I preppa spor

Preppa spor er et must, tenker jeg mens ski, staver og kropp prøver å komme inn i den gjensidige rytmen som bein og armer har øvd på så mange sesonger. Jeg blir sliten av å gå på ski. Hodet vil hele tiden, mens kroppen gjerne er på etterskudd.

Det er et ømt punkt øverst der bak, helt oppe mellom skulderbladene nederst i nakken – det må være min innebygde varsler - Dette til etterretning: Muskelforsvaret er på vikende front. Men gli, gli… oppover, oppover; bruk beina, press skia i sporet, skyv framover. Alt du kan.

Jeg prøver å sette kroppen i et mer effektivt gir. Forsøket blir tatt godt imot. Legemet responderer, forsiktige gledessignaler sendes rundt omkring. Så litt sterkere. Fram og tilbake. Høyt og lavt. - Jeg begynner å tro at gleden fins, alltid, og at den ofte vet selv når det kan passe å vise seg fram.

Glede over kropp i bevegelse er ikke porno. Det er rester fra de første menneskenes sansinger og erkjennelser - bevegelse og dans - før ordene, før religion og filosofi, en bevissthet som satte følelser fri.

Vi klapper i hendene – så glad’ er vi, så glad’ er vi …

Turen blir til mens jeg går, og en opplagt hjerne kan finne på å sende positive signaler rundt i mitt medtatte legeme: Dette er gleden fra lenge, lenge siden - og likevel ikke - dagens glede er nyskapt og egenprodusert. Jeg fortjener den, for jeg har selv skapt den, uten å tråkke på andres tær, bare ved å dilte etter i preppa spor.

Kaptein Ski går som vanlig foran, glir og sparker fra – framover, hele tida framover. Jeg følger etter. Liker å holde meg i baktroppen, det er greit ikke å ligge helt der framme. Ok å gli som best jeg kan i samme spor, ta bakken utfor når den kommer, på eget ansvar.

Noen må gå på ski over Grønland, noen planter flagget på Sydpolen – da er de stolte og glade. Jeg kan hente fram gleden fra skituren den aller siste dagen i mars – i preppa spor…