mandag 20. september 2010

Skal vi danse?

Fotografiet til dagens blogg er langt fra TV2's program "Skal vi danse", det er fra mitt eget revir med utsikt mot sju blåner og himmelen med.
Der det handler mest om livets dans, og for egen del innkjøp av sko.

Sko er viktig for dans og fotarbeid i sin alminnelighet, sko er også velbefinnende og mote - ikke minst. Hælhøyder, snutefasong, farger og materiale - det finnes noen der ute som er flinke til variere alt dette fra sesong til sesong. Kapitalismens svøpe og vår hodepine: hever vi oss over all denne manipulering? Det gjør vi nok ikke alltid.

En liten datter sukket en gang: Klær skaper folk - huff, så dumt. Kanskje hun allerede skjønte noe om en slags nedarvet trang til å pynte seg, vise seg fram og den alminnelige fornuft som hvisker formanende om hva som er strengt tatt nødvendig; at det kan komme til kontroverser under veis.

For egen del er det blitt noen skokjøp i det siste. Og det rare er, jo dårligere jeg blir til beins jo mer krefter legger jeg i sko. Kanskje det er litt som Askepott - finner jeg til slutt "min egen sko" vil det gå meg riktig bra i tiden som kommer. Sko hører til føtter som skal danse, og da må de sitte godt på foten, være nette og ha en god glisåle.

Selskapsdans er en ting, livets dans er noe annet. Bevegelse gjør menneskene frie og noen ganger glade. Faktisk kan et par gode joggesko bidra til denne gleden. Funksjonelt heller enn stilig - og sporty er synonymt med trendy i våre dager. Fint er det.

Selv hadde jeg en skjellsettende skoopplevelse for noen år tilbake. Det var jubileumsfeiring for Den norske forfatterforening i Konserthuset og programleder var Ebba Haslund, hun stilte i flott ballkjole med struttende sidt skjørt og bare skuldre; og på føttene - ja, joggesko.

Sterke damer gjør meg glad og inspirerer meg til å danse.
Til å danse videre til livets ulike rytmer.



søndag 12. september 2010

Her og nå

"Mindfulness" er blitt et moderne mantra; å være hundre prosent til stede i seg selv og tiden. Sanse her og nå, erkjenne her og nå. Forholde seg helt rolig et øyeblikk, i et evighetens sekund.

Fotoet er røde valmuer mot rødslitt låvevegg på Tjörn. Datert 26. juni. Jeg innbiller meg at jeg hadde en sterk her og nå-opplevelse da kameraet ble brukt. Vakre og for meg eksotiske blomster som gjorde seg godt i den svenske enkelheten. Valmuene står der for seg selv, men der og da var jeg både tilskuer og deltaker i en sommerlig livsprosess.

Der og da er her og nå i fortiden. Nå er det et minne. Ikke bare et minne. Selve bildet er et objekt som så absolutt hører nåtiden til, hver gang jeg ser på det.


torsdag 2. september 2010

Sommerfugl


Sommerfugler setter meg alltid i en egen stemning av forundring og glede; jeg memorerer Henrik Wergeland "Den prektigkledde sommerfugl er fløyet fra Guds hånd. Han ga den gyldne ringer og røde purpurbånd." Barnevers med overtoner av noe guddommelig... Sommerfuglen på bildet er fra mitt eget terrassebed, der den mesker seg fra lavendelen. Det skjønner jeg godt, de blå blomstene forfører sannelig med duft og apparisjon.

Sommerfuglen er et kapittel for seg, denne heter noe så kjedelig som neslesommerfugl, men svever englelik fra blomst til blomst. Den vet kanskje av seg selv, men aner nok ikke at livet vil bli relativt kort. Den vil måtte tåle en stusselig vinter oppunder takskjegget, eller innerst inne i verandaboden, for etter oppskriften å livne til når vårsola vil det - og produsere nye egg og larver til "the coming generation".

Noe så vakkert og noe så kort. Er det noen som sløser med energien i universet, eller er det en liten del av det fragmenterte skaperverket? - Stephen Hawking er av dem som har oversikten i alt over og rundt oss, og han vil nødig trekke veksler på Gud for det være seg himmel eller jord. Tyngdekraften er og var den store beveger - at sommerfuglene svever er naturens forse og vår fortryllelse; gjennom sen vår, sommer og tidlighøst.

Inger Christensen er en dansk lyriker, som døde for noen år tilbake. Hun har hjulpet meg til å forstå en sommerfugl: elegant og eggende i sonettekransen "Sommerfugledalen" - fjorten sonetter som munner ut i en femtende versjon. der hver enkelt linje er den siste fra de foregående sonettene.
At det langt fra blir tom og formkneblet poesi er virkelig noe å beundre.

Herved anbefales alle et nærsøk i Christensens diktverden.

Sommerfugler kan observeres og erkjennes. I den fjortende sonetten skriver hun for eksempel:

Ser dig an fra sommerfuglvingen,
det gør jo kun litt sommerfuglestøv;
så fint som intet skabt av ingen,
et svar på fjerne stjerneformers løv.

Det hvirvles op som lys i sommervinden,
som glimt av perlemor og is og ild,
så alt hvad der er til i sin forsvinden
forbliver sig selv og aldrig farer vild,

så det som ildfugl, iris, isblåfugl
gør regnbuen til jordens sommerfugl
i jordens egen drømmesynske sfære,

et digt som nældens takvinge kan bære.
Jeg ser at støvet løfter sig en smule,
de stiger op, planetens sommerfugle.