Ingenting forsvinner

Bak på en konvolutt fra en venninne står det kort og kontant med sirlig håndskrift: "Navnet på den blå sommerfuglen vi så på fjellet er: Vanlig blåvinge. Latin: Lyeaeidis idas (Linné 1761) Fant den på biblioteket på Otta."

Det var i juli 2007 på Høvringen, en fin sommerdag på vandring i nærheten av hyttegrender og hoteller; en sverm av blå sommerfugler danset over stien. Alle var lysende klarblå. Vakre, ualminnelig vakre - og til tross for navnet, langt fra vanlig for våre øyne.

I dag nesten to år senere, slår jeg opp i Wikipeda og finner ut at disse ekstrablå sommerenglene må ha vært hanner - for hunnen er ikke så blå, men har mye brunt på overvingen. Hun er dømt til å avfinne seg med det, for det er smått med kosmetikk i sommerfuglverdenen. Det naturen har utstyrt dem med, må holde. Som det også gjør. - I alle fall, jeg finner alle sommerfuglarter bedårende; feminine eller maskuline, det er ett fett, jeg blir usigelig høy og glad når de flagrer rundt og forbi i solbelyst luft.

Nå kan jeg endelig kaste konvolutten med blåvinge-snutten, hittil har den vært gjemt som viktig; en liten minneinstruks om de mannlige og vanlige blåvingene som en lykkelig dag svevde lavt over markblomster og beitegrønt gress i fjellheimen.

Blåvingene jeg gispet over på Høvringen i juli 2007, hadde ikke lang tid å gjøre det på. Noen uker, toppen. Men ingen av dem så ut til å bekymre seg for det. - Annerledes da i går, på sykkeltur i dalen her like ved. Den gamle karen vi møtte på kafeen. Vi var på hils fra før og kom i prat. Ganske snart begynte han å snakke om ektemaken, som brått og uventet hadde dødd for omtrent 16 måneder siden.

Som det menneskebarn han var, grublet han over dette livets harde realiteter. Han snakket og snakket, var litt pjusket av alders år og en tid med stor sorg. Presten hadde uten nølen sagt: dere møtes igjen... - Velsigne henne. Det hadde vært godt å høre. - Selv lente han seg til Einstein, med ordene om at ingenting forsvinner. - Alt vil være der.

Vakre og fargesprakende sommerfugler lever evig i vår bevissthet. Mennesket kan være seg selv bevisst åtti år eller mer. Vi sanser med hele oss og forstår så mye, men at livet med alt sitt vil ta slutt er ikke like lett å skjønne. Eller godta.