldgamle av type staskledd med alvorstyngede ansikter; men de som blir knipset i moderne setting og som går litt bortenfor "say cheese, please". - Som et barnebarnfoto fra flere år tilbake. Det er i Frognerparken. Jentungen holder to tynne jentearmer rundt et mastodont-par, lener seg inntil to store, tunge steinkropper uten klær på, alt mens hun smiler, litt fordekt. Det har tydelig noe med hemmeligheter å gjøre. Noe hun skjønner, og ikke skjønner. Noe hun bare aner. Hun ser ikke skrekkslagen ut, sender bare et smålurt smil til fotografen.
Mange år senere. Den noe tilårskomne bestemoren blir avbildet mens hun lager engel i snøen. Etter en strabasiøs sommerfjelltur, på vei ned fra toppen, på en snøflekk fra i fjor, antakelig ikke av den evige sorten - smiler engelen, tør jeg å si, et av sine mest skjelmske. Det smilet har ingen ting med "cheese" å gjøre. Det er lekens hemmeligheter som lekker ut fra skjulte spor i sinn og skinn.
Gamle bilder er som minner, de er laget for å vise seg fram. De er ikke alltid pålitelige, og kan bli tolket forskjellig. Noen hemmeligheter kan være katastrofale om de blir avslørt, men de kan også sprekke som troll for sol. De har bare vært en del av vår egen uvitenhet.
Forfatteren Stig Sæterbakken skriver om da han som syv-åtteåring kommer over et bilde av moren og faren. Et snapshot av et ungt og forelsket par. Det var før din tid, forklarer foreldrene. Gutten føler livet glefse til og gjør ham svimmel, mens han ordblindt kaller funnstedet - det gamle skatollet i kjelleren - for skafottet.
Forfatteren mener at barn i den alderen er som følsomst for mennesker og verden rundt seg. - Det vet ikke jeg noe om, men jeg tror at halvkvedete viser. misforståtte og ufrivillige signaler kan føre til akutt kaos i hode og hjerte.
Gamle bilder kan fortelle sitt. Kanskje ikke de eldgamle av type staskledd med alvorstyngede ansikter; men de som blir knipset i moderne setting og som går litt bortenfor "say cheese, please". - Som et barnebarnfoto fra flere år tilbake. Det er i Frognerparken. Jentungen holder to tynne jentearmer rundt et mastodont-par, lener seg inntil to store, tunge steinkropper uten klær på, alt mens hun smiler, litt fordekt. Det har tydelig noe med hemmeligheter å gjøre. Noe hun skjønner, og ikke skjønner. Noe hun bare aner. Hun ser ikke skrekkslagen ut, sender bare et smålurt smil til fotografen.
Mange år senere. Den noe tilårskomne bestemoren blir avbildet mens hun lager engel i snøen. Etter en strabasiøs sommerfjelltur, på vei ned fra toppen, på en snøflekk fra i fjor, antakelig ikke av den evige sorten - smiler engelen, tør jeg å si, et av sine mest skjelmske. Det smilet har ingen ting med "cheese" å gjøre. Det er lekens hemmeligheter som lekker ut fra skjulte spor i sinn og skinn.
Gamle bilder er som minner, de er laget for å vise seg fram. De er ikke alltid pålitelige, og kan bli tolket forskjellig. Noen hemmeligheter kan være katastrofale om de blir avslørt, men de kan også sprekke som troll for sol. De har bare vært en del av vår egen uvitenhet.
tirsdag 30. juni 2009
Fruesurr
Selv ikke i paradiset er alt idyll:
En nydelig midtsommerdag i fjellet. Godt utstyrt med stødige vandrestøvler. Over 20 varmegrader.
Alt burde være topp. - Hadde det ikke vært for en utrolig mengde klengete fluer. Så ekle mot svett og klebrig hud.
Det kan hende jeg gjorde minst en flue fortred da jeg tydde til dagens VG og veivet nådeløst rundt meg.
Frustrerte fluer - og fruen som prøvde å holde sin sti ren.
En nydelig midtsommerdag i fjellet. Godt utstyrt med stødige vandrestøvler. Over 20 varmegrader.
Alt burde være topp. - Hadde det ikke vært for en utrolig mengde klengete fluer. Så ekle mot svett og klebrig hud.
Det kan hende jeg gjorde minst en flue fortred da jeg tydde til dagens VG og veivet nådeløst rundt meg.
Frustrerte fluer - og fruen som prøvde å holde sin sti ren.
1100 sider
Å lese er en stor hobby i manges liv. Lidenskap, kanskje.
Her forleden kom jeg i telefonprat med en venninne fra flere år tilbake, 47 år for å være nøyaktig. Hun er historisk interessert, og fortalte i en bisetning: ”og nettopp nå leser jeg ”The Pillars of the Earth” av Ken Follett. Spennende”. – Akkurat. Det er vel derfor jeg ikke har lest noe av den forfatteren før, fordi han er en spenningsforfatter og de i grunnen aldri har vært min greie. Men nå ble jeg nysgjerrig, søkte i Deichmans bokbase og fikk treff.
Det treffet resulterte i et biblioteklån og en lesesvir i 3 dager. Sent og tidlig logget jeg lesehjernen min inn mellom permene til Folletts litterære verden i England fra 1123 til 1174. Kirkebygging og klosterliv, fredløse og adelsfolk, presteskap og fattigfolk, kjærlighet og makt, hat og hevn. Masse hat og masse hevn. Virkelig en sidevender, og dyktig komponert; det ene plottet etter det andre skildret i et samfunn der makta rår. Brutalt og ustabilt. Ingen var helt trygge, noen gang.
1100 sider med spenning fra ende til annen. Flere ganger tenkte jeg: Nå orker jeg ikke mer. Det gjorde jeg selvsagt. Men jeg kommer ikke til å lese oppfølgeren, som visst også skal være drivende god. Skjønt ikke fullt så.
Det må da være måte på.
Her forleden kom jeg i telefonprat med en venninne fra flere år tilbake, 47 år for å være nøyaktig. Hun er historisk interessert, og fortalte i en bisetning: ”og nettopp nå leser jeg ”The Pillars of the Earth” av Ken Follett. Spennende”. – Akkurat. Det er vel derfor jeg ikke har lest noe av den forfatteren før, fordi han er en spenningsforfatter og de i grunnen aldri har vært min greie. Men nå ble jeg nysgjerrig, søkte i Deichmans bokbase og fikk treff.
Det treffet resulterte i et biblioteklån og en lesesvir i 3 dager. Sent og tidlig logget jeg lesehjernen min inn mellom permene til Folletts litterære verden i England fra 1123 til 1174. Kirkebygging og klosterliv, fredløse og adelsfolk, presteskap og fattigfolk, kjærlighet og makt, hat og hevn. Masse hat og masse hevn. Virkelig en sidevender, og dyktig komponert; det ene plottet etter det andre skildret i et samfunn der makta rår. Brutalt og ustabilt. Ingen var helt trygge, noen gang.
1100 sider med spenning fra ende til annen. Flere ganger tenkte jeg: Nå orker jeg ikke mer. Det gjorde jeg selvsagt. Men jeg kommer ikke til å lese oppfølgeren, som visst også skal være drivende god. Skjønt ikke fullt så.
Det må da være måte på.
Trøste og bære
Alt kan ikke være gloria, latter og glede. Ikke alle dagene. Ikke hele livet.
Vi er ikke programmert for evigheten. Og det kan være vanskelig å ta inn over seg en overgangstid der ikke alt fungerer like selvfølgelig som før.
I ungdomstiden trener vi oss opp til å bli voksne, til å kunne ta de riktige valgene, takle sorger og gleder med samme sinn. Tåle å bli irettesatt, tåle å få ros. Skaffe oss en plass i lyset og livet, samt godta og hjelpe andre til en slik posisjon.
Da kan det være tøft å komme dit hen at ett av de store lyspunktene i tilværelsen er å få medisiner på blå resept - som et klapp på skulderen, fortsett bare videre…
Du har ikke kommet helt frem ennå.
Klart det er flott med alt vi kan få på bokser og glass, mens vi like gjerne ønsker oss et orakel i Delfi. Som kan gi oss en slags verbal trøst når trykket blir for stort. – En gang for mange år siden, da jeg bodde i fiskeværet, var standardspørsmålet til dem som kom fra doktortimen: No, fekk du trøst hos dokter’n i dag, då…? Trøst var essensielt. Jeg vet ikke helt om det betydde at alle sorger var slukket. Selv om det beste var best den gangen også, tror jeg at trøst var noe midt imellom, at det handlet om å få mot til å leve videre.
I helsevesenet arbeider det mange engler innen trøste- og bære-omsorgen.
I livet utenfor tror jeg vi er mange som har innsett at det i stor grad handler om å trøste og bære seg selv.
Vi er ikke programmert for evigheten. Og det kan være vanskelig å ta inn over seg en overgangstid der ikke alt fungerer like selvfølgelig som før.
I ungdomstiden trener vi oss opp til å bli voksne, til å kunne ta de riktige valgene, takle sorger og gleder med samme sinn. Tåle å bli irettesatt, tåle å få ros. Skaffe oss en plass i lyset og livet, samt godta og hjelpe andre til en slik posisjon.
Da kan det være tøft å komme dit hen at ett av de store lyspunktene i tilværelsen er å få medisiner på blå resept - som et klapp på skulderen, fortsett bare videre…
Du har ikke kommet helt frem ennå.
Klart det er flott med alt vi kan få på bokser og glass, mens vi like gjerne ønsker oss et orakel i Delfi. Som kan gi oss en slags verbal trøst når trykket blir for stort. – En gang for mange år siden, da jeg bodde i fiskeværet, var standardspørsmålet til dem som kom fra doktortimen: No, fekk du trøst hos dokter’n i dag, då…? Trøst var essensielt. Jeg vet ikke helt om det betydde at alle sorger var slukket. Selv om det beste var best den gangen også, tror jeg at trøst var noe midt imellom, at det handlet om å få mot til å leve videre.
I helsevesenet arbeider det mange engler innen trøste- og bære-omsorgen.
I livet utenfor tror jeg vi er mange som har innsett at det i stor grad handler om å trøste og bære seg selv.
tirsdag 16. juni 2009
Barndomslandet
Bilen svinger opp foran et stort, innegjerdet hus.
Bak gjerdet ser vi omtrent bare småfolk. Noen få voksne menn og noen flere kvinner.
Det er hentetid i barnehagen. Antatt stressede jobbforeldre har skrudd seg over i et nå skal vi hjem-modus. Barna er ikke helt med ennå, de står og sitter, graver og husker, snakker med seg selv eller leker med andre artsfrender.
Tilsynelatende er de hundre prosent til stede - enten i seg selv eller sammen med en bestekompis eller i alvorlig disputt med en utfordrer og kranglefant: MIN spade, MIN dukke - nei, MIN uhu-uuu. Sinne og frustrasjon, til de lærer - enten å gi seg, eller å parlamentere seg fram til en løsning. Ikke en nødvendigvis en varig løsning, men kanskje en innsikt om hvordan det kan lønne seg å gå frem her i verden, eller hva som ikke er viktig nok å kjempe for. Hva å dele er, eller å låne bort - i alle fall for en liten stund.
Før de får øye på oss, er det lett å falle i staver. Så mange små mennesker på et brett, i et stort hus, bak et gjerde, fem dager i uka, fire uker i måneden fra 1-2 årsalder til 5-6.
Vi har vært disse små menneskene en gang og de skal bli oss. Vi har vage minner fra lang tid tilbake, tydelige bilder litt lenger frem i tid. Det kan godt være disse småtassene - om noen ti-år - ikke vil kunne skille den ene barnehagedagen fra den andre, men hentefjesene vil nok bli husket. Og så er det å håpe at livet i hagen, med flere gode voksne og mye småfolk vil bli en del av bakteppet for livet der fremme.
Så akkurat der og da, like før vi så hverandre og vi store kunne hente dem ut og hjem, tenkte jeg på Olle Adolpson, "Det gåtfulla folket" - "Barn er et folk og dom bor i et främmande land". Slik kan det se ut med mange barn i fri dressur - men kanskje det ikke er så fremmed likevel. Ikke for noen. Ikke for dem som er små nå, og ikke for oss som på en måte er utmeldt. For vi har også vært der, og noen minner pusser vi blankere og blankere, mens andre blir liggende i halvskygge. Og kanskje blir de husket som noe helt annet.
Barndomslandet er virkelig nok. Det er lange dager, mye vi bare aner noe om. Hverdagene kommer som perler på en snor med spennende og uerstattelige alminneligheter.
Bak gjerdet ser vi omtrent bare småfolk. Noen få voksne menn og noen flere kvinner.
Det er hentetid i barnehagen. Antatt stressede jobbforeldre har skrudd seg over i et nå skal vi hjem-modus. Barna er ikke helt med ennå, de står og sitter, graver og husker, snakker med seg selv eller leker med andre artsfrender.
Tilsynelatende er de hundre prosent til stede - enten i seg selv eller sammen med en bestekompis eller i alvorlig disputt med en utfordrer og kranglefant: MIN spade, MIN dukke - nei, MIN uhu-uuu. Sinne og frustrasjon, til de lærer - enten å gi seg, eller å parlamentere seg fram til en løsning. Ikke en nødvendigvis en varig løsning, men kanskje en innsikt om hvordan det kan lønne seg å gå frem her i verden, eller hva som ikke er viktig nok å kjempe for. Hva å dele er, eller å låne bort - i alle fall for en liten stund.
Før de får øye på oss, er det lett å falle i staver. Så mange små mennesker på et brett, i et stort hus, bak et gjerde, fem dager i uka, fire uker i måneden fra 1-2 årsalder til 5-6.
Vi har vært disse små menneskene en gang og de skal bli oss. Vi har vage minner fra lang tid tilbake, tydelige bilder litt lenger frem i tid. Det kan godt være disse småtassene - om noen ti-år - ikke vil kunne skille den ene barnehagedagen fra den andre, men hentefjesene vil nok bli husket. Og så er det å håpe at livet i hagen, med flere gode voksne og mye småfolk vil bli en del av bakteppet for livet der fremme.
Så akkurat der og da, like før vi så hverandre og vi store kunne hente dem ut og hjem, tenkte jeg på Olle Adolpson, "Det gåtfulla folket" - "Barn er et folk og dom bor i et främmande land". Slik kan det se ut med mange barn i fri dressur - men kanskje det ikke er så fremmed likevel. Ikke for noen. Ikke for dem som er små nå, og ikke for oss som på en måte er utmeldt. For vi har også vært der, og noen minner pusser vi blankere og blankere, mens andre blir liggende i halvskygge. Og kanskje blir de husket som noe helt annet.
Barndomslandet er virkelig nok. Det er lange dager, mye vi bare aner noe om. Hverdagene kommer som perler på en snor med spennende og uerstattelige alminneligheter.
torsdag 11. juni 2009
Brevet
Et brev lå en dag i postkassen min. Et personlig brev med en spesiell håndskrift. Store, åpne bokstaver - både kunstneriske og ordentlige.
Kanskje du ikke husker meg, antyder brevskriveren. Det er jo hele 47 år siden. - Klart det- Og med det samme, før avsender var lest, var skriften tolket og gjenkjent.
Vi har ikke sett hverandre mye under alle disse årene, et par treff, noen få telefonsamtaler. Noen julehilsener, særlig til å begynne med. I det hele tatt. ikke mye kontakt etter skoleåret på "den ytterste nøgne ø", for mer enn en kvinnealder siden - da vi delte både jobbsted og hus.
Det er nå jeg kjenner hvor stor plass et slikt personlig brev har for meg og mitt: Håndskriften utenpå. Man aner hvem det er; og så lenge det er uåpnet kan det romme alt - store forandringer, glede eller sorg, et snarlig besøk kanskje, eller mellom elskende: det mest intime og inderlige. I en tid fylt av e-poster og sms'er er det rart å tenke på den langsomheten et brev var omsluttet av. Først å bestemme seg for å sette seg ned, ha tid, gripe pennen og la hånden danse den og tankene bortover papiret. Et bilde i skrift.
Brevene har naturlig nok vært forskjellige. Noen mer hverdagslige, fylt av små og nære ting; andre dristigere, mer filosofiske, det kan være mottakeren inspirerte til slikt. Tanker var blitt utvekslet før. Men den som kunne lese mellom linjene, fornemmet nok litt av hvert i de mer dagligdagse betroelsene også.
Det er lett å bli sentimental over fenomener fra fortiden, og et brev som dukker opp etter mange lange år, kan sette sterke følelser i sving. Så mye har skjedd, og det ikke bare gloria. Ikke alt har vært like vellykket og super perfekt. - Hvor skal en stakkar begynne?
Enklest da å ta en telefon, med ringetid som heldigvis ikke er tilmålt og rådyr lenger. I løpet av en times tid er mye sagt. Vi utveksler epost-adresser (!) og vil heretter kunne treffes på nett.
Min uro etter å ha blitt konfrontert med brevet er stilnet. Som hun sa det i andre enden av telefonen: "det finnes noe i alle gårda". Og det er jo sant. - På samme måte som et gammeldags, personlig brev sjelden går rett i papirkurven.
Det kan risikere å havne i skuffen. Som et minne.
Kanskje du ikke husker meg, antyder brevskriveren. Det er jo hele 47 år siden. - Klart det- Og med det samme, før avsender var lest, var skriften tolket og gjenkjent.
Vi har ikke sett hverandre mye under alle disse årene, et par treff, noen få telefonsamtaler. Noen julehilsener, særlig til å begynne med. I det hele tatt. ikke mye kontakt etter skoleåret på "den ytterste nøgne ø", for mer enn en kvinnealder siden - da vi delte både jobbsted og hus.
Det er nå jeg kjenner hvor stor plass et slikt personlig brev har for meg og mitt: Håndskriften utenpå. Man aner hvem det er; og så lenge det er uåpnet kan det romme alt - store forandringer, glede eller sorg, et snarlig besøk kanskje, eller mellom elskende: det mest intime og inderlige. I en tid fylt av e-poster og sms'er er det rart å tenke på den langsomheten et brev var omsluttet av. Først å bestemme seg for å sette seg ned, ha tid, gripe pennen og la hånden danse den og tankene bortover papiret. Et bilde i skrift.
Brevene har naturlig nok vært forskjellige. Noen mer hverdagslige, fylt av små og nære ting; andre dristigere, mer filosofiske, det kan være mottakeren inspirerte til slikt. Tanker var blitt utvekslet før. Men den som kunne lese mellom linjene, fornemmet nok litt av hvert i de mer dagligdagse betroelsene også.
Det er lett å bli sentimental over fenomener fra fortiden, og et brev som dukker opp etter mange lange år, kan sette sterke følelser i sving. Så mye har skjedd, og det ikke bare gloria. Ikke alt har vært like vellykket og super perfekt. - Hvor skal en stakkar begynne?
Enklest da å ta en telefon, med ringetid som heldigvis ikke er tilmålt og rådyr lenger. I løpet av en times tid er mye sagt. Vi utveksler epost-adresser (!) og vil heretter kunne treffes på nett.
Min uro etter å ha blitt konfrontert med brevet er stilnet. Som hun sa det i andre enden av telefonen: "det finnes noe i alle gårda". Og det er jo sant. - På samme måte som et gammeldags, personlig brev sjelden går rett i papirkurven.
Det kan risikere å havne i skuffen. Som et minne.
tirsdag 19. mai 2009
På grønn resept
Av og til går jeg rundt og lurer - på hvorfor det å være ute i naturen en forsommerdag, følge en skogssti, høre fuglesangen, krysse en elv over en gyngende trebro - hvorfor jeg blir så inderlig fornøyd under slike vandringer? Er jeg i mitt rette element da? Er jeg i nærmere slekt med et rankt bjørketre og en kvitrende bokfink enn de bokelskerne jeg står i kø sammen med i bokhandelen, eller byfolket som sprader forbi meg på Karl Johan en solskinnsdag?
Jeg vet sannelig ikke, men jeg følte jeg var ganske nær naturens kjerne og mitt eget naturlige jeg på en trasketur med gode venner midt på en blank hverdag en gang i forrige uke.
Vi var i Maridalen, vi skulle blant annet vandre "gjengrodde stier" etter forfatteren H.O. Christophersen - kjent for mange bøker om Nordmarka, Ringerike m.m., og som skal gies ut på nytt i nær framtid.
Greveveien sto på programmet - hvordan ble den beskrevet på 1960-70-tallet og hvordan er kart og terreng nå. Vi var ute på et lite oppdrag, og var i vårt aller beste humør der vi spaserte med hvitveis i vakkert skue mellom trestammene, og en hund i bånd som oppførte seg helt eksemplarisk. Så også under vår korte rast på Skarselvas bredd, like ved en nygruset vei til et hus under ombygging. Ved dette alenehuset, satt det en hjemmekatt slik som bare puserasen kan det; urørlig og sfinxaktig. Hunden så heldigvis ikke sfinxen, som hadde både selvkontroll og eksternkontroll, mens to linerler spankulerte likeglad rundt oss alle.
Det er i slike korte glimt og sansinger at lykken kjennes relevant og til stede - ca. 150 år siden salig P. Chr. Asbjørnens uttrykte seg omtrent slik: "Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre når der gis leilighet til det, har jeg stedse funnet meg vel ved å ta en frilufts-vandring som demper for min smule bekymring og uro."
Natur på grønn resept.
Det er godt å vite at en sommer er på vei.
Jeg vet sannelig ikke, men jeg følte jeg var ganske nær naturens kjerne og mitt eget naturlige jeg på en trasketur med gode venner midt på en blank hverdag en gang i forrige uke.
Vi var i Maridalen, vi skulle blant annet vandre "gjengrodde stier" etter forfatteren H.O. Christophersen - kjent for mange bøker om Nordmarka, Ringerike m.m., og som skal gies ut på nytt i nær framtid.
Greveveien sto på programmet - hvordan ble den beskrevet på 1960-70-tallet og hvordan er kart og terreng nå. Vi var ute på et lite oppdrag, og var i vårt aller beste humør der vi spaserte med hvitveis i vakkert skue mellom trestammene, og en hund i bånd som oppførte seg helt eksemplarisk. Så også under vår korte rast på Skarselvas bredd, like ved en nygruset vei til et hus under ombygging. Ved dette alenehuset, satt det en hjemmekatt slik som bare puserasen kan det; urørlig og sfinxaktig. Hunden så heldigvis ikke sfinxen, som hadde både selvkontroll og eksternkontroll, mens to linerler spankulerte likeglad rundt oss alle.
Det er i slike korte glimt og sansinger at lykken kjennes relevant og til stede - ca. 150 år siden salig P. Chr. Asbjørnens uttrykte seg omtrent slik: "Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre når der gis leilighet til det, har jeg stedse funnet meg vel ved å ta en frilufts-vandring som demper for min smule bekymring og uro."
Natur på grønn resept.
Det er godt å vite at en sommer er på vei.
tirsdag 21. april 2009
Ingenting forsvinner
Bak på en konvolutt fra en venninne står det kort og kontant med sirlig håndskrift: "Navnet på den blå sommerfuglen vi så på fjellet er: Vanlig blåvinge. Latin: Lyeaeidis idas (Linné 1761) Fant den på biblioteket på Otta."
Det var i juli 2007 på Høvringen, en fin sommerdag på vandring i nærheten av hyttegrender og hoteller; en sverm av blå sommerfugler danset over stien. Alle var lysende klarblå. Vakre, ualminnelig vakre - og til tross for navnet, langt fra vanlig for våre øyne.
I dag nesten to år senere, slår jeg opp i Wikipeda og finner ut at disse ekstrablå sommerenglene må ha vært hanner - for hunnen er ikke så blå, men har mye brunt på overvingen. Hun er dømt til å avfinne seg med det, for det er smått med kosmetikk i sommerfuglverdenen. Det naturen har utstyrt dem med, må holde. Som det også gjør. - I alle fall, jeg finner alle sommerfuglarter bedårende; feminine eller maskuline, det er ett fett, jeg blir usigelig høy og glad når de flagrer rundt og forbi i solbelyst luft.
Nå kan jeg endelig kaste konvolutten med blåvinge-snutten, hittil har den vært gjemt som viktig; en liten minneinstruks om de mannlige og vanlige blåvingene som en lykkelig dag svevde lavt over markblomster og beitegrønt gress i fjellheimen.
Blåvingene jeg gispet over på Høvringen i juli 2007, hadde ikke lang tid å gjøre det på. Noen uker, toppen. Men ingen av dem så ut til å bekymre seg for det. - Annerledes da i går, på sykkeltur i dalen her like ved. Den gamle karen vi møtte på kafeen. Vi var på hils fra før og kom i prat. Ganske snart begynte han å snakke om ektemaken, som brått og uventet hadde dødd for omtrent 16 måneder siden.
Som det menneskebarn han var, grublet han over dette livets harde realiteter. Han snakket og snakket, var litt pjusket av alders år og en tid med stor sorg. Presten hadde uten nølen sagt: dere møtes igjen... - Velsigne henne. Det hadde vært godt å høre. - Selv lente han seg til Einstein, med ordene om at ingenting forsvinner. - Alt vil være der.
Vakre og fargesprakende sommerfugler lever evig i vår bevissthet. Mennesket kan være seg selv bevisst åtti år eller mer. Vi sanser med hele oss og forstår så mye, men at livet med alt sitt vil ta slutt er ikke like lett å skjønne. Eller godta.
Det var i juli 2007 på Høvringen, en fin sommerdag på vandring i nærheten av hyttegrender og hoteller; en sverm av blå sommerfugler danset over stien. Alle var lysende klarblå. Vakre, ualminnelig vakre - og til tross for navnet, langt fra vanlig for våre øyne.
I dag nesten to år senere, slår jeg opp i Wikipeda og finner ut at disse ekstrablå sommerenglene må ha vært hanner - for hunnen er ikke så blå, men har mye brunt på overvingen. Hun er dømt til å avfinne seg med det, for det er smått med kosmetikk i sommerfuglverdenen. Det naturen har utstyrt dem med, må holde. Som det også gjør. - I alle fall, jeg finner alle sommerfuglarter bedårende; feminine eller maskuline, det er ett fett, jeg blir usigelig høy og glad når de flagrer rundt og forbi i solbelyst luft.
Nå kan jeg endelig kaste konvolutten med blåvinge-snutten, hittil har den vært gjemt som viktig; en liten minneinstruks om de mannlige og vanlige blåvingene som en lykkelig dag svevde lavt over markblomster og beitegrønt gress i fjellheimen.
Blåvingene jeg gispet over på Høvringen i juli 2007, hadde ikke lang tid å gjøre det på. Noen uker, toppen. Men ingen av dem så ut til å bekymre seg for det. - Annerledes da i går, på sykkeltur i dalen her like ved. Den gamle karen vi møtte på kafeen. Vi var på hils fra før og kom i prat. Ganske snart begynte han å snakke om ektemaken, som brått og uventet hadde dødd for omtrent 16 måneder siden.
Som det menneskebarn han var, grublet han over dette livets harde realiteter. Han snakket og snakket, var litt pjusket av alders år og en tid med stor sorg. Presten hadde uten nølen sagt: dere møtes igjen... - Velsigne henne. Det hadde vært godt å høre. - Selv lente han seg til Einstein, med ordene om at ingenting forsvinner. - Alt vil være der.
Vakre og fargesprakende sommerfugler lever evig i vår bevissthet. Mennesket kan være seg selv bevisst åtti år eller mer. Vi sanser med hele oss og forstår så mye, men at livet med alt sitt vil ta slutt er ikke like lett å skjønne. Eller godta.
onsdag 1. april 2009
Aprilsnarr
Den lot seg ikke lure. Ikke før stått opp, så signaliserte den at noen skitur ikke kom på tale i dag. Selv om Kaptein Ski lokket med ren og skjær påskestemning utenfor vinduene, overdøvet slitenhet og stølhet til og med euforien fra i går.
Men ute er det lyst og lett, hjerte og hode kan ikke ta kroppen helt alvorlig: Bli med ut, det går seg til. Det er ikke ofte fjellet er som i dag, Faktor 30 i fjeset, det kan ikke gå galt. Bli med nå…
Siden hjerte og hode allerede er på vei ut, trekker kroppen skistøvlene på føttene og gir seg tillitsfullt over. Kaptein Ski har planlagt en ny rute, det kommer til å bli så bra.
Hjerte og hode bryr seg niks om den hese astmapusten som gir et lite hint om rikets tilstand. Slitenhet fare – vårpreppa vinterløyper her kommer vi!
Den som etter hvert føler seg dum, er kroppen. Den aner ikke at det er den store narredagen, første april - men den føler seg grundig lurt av hjerte og hode der den kjemper seg oppover motene og kløner seg nedover brattbakkene - ja, og tar av seg skiene i verste kneika…
Flaut? Pinlig - eller?
Hvem er hun som tror hun kan narre kroppen?
Akkurat nå er hun ikke fremmed for et snarlig møte med hjerte og hode.
Hastesak: Husk å lytte til kroppens signaler og eldgamle kunnskap.
Men ute er det lyst og lett, hjerte og hode kan ikke ta kroppen helt alvorlig: Bli med ut, det går seg til. Det er ikke ofte fjellet er som i dag, Faktor 30 i fjeset, det kan ikke gå galt. Bli med nå…
Siden hjerte og hode allerede er på vei ut, trekker kroppen skistøvlene på føttene og gir seg tillitsfullt over. Kaptein Ski har planlagt en ny rute, det kommer til å bli så bra.
Hjerte og hode bryr seg niks om den hese astmapusten som gir et lite hint om rikets tilstand. Slitenhet fare – vårpreppa vinterløyper her kommer vi!
Den som etter hvert føler seg dum, er kroppen. Den aner ikke at det er den store narredagen, første april - men den føler seg grundig lurt av hjerte og hode der den kjemper seg oppover motene og kløner seg nedover brattbakkene - ja, og tar av seg skiene i verste kneika…
Flaut? Pinlig - eller?
Hvem er hun som tror hun kan narre kroppen?
Akkurat nå er hun ikke fremmed for et snarlig møte med hjerte og hode.
Hastesak: Husk å lytte til kroppens signaler og eldgamle kunnskap.
I preppa spor
Preppa spor er et must, tenker jeg mens ski, staver og kropp prøver å komme inn i den gjensidige rytmen som bein og armer har øvd på så mange sesonger. Jeg blir sliten av å gå på ski. Hodet vil hele tiden, mens kroppen gjerne er på etterskudd.
Det er et ømt punkt øverst der bak, helt oppe mellom skulderbladene nederst i nakken – det må være min innebygde varsler - Dette til etterretning: Muskelforsvaret er på vikende front. Men gli, gli… oppover, oppover; bruk beina, press skia i sporet, skyv framover. Alt du kan.
Jeg prøver å sette kroppen i et mer effektivt gir. Forsøket blir tatt godt imot. Legemet responderer, forsiktige gledessignaler sendes rundt omkring. Så litt sterkere. Fram og tilbake. Høyt og lavt. - Jeg begynner å tro at gleden fins, alltid, og at den ofte vet selv når det kan passe å vise seg fram.
Glede over kropp i bevegelse er ikke porno. Det er rester fra de første menneskenes sansinger og erkjennelser - bevegelse og dans - før ordene, før religion og filosofi, en bevissthet som satte følelser fri.
Vi klapper i hendene – så glad’ er vi, så glad’ er vi …
Turen blir til mens jeg går, og en opplagt hjerne kan finne på å sende positive signaler rundt i mitt medtatte legeme: Dette er gleden fra lenge, lenge siden - og likevel ikke - dagens glede er nyskapt og egenprodusert. Jeg fortjener den, for jeg har selv skapt den, uten å tråkke på andres tær, bare ved å dilte etter i preppa spor.
Kaptein Ski går som vanlig foran, glir og sparker fra – framover, hele tida framover. Jeg følger etter. Liker å holde meg i baktroppen, det er greit ikke å ligge helt der framme. Ok å gli som best jeg kan i samme spor, ta bakken utfor når den kommer, på eget ansvar.
Noen må gå på ski over Grønland, noen planter flagget på Sydpolen – da er de stolte og glade. Jeg kan hente fram gleden fra skituren den aller siste dagen i mars – i preppa spor…
Det er et ømt punkt øverst der bak, helt oppe mellom skulderbladene nederst i nakken – det må være min innebygde varsler - Dette til etterretning: Muskelforsvaret er på vikende front. Men gli, gli… oppover, oppover; bruk beina, press skia i sporet, skyv framover. Alt du kan.
Jeg prøver å sette kroppen i et mer effektivt gir. Forsøket blir tatt godt imot. Legemet responderer, forsiktige gledessignaler sendes rundt omkring. Så litt sterkere. Fram og tilbake. Høyt og lavt. - Jeg begynner å tro at gleden fins, alltid, og at den ofte vet selv når det kan passe å vise seg fram.
Glede over kropp i bevegelse er ikke porno. Det er rester fra de første menneskenes sansinger og erkjennelser - bevegelse og dans - før ordene, før religion og filosofi, en bevissthet som satte følelser fri.
Vi klapper i hendene – så glad’ er vi, så glad’ er vi …
Turen blir til mens jeg går, og en opplagt hjerne kan finne på å sende positive signaler rundt i mitt medtatte legeme: Dette er gleden fra lenge, lenge siden - og likevel ikke - dagens glede er nyskapt og egenprodusert. Jeg fortjener den, for jeg har selv skapt den, uten å tråkke på andres tær, bare ved å dilte etter i preppa spor.
Kaptein Ski går som vanlig foran, glir og sparker fra – framover, hele tida framover. Jeg følger etter. Liker å holde meg i baktroppen, det er greit ikke å ligge helt der framme. Ok å gli som best jeg kan i samme spor, ta bakken utfor når den kommer, på eget ansvar.
Noen må gå på ski over Grønland, noen planter flagget på Sydpolen – da er de stolte og glade. Jeg kan hente fram gleden fra skituren den aller siste dagen i mars – i preppa spor…
torsdag 19. mars 2009
Seg selv i speilet
Den lille herren, bare vel fem måneder gammel, ligger på magen med overkropp og hode ganske oppreist. Han smiler skjelmsk inn i speilet i stoffboken, som er satt på høykant foran ham. Heller enn gjensynsglede er det tydelig en fryd over å oppdage seg selv der i speilet.
Vi som observerer, smiler med og fleiper litt: pass deg nå unge mann. Det kan gå galt. - Du har ennå ikke hørt om Narkissos, den vakre unggutten i gresk mytologi som ble så forlibt i sitt eget speilbilde at han til slutt falt i vannet og druknet.
Mange søkte feedback i elsk deg selv-bøkene på 80-tallet. Det var stor forskjell fra å gå i ett med tapetet og på mange måter bli tatt for gitt, til det å bli beskrevet som enestående og i stand til å mestre det umulige. I etterkant kan dette ti-året virke nesten vulgært og lettere manisk. - Fra 70-årenes politiske kamp og solidaritet inn i en periode med selvforherligelse og anti-snillisme.
I vår tid og del av verden er det fortsatt individet som gjelder, selv om økonomi på ville veier har fått oss til å tenke mer samfunn og mer poltisk styring igjen. - En bok jeg kom over på årets mammutsalg, ble gitt ut i 2005 og gir hint om nok en innfallsvinkel til eget liv: Å bli sin egen venn av filosofen Einar Øverenget. Han priser vennskapet med henvisning til både Platon og Sokrates, og mener at det å være sin egen venn ikke kan bli så altoppslukende og selvforherligende. Elskov vil også være mer sårbart enn vennskap. - Som din egen venn vil du respektere og godta, men ikke kvie deg for å komme med velment kritikk om nødvendig.
Den lille tassen som smilte fornøyd til seg selv i lekespeilet har lang vei til alder og visdom, han vil få masse trening i både å bli venner med seg selv og andre...
Det var annerledes med den veldig gamle og lettere senile damen som var med datter og svigersønn på flott hotell i Egypt, og tittet henrykt på seg selv i det gedigne gullinnrammede speilet på veggen der: Å nei, så hyggelig, er du også her!!
Vi som observerer, smiler med og fleiper litt: pass deg nå unge mann. Det kan gå galt. - Du har ennå ikke hørt om Narkissos, den vakre unggutten i gresk mytologi som ble så forlibt i sitt eget speilbilde at han til slutt falt i vannet og druknet.
Mange søkte feedback i elsk deg selv-bøkene på 80-tallet. Det var stor forskjell fra å gå i ett med tapetet og på mange måter bli tatt for gitt, til det å bli beskrevet som enestående og i stand til å mestre det umulige. I etterkant kan dette ti-året virke nesten vulgært og lettere manisk. - Fra 70-årenes politiske kamp og solidaritet inn i en periode med selvforherligelse og anti-snillisme.
I vår tid og del av verden er det fortsatt individet som gjelder, selv om økonomi på ville veier har fått oss til å tenke mer samfunn og mer poltisk styring igjen. - En bok jeg kom over på årets mammutsalg, ble gitt ut i 2005 og gir hint om nok en innfallsvinkel til eget liv: Å bli sin egen venn av filosofen Einar Øverenget. Han priser vennskapet med henvisning til både Platon og Sokrates, og mener at det å være sin egen venn ikke kan bli så altoppslukende og selvforherligende. Elskov vil også være mer sårbart enn vennskap. - Som din egen venn vil du respektere og godta, men ikke kvie deg for å komme med velment kritikk om nødvendig.
Den lille tassen som smilte fornøyd til seg selv i lekespeilet har lang vei til alder og visdom, han vil få masse trening i både å bli venner med seg selv og andre...
Det var annerledes med den veldig gamle og lettere senile damen som var med datter og svigersønn på flott hotell i Egypt, og tittet henrykt på seg selv i det gedigne gullinnrammede speilet på veggen der: Å nei, så hyggelig, er du også her!!
mandag 16. mars 2009
Apropos fugler m.m.
Apropos mitt forrige innlegg om fugler...
Det er to bøker jeg har lyst til å anbefale. Ikke ornitologiske oppslagsverk noen av dem.
Den ene er Fåglar i förorten - med Finnskogen och södra Indien av Joar Tiberg, Heidruns förlag (2007). Poetisk og annerledes.
Den andre gikk jeg og fant fram fra bokhylla i dag "The Story of San Michele" om livet til Axel Munthe (1857-1949) av ham selv. Lege, psykiater, forfatter - livlege til den svenske dronning Victoria, som også bodde lange perioder på Capri, der Munthe skapte sitt San Michele - høyt og luftig, tuftet på reminisenser fra keiser Tiberius' tid. Munthe var en sann dyrevenn og fugleelsker, og han finansierte reservater for flyttfugler både i Sverige og på Capri. - Jeg senser blått Middelhav, pergolar med grønt løvverk og flerstemt fuglesang. Og mye annet. Fra 1929.
Hadde jeg vært et ordentlig barn av min tid, skulle jeg nå hatt linker til både det ene og andre. Men egentlig er jeg ikke så glad i dette med linker. Litt motstand skal det være. Vil man vite mer, er det ok å måtte anstrenge seg noe for å komme dit.
Det er to bøker jeg har lyst til å anbefale. Ikke ornitologiske oppslagsverk noen av dem.
Den ene er Fåglar i förorten - med Finnskogen och södra Indien av Joar Tiberg, Heidruns förlag (2007). Poetisk og annerledes.
Den andre gikk jeg og fant fram fra bokhylla i dag "The Story of San Michele" om livet til Axel Munthe (1857-1949) av ham selv. Lege, psykiater, forfatter - livlege til den svenske dronning Victoria, som også bodde lange perioder på Capri, der Munthe skapte sitt San Michele - høyt og luftig, tuftet på reminisenser fra keiser Tiberius' tid. Munthe var en sann dyrevenn og fugleelsker, og han finansierte reservater for flyttfugler både i Sverige og på Capri. - Jeg senser blått Middelhav, pergolar med grønt løvverk og flerstemt fuglesang. Og mye annet. Fra 1929.
Hadde jeg vært et ordentlig barn av min tid, skulle jeg nå hatt linker til både det ene og andre. Men egentlig er jeg ikke så glad i dette med linker. Litt motstand skal det være. Vil man vite mer, er det ok å måtte anstrenge seg noe for å komme dit.
Våren kommer snart
Det var en tidlig formiddag (eller sen morgen) for knappe to uker sider. Snøen var tung og vinterhvit, det var mye av den, slik som det ofte kan være i begynnelsen av mars. Nå skal jeg ikke påstå at jeg var tungsindig og deprimert over alt dette kalde, myke som aldri tok slutt, men mens jeg smått og forsiktig fotet meg nedover den islagte veien, satte et lite kor av småfugler i med en så intens gledessang at jeg nesten mistet festet på glatta.
Jeg holdt meg oppreist og ble stående: Åh, er det sånn det er fatt?!!
Men, men - da er vi i rute i år også, da.
Våren kommer snart.
Fuglene vet det og sender triller ut til all verden. Som også er evig takknemlige meg.
Skam å bekjenne var jeg ikke hundre prosent sikker på hvem vårsangerne var. Det er faktisk flaut ikke å kjenne de forskjellige trillene fra hverandre. Naturfag på skolen, ja vel. - Etter å ha studert litt både her og der (les: googlet )våger jeg å påstå at det var kjøttmeisene som omtrent slo meg til jorden hin minneverdige dag. Det var en jublende, suggererende rytme: ti-ti-ti, tify-tify-tify,fyti-fyti-fyti...
Jeg så ingen, slik jeg vanligvis ser dem når de pileflyr fra krattet i hekken, til meisebollen, til frøkolben i busken på oppsiden av blokka. Det føles godt og riktig å gi fuglene mat, men den siste snøtunge tiden har dette prosjektet blitt en eneste stor, dårlig samvittighet. Det har simpelthen vært ufremkommelig en periode. God vilje er ikke nok, en resistent oppfølging hjelper mer.
Fugler rundt blokka og våren i anmarsj - hva mer kan en ønske seg? Og uten at jeg har bedt og mast; alt bare kommer til meg. I år igjen.
Makan.
Jeg holdt meg oppreist og ble stående: Åh, er det sånn det er fatt?!!
Men, men - da er vi i rute i år også, da.
Våren kommer snart.
Fuglene vet det og sender triller ut til all verden. Som også er evig takknemlige meg.
Skam å bekjenne var jeg ikke hundre prosent sikker på hvem vårsangerne var. Det er faktisk flaut ikke å kjenne de forskjellige trillene fra hverandre. Naturfag på skolen, ja vel. - Etter å ha studert litt både her og der (les: googlet )våger jeg å påstå at det var kjøttmeisene som omtrent slo meg til jorden hin minneverdige dag. Det var en jublende, suggererende rytme: ti-ti-ti, tify-tify-tify,fyti-fyti-fyti...
Jeg så ingen, slik jeg vanligvis ser dem når de pileflyr fra krattet i hekken, til meisebollen, til frøkolben i busken på oppsiden av blokka. Det føles godt og riktig å gi fuglene mat, men den siste snøtunge tiden har dette prosjektet blitt en eneste stor, dårlig samvittighet. Det har simpelthen vært ufremkommelig en periode. God vilje er ikke nok, en resistent oppfølging hjelper mer.
Fugler rundt blokka og våren i anmarsj - hva mer kan en ønske seg? Og uten at jeg har bedt og mast; alt bare kommer til meg. I år igjen.
Makan.
onsdag 4. mars 2009
Hodepine
Det er rart at et lite tørkle, et enkelt tøystykke, skal føre til så mye debatt.
Hijab - et muslimsk kvinnehodeplagg
Innenfor Islam skal kvinnen dekkes til, hun skal ikke besudles av menns blikk. Ikke bli sett som kvinne av andre enn dem hun hører til. Av fedrene, av brødrene, av kjæresten, ektemannen.
Det er lett å tenke seg at dette må være et tilbakeslag for feminismen. selv om vi skjønner at noen kan oppleve en frihet i å ha tildekket hår, og enda mer en burka - og motsatt, at vestlige kvinner også kan være ufrie av alskens motehysteri og kroppsfiksering. Men vi steiler når moderne kvinner ikke får bevege seg rundt fritt og utvungent. Ja da, jeg sier ikke at en hijab er en hindring, men den er et symbol og en ytring som gir oss signaler om regler og pålegg vi har fjernet oss fra. - Og det er ingen vanlig kvinnehatt, selv om moteskapere har designet hijaber til mange anledninger.
I tidligere tider kjempet moderne kvinner for å oppnå samme rettigheter som mannen. Kvinnen ville bli tatt på alvor, bli regnet med som et selvstendig og handlende vesen. Mann og kvinne skulle begge tjene pengene, begge være omsorgspersoner. - Ofte kunne de som stod på barrikadene drive argumentene litt vel langt. Mange kjente seg ikke alltid igjen i diskusjonen.
Det var likevel lett å være med i engasjementet. Den gang i 70-årene. - Selv om det ofte kunne være både humørløst og gravalvorlig. var det likevel en udiskutabel kjerne i det hele...
Nå er jeg mer forvirret enn den gang. Jeg tenker at å være kvinne og muslim må være vanskelig, de skal finne sitt eget ståsted innenfor islam, og de skal være kvinner i et moderne Norge.
Identitet og verdier skal gå i hop. Hva er egen overbevisning og hva er press og fra nærmiljøet, tradisjoner og inngrodde holdninger.
Jeg tenker meg at vi trenger både respekt og debatt underveis: Jeg er ikke enig med deg, men godtar at du har en annen mening.
En hijab er mer som det gamle kvinneskautet til bunader, som gamle dagers kvinnehatter i kirken. I noen miljøer har også langt hår og skjørt hos jenter vært det eneste riktige. Men det har gått seg til. - Og derfor føler vi oss litt satt ut når vi hører oppegående kvinner forsvare noe som vi har beveget oss bort fra for lenge siden. Vi vil at kvinner skal ha frihet til å velge, men er i dette tilfellet ikke sikre på om vi godtar valget, ei heller det som måtte ligge bak.
Derfor kan hijab gi en aldri så liten hodepine. Om vi tenker etter.
Hijab - et muslimsk kvinnehodeplagg
Innenfor Islam skal kvinnen dekkes til, hun skal ikke besudles av menns blikk. Ikke bli sett som kvinne av andre enn dem hun hører til. Av fedrene, av brødrene, av kjæresten, ektemannen.
Det er lett å tenke seg at dette må være et tilbakeslag for feminismen. selv om vi skjønner at noen kan oppleve en frihet i å ha tildekket hår, og enda mer en burka - og motsatt, at vestlige kvinner også kan være ufrie av alskens motehysteri og kroppsfiksering. Men vi steiler når moderne kvinner ikke får bevege seg rundt fritt og utvungent. Ja da, jeg sier ikke at en hijab er en hindring, men den er et symbol og en ytring som gir oss signaler om regler og pålegg vi har fjernet oss fra. - Og det er ingen vanlig kvinnehatt, selv om moteskapere har designet hijaber til mange anledninger.
I tidligere tider kjempet moderne kvinner for å oppnå samme rettigheter som mannen. Kvinnen ville bli tatt på alvor, bli regnet med som et selvstendig og handlende vesen. Mann og kvinne skulle begge tjene pengene, begge være omsorgspersoner. - Ofte kunne de som stod på barrikadene drive argumentene litt vel langt. Mange kjente seg ikke alltid igjen i diskusjonen.
Det var likevel lett å være med i engasjementet. Den gang i 70-årene. - Selv om det ofte kunne være både humørløst og gravalvorlig. var det likevel en udiskutabel kjerne i det hele...
Nå er jeg mer forvirret enn den gang. Jeg tenker at å være kvinne og muslim må være vanskelig, de skal finne sitt eget ståsted innenfor islam, og de skal være kvinner i et moderne Norge.
Identitet og verdier skal gå i hop. Hva er egen overbevisning og hva er press og fra nærmiljøet, tradisjoner og inngrodde holdninger.
Jeg tenker meg at vi trenger både respekt og debatt underveis: Jeg er ikke enig med deg, men godtar at du har en annen mening.
En hijab er mer som det gamle kvinneskautet til bunader, som gamle dagers kvinnehatter i kirken. I noen miljøer har også langt hår og skjørt hos jenter vært det eneste riktige. Men det har gått seg til. - Og derfor føler vi oss litt satt ut når vi hører oppegående kvinner forsvare noe som vi har beveget oss bort fra for lenge siden. Vi vil at kvinner skal ha frihet til å velge, men er i dette tilfellet ikke sikre på om vi godtar valget, ei heller det som måtte ligge bak.
Derfor kan hijab gi en aldri så liten hodepine. Om vi tenker etter.
mandag 9. februar 2009
Placebo
Jeg har aldri vært hos en healer. Men er likevel en smule alternativ i hodet mitt. Liker for eksempel å tenke meg at holdninger og tanker kan gi positiv feedback når jeg trenger det. Og det gjør jeg jo fra tid til annen. De store problemene overlater jeg til nevrolog og fastlege m.fl. Mens mitt daglige jeg og alminnelige liv blir min egen hodepine. Ansvar, mener jeg.
Derfor klarer jeg ikke helt å følge dem som roper så høyt og indignert i disse tider: Placebo, placebo! -Kvakk meg her og kvakk meg der... Snåsamann og helseminister. - Kunnskaps- samfunnet uthules nedenfra, vår hellige fornuft vakler på sine føtter. Middelalderske tilstander.
- Det er mye å bekymre seg over.
Jeg prøver heller ikke å hisse meg opp når kvinner som Janne Haaland Matlary fnyser over kvakk-Hansen og menneskenes dårskap, og etterlyser fornuft og intellekt fremfor følelser og uforstand. Hun sogner til den katolske kirke, som er oppbygd og tankefundert slik at den appellerer til sterke og intellektuelle hjerner. Men der finner vi også både undere og helgener - kanskje den godeste Matlary burde gå litt stillere i dørene. - Det vil alltid være et "ikke-helt-kan-vite". Det vil alltid være noe man bare må tro på.
Da tenker jeg: hipp hurra for placeboen! Den behøver vi ikke en gang tro på. For den virker. Direkte oversatt betyr placebo "jeg vil behage". Og det gjør den. Nevropeptider frigjøres - endorfinene myldrer, lindrer smerter og ubehag. De fjerner kanskje ikke kreft eller MS, men setter kroppen i et annet og velgjørende gir.
Og da behøver jeg ikke grunne mer på fenomenet Snåsamannen heller. Han med de varme hendene og det nydelige blikket- det som går utover dette får stå for andres regning.
Placebo er sterkt nok for meg.
Derfor klarer jeg ikke helt å følge dem som roper så høyt og indignert i disse tider: Placebo, placebo! -Kvakk meg her og kvakk meg der... Snåsamann og helseminister. - Kunnskaps- samfunnet uthules nedenfra, vår hellige fornuft vakler på sine føtter. Middelalderske tilstander.
- Det er mye å bekymre seg over.
Jeg prøver heller ikke å hisse meg opp når kvinner som Janne Haaland Matlary fnyser over kvakk-Hansen og menneskenes dårskap, og etterlyser fornuft og intellekt fremfor følelser og uforstand. Hun sogner til den katolske kirke, som er oppbygd og tankefundert slik at den appellerer til sterke og intellektuelle hjerner. Men der finner vi også både undere og helgener - kanskje den godeste Matlary burde gå litt stillere i dørene. - Det vil alltid være et "ikke-helt-kan-vite". Det vil alltid være noe man bare må tro på.
Da tenker jeg: hipp hurra for placeboen! Den behøver vi ikke en gang tro på. For den virker. Direkte oversatt betyr placebo "jeg vil behage". Og det gjør den. Nevropeptider frigjøres - endorfinene myldrer, lindrer smerter og ubehag. De fjerner kanskje ikke kreft eller MS, men setter kroppen i et annet og velgjørende gir.
Og da behøver jeg ikke grunne mer på fenomenet Snåsamannen heller. Han med de varme hendene og det nydelige blikket- det som går utover dette får stå for andres regning.
Placebo er sterkt nok for meg.
mandag 26. januar 2009
Sneglehus
I det første huset jeg bodde var det en trapp mellom etasjene, ute i gangen. Det er rart å tenke på at det å sette utfor alternativt bestige en trapp, var en spesiell og ekstensiell utfordring. Trappen var bratt bena korte, og rommene rundt om hadde sin egen magi: De forskjellige funksjonene og menneskene mine.
Øverst oppe på trappeavsatsen skuet jeg utover fra toppen av fjellet...
Det ga stor selvtillit å fullføre nedturen.
Hjemme var der jeg sov om natten, der jeg hørte til. Å komme inn på andres domener var spennende. Å gå over dørstokken inn til et annet hus, få sitte ved bordet; tegne, spise - bli snakket til som en gjest. De andres intimsfære var så tydelig. Ethvert hjem hadde sine lukter, vaner og rutiner. Å bli tatt inn i noen andres varme utvidet barnesinnet.
Det ble snakket om å ha det rent og pent. - Jeg kunne ikke ordet den gang, det ble ikke sagt heller. Men i dag vil jeg si det: estetikk. Å ha sans for det komiske, kalte mormor det. Ikke helt det samme, men det handlet om smak og behag - og den kan være forskjellig, lærte jeg etter hvert. Mens vi hadde vår. Da liker jeg å tenke meg at det dreide seg om sjelehjem, ikke et jålehjem. Det er noen som har sagt at etter estetikken kommer etikken. Deilig å forestille seg at det vakre dypest sett kan gjøre oss gode.
Inne og ute. Det var to atskilte verdener. Jeg hørte til i begge. Ganske snart hadde jeg kjente, som bodde der og der og der. Jeg tråkket rundt i et mønster, i en oversiktlig sammenheng. Det var som i bøkene om Milly Molly Mandy - veier og marker, bakker og hus; et hjemlig lappeteppe hvor alt hang sammen.
Alt dette var ikke bare overflate, det var en personlighet som begynte å ta form.
Jeg er et menneske som har hatt flere hjem, tre i barndommen, fire i voksen alder. Roen har jeg måttet jeg finne hele tiden. I hus og leiligheter - alltid hjemme. Et innvendig sneglehus.
Sneglehuset er jeg nok ikke alene om: Ta hotellrommet på ferie -jeg skal hjem og legge meg. Hytta på fjellet - jeg kommer hjem etter skituren. Puta jeg legger hodet på ved sovetid, der er det hjemme mest av alt og overalt.
Øverst oppe på trappeavsatsen skuet jeg utover fra toppen av fjellet...
Det ga stor selvtillit å fullføre nedturen.
Hjemme var der jeg sov om natten, der jeg hørte til. Å komme inn på andres domener var spennende. Å gå over dørstokken inn til et annet hus, få sitte ved bordet; tegne, spise - bli snakket til som en gjest. De andres intimsfære var så tydelig. Ethvert hjem hadde sine lukter, vaner og rutiner. Å bli tatt inn i noen andres varme utvidet barnesinnet.
Det ble snakket om å ha det rent og pent. - Jeg kunne ikke ordet den gang, det ble ikke sagt heller. Men i dag vil jeg si det: estetikk. Å ha sans for det komiske, kalte mormor det. Ikke helt det samme, men det handlet om smak og behag - og den kan være forskjellig, lærte jeg etter hvert. Mens vi hadde vår. Da liker jeg å tenke meg at det dreide seg om sjelehjem, ikke et jålehjem. Det er noen som har sagt at etter estetikken kommer etikken. Deilig å forestille seg at det vakre dypest sett kan gjøre oss gode.
Inne og ute. Det var to atskilte verdener. Jeg hørte til i begge. Ganske snart hadde jeg kjente, som bodde der og der og der. Jeg tråkket rundt i et mønster, i en oversiktlig sammenheng. Det var som i bøkene om Milly Molly Mandy - veier og marker, bakker og hus; et hjemlig lappeteppe hvor alt hang sammen.
Alt dette var ikke bare overflate, det var en personlighet som begynte å ta form.
Jeg er et menneske som har hatt flere hjem, tre i barndommen, fire i voksen alder. Roen har jeg måttet jeg finne hele tiden. I hus og leiligheter - alltid hjemme. Et innvendig sneglehus.
Sneglehuset er jeg nok ikke alene om: Ta hotellrommet på ferie -jeg skal hjem og legge meg. Hytta på fjellet - jeg kommer hjem etter skituren. Puta jeg legger hodet på ved sovetid, der er det hjemme mest av alt og overalt.
torsdag 15. januar 2009
Sveve
Jeg har lest to romaner av forfatteren Thorvald Steen, som berører meg på en spesiell måte.
I den første boka Vekten av snøkrystaller, er hovedpersonen 14 år og en ivrig skihopper; helt til det en dag går fryktelig galt. Beina svikter idet han forlater hoppkanten, og han faller stygt. Han går i all hemmelighet til helsesøster på skolen og blir ganske snart undersøkt av legen. Der får han vite at han har en uhelbredelig muskelsykdom, og at bare ett skihopp til kan være livsfarlig. Dette hender vinteren 1970 og Thorvald Steen forteller gripende om guttens dilemma - skal han holde det hele for seg selv så han enda en gang kan sveve utover hoppkanten. Det han elsker over alt. Foreldrene prøver også å skjule sitt.. Det blir et drama med flere fasetter.
I roman nummer to Det lengste svevet, møter vi samme hovedperson 20 år senere. - Han hopper ikke lenger, har vel egentlig nok med å leve. Det er blitt vanskelig for ham å gå, og han oppholder seg stort sett isolert i egen leilighet. Han er utdannet historiker med middelalderen som spesialfelt. (Nei, han har ikke MS - men beskrivelsen av sykdommen minner noe: den er kronisk, den er relatert til sentralnervesystemet, den kan hvile noen år for så å blusse opp igjen. Alt dette lyder kjent for noen av oss.)
Så blir han oppsøkt av ungdomskjæresten Nina, som overtaler ham til å være med på en faglig studiereise langs elvene i østerled til Konstantinopel. På denne reisen får de flere arenaer å bryne seg på, ikke minst et gryende kjærlighetsforhold dem imellom. Som får konsekvenser de ikke kan lukke øynene for.
Jeg oppfatter at Steen vil vise oss at vi er mer enn en eventuell sykdom, at det i mange henseender kanskje er uinteressant. Selv med fysiske begrensninger vil vi gjerne bli sett som et
helt menneske.
Slik husker hovedpersonen i Det lengste svevet foreldrene reagere på sønnens fatale statusendring:
Deres sorg ble en bekreftelse på at det var den opprinnelige kroppen og gutten de hadde ønsket seg. Den nye kroppen var noe de ikke forholdt seg til, noe de ikke snakket om. Slik bekreftet de den delen av meg som begynte å forakte min nye og syke kropp.
Et annet sted:
Sykdom er. Ingenting er virkeligere enn det. Det har ingenting med urett og rettferdighet å gjøre.
I den første boka Vekten av snøkrystaller, er hovedpersonen 14 år og en ivrig skihopper; helt til det en dag går fryktelig galt. Beina svikter idet han forlater hoppkanten, og han faller stygt. Han går i all hemmelighet til helsesøster på skolen og blir ganske snart undersøkt av legen. Der får han vite at han har en uhelbredelig muskelsykdom, og at bare ett skihopp til kan være livsfarlig. Dette hender vinteren 1970 og Thorvald Steen forteller gripende om guttens dilemma - skal han holde det hele for seg selv så han enda en gang kan sveve utover hoppkanten. Det han elsker over alt. Foreldrene prøver også å skjule sitt.. Det blir et drama med flere fasetter.
I roman nummer to Det lengste svevet, møter vi samme hovedperson 20 år senere. - Han hopper ikke lenger, har vel egentlig nok med å leve. Det er blitt vanskelig for ham å gå, og han oppholder seg stort sett isolert i egen leilighet. Han er utdannet historiker med middelalderen som spesialfelt. (Nei, han har ikke MS - men beskrivelsen av sykdommen minner noe: den er kronisk, den er relatert til sentralnervesystemet, den kan hvile noen år for så å blusse opp igjen. Alt dette lyder kjent for noen av oss.)
Så blir han oppsøkt av ungdomskjæresten Nina, som overtaler ham til å være med på en faglig studiereise langs elvene i østerled til Konstantinopel. På denne reisen får de flere arenaer å bryne seg på, ikke minst et gryende kjærlighetsforhold dem imellom. Som får konsekvenser de ikke kan lukke øynene for.
Jeg oppfatter at Steen vil vise oss at vi er mer enn en eventuell sykdom, at det i mange henseender kanskje er uinteressant. Selv med fysiske begrensninger vil vi gjerne bli sett som et
helt menneske.
Slik husker hovedpersonen i Det lengste svevet foreldrene reagere på sønnens fatale statusendring:
Deres sorg ble en bekreftelse på at det var den opprinnelige kroppen og gutten de hadde ønsket seg. Den nye kroppen var noe de ikke forholdt seg til, noe de ikke snakket om. Slik bekreftet de den delen av meg som begynte å forakte min nye og syke kropp.
Et annet sted:
Sykdom er. Ingenting er virkeligere enn det. Det har ingenting med urett og rettferdighet å gjøre.
Kritikerne var enstemmig begeistret for romanen om den unge skihopperen. En nydelig skildring tror jeg det ble sagt. Mens de mener at Det lengste svevet kanskje spriker i for mange retninger. Den er innom mye, det er så - men jeg synes at den voksne mannen med sine erfaringer og refleksjoner - om seg selv og i forholdet til Nina både er inspirerende og interessante. Og ikke minst: Steen skriver godt, han har spennende kunnskaper som formidles i et usentimentalt og ledig språk.
Begge bøkene anbefales.
mandag 12. januar 2009
Juninatten finnes
Det er den tolvte dagen i januar, det går mot lysere tider, men ennå er morgenene mørke og energitappende. Etter en lang natts tornerosesøvn, er det vanskelig å oppfatte signalene om at dagen skal leves. Det er ikke bare evnen, men kanskje noe med viljen og lysten.
For elleve dager siden døde den danske forfatteren Inger Christensen. Det har vært en sann svir å dukke ned i hennes poetiske tekster: det, Alfabet, Sommerfugldalen... Selv om diktene er ordnet i store systemer, kan jeg lett bli både glad og undrende ved å lese dem. Den faste formen hindrer heller ikke alvorlige budskap å ha innhold og poetisk tyngde.
Det er trist å få varsel om dødsfall - men her vil i alle fall en stor diktning leve; alltid.
Til trøst for oss som fortsatt må tåle mørke morgener i januar, siterer jeg noen linjer fra del 10 av diktet Alfabet:
juninatten findes, juninatten findes,
himlen omsider som løftet til himmelske
højder og samtidig sænket så ømt som når
drømme kan ses før de drømmes; et rum som
besvimed, som mættet med hvidhed, en timeløs
kimen af dug og insekter, og ingen i
denne flyvende sommer, ingen begriber at
efteråret findes, eftersmagen og eftertanken
findes, kun disse rastløse ultralydes
svimlende rekker findes og flaggermusens
jadeøre vendt mod den tikkende dis;
aldri var jordklodens hældning så dejlig,
aldri de zinkhvide nætter så hvide,
Dette som et ørlite utvalg fra et stort dikt og en stor dikter. Som minner meg om alt som finnes - i seg selv og i språket.
For elleve dager siden døde den danske forfatteren Inger Christensen. Det har vært en sann svir å dukke ned i hennes poetiske tekster: det, Alfabet, Sommerfugldalen... Selv om diktene er ordnet i store systemer, kan jeg lett bli både glad og undrende ved å lese dem. Den faste formen hindrer heller ikke alvorlige budskap å ha innhold og poetisk tyngde.
Det er trist å få varsel om dødsfall - men her vil i alle fall en stor diktning leve; alltid.
Til trøst for oss som fortsatt må tåle mørke morgener i januar, siterer jeg noen linjer fra del 10 av diktet Alfabet:
juninatten findes, juninatten findes,
himlen omsider som løftet til himmelske
højder og samtidig sænket så ømt som når
drømme kan ses før de drømmes; et rum som
besvimed, som mættet med hvidhed, en timeløs
kimen af dug og insekter, og ingen i
denne flyvende sommer, ingen begriber at
efteråret findes, eftersmagen og eftertanken
findes, kun disse rastløse ultralydes
svimlende rekker findes og flaggermusens
jadeøre vendt mod den tikkende dis;
aldri var jordklodens hældning så dejlig,
aldri de zinkhvide nætter så hvide,
Dette som et ørlite utvalg fra et stort dikt og en stor dikter. Som minner meg om alt som finnes - i seg selv og i språket.
søndag 4. januar 2009
Håp til verden
Vi rundet av året med å se på TV - Lise Fjeldstad leste Halldis Moren Vesaas: Tung tids tale -
"Det heiter ikkje eg - no lenger. / Heretter heiter det vi."
Litt lenger nede:"Alt du kan ta på deg av børa til bror din/må du ta på deg."
Er det noen av oss som hører på slik tale i våre dager? Snakker vi ikke, de fleste av oss, vår egen "new speech" der rettferdighet, trøst og oppmerksomhet først og fremst gjelder oss selv?
Var det derfor jeg et øyeblikk tenkte: - oj, hører ikke det diktet en annen tid til? Er det ikke litt oppbrukt, litt pompøst, litt passé? Fremstår det ikke for manende?
Det er et du-dikt - nesten i stil med Dagbladet og VG når det skrives om skatten vår, ferien vår, sexlivet vårt - you name it. Da handler det om hva vi har rett og krav på, mens Moren Vesaas prøver å vise oss hva medmenneskelighet og en forskjell i innstilling kan gjøre.
-At "det hjelper da nokre få forfrosne at du er varm".
Ja, det kan være vanskelig å navigere seg gjennom livet og verden. Vondt vil vi alle få det innimellom, også dessverre de som står oss nærmest. Og ser vi utover vår engere krets, finnes de svære katastrofene, de blodige krigene og hele elendigheten. Der må engasjementet organi-seres på et høyere nivå enn i vårt eget lille hode - det må utføres politikk av ypperste klasse for å få til forandring.
I intimsfæren kan det min santen også være nok for et helt liv - med hjerte- og smertegråt, men heldigvis også både humring og magalatter. Noen ganger kan det tunge gjøre det grått og over-skyet i sinnet. Rockeren og presten Bjørn Eidsvåg har visst erfaring med sånt, for han gir oss villig hånden og tørker gjerne tårene våre, men reserverer seg ganske tydelig:
"Eg ser du har det vondt. Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg. Du må grina de sjøl". Nettopp det siste kan være godt å ta innover seg - at visst kan vi få støtte og varme ord - men veien mot"the bitter end" den må vi rusle alene. Selv om presten Eidsvåg understreker at noen allerede har tatt brodden av døden for oss.
Fagre ord kan være blandet trøst når alt røyner på. Men ord kan også være livgivende og underfundige. Som for eksempel tittelen på en kommende bok av lyrikeren og småbarnsmoren Cathrine Grøndahl: "Jeg satte mitt håp til verden". - En diktsamling om det å bli mor...
Ord kan lindre og ord kan leke; og plante rare tanker om "natural born" medmenneskelighet.
"Det heiter ikkje eg - no lenger. / Heretter heiter det vi."
Litt lenger nede:"Alt du kan ta på deg av børa til bror din/må du ta på deg."
Er det noen av oss som hører på slik tale i våre dager? Snakker vi ikke, de fleste av oss, vår egen "new speech" der rettferdighet, trøst og oppmerksomhet først og fremst gjelder oss selv?
Var det derfor jeg et øyeblikk tenkte: - oj, hører ikke det diktet en annen tid til? Er det ikke litt oppbrukt, litt pompøst, litt passé? Fremstår det ikke for manende?
Det er et du-dikt - nesten i stil med Dagbladet og VG når det skrives om skatten vår, ferien vår, sexlivet vårt - you name it. Da handler det om hva vi har rett og krav på, mens Moren Vesaas prøver å vise oss hva medmenneskelighet og en forskjell i innstilling kan gjøre.
-At "det hjelper da nokre få forfrosne at du er varm".
Ja, det kan være vanskelig å navigere seg gjennom livet og verden. Vondt vil vi alle få det innimellom, også dessverre de som står oss nærmest. Og ser vi utover vår engere krets, finnes de svære katastrofene, de blodige krigene og hele elendigheten. Der må engasjementet organi-seres på et høyere nivå enn i vårt eget lille hode - det må utføres politikk av ypperste klasse for å få til forandring.
I intimsfæren kan det min santen også være nok for et helt liv - med hjerte- og smertegråt, men heldigvis også både humring og magalatter. Noen ganger kan det tunge gjøre det grått og over-skyet i sinnet. Rockeren og presten Bjørn Eidsvåg har visst erfaring med sånt, for han gir oss villig hånden og tørker gjerne tårene våre, men reserverer seg ganske tydelig:
"Eg ser du har det vondt. Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg. Du må grina de sjøl". Nettopp det siste kan være godt å ta innover seg - at visst kan vi få støtte og varme ord - men veien mot"the bitter end" den må vi rusle alene. Selv om presten Eidsvåg understreker at noen allerede har tatt brodden av døden for oss.
Fagre ord kan være blandet trøst når alt røyner på. Men ord kan også være livgivende og underfundige. Som for eksempel tittelen på en kommende bok av lyrikeren og småbarnsmoren Cathrine Grøndahl: "Jeg satte mitt håp til verden". - En diktsamling om det å bli mor...
Ord kan lindre og ord kan leke; og plante rare tanker om "natural born" medmenneskelighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
