Sommerfugl

Sommerfugler setter meg alltid i en egen stemning av forundring og glede; jeg memorerer Henrik Wergeland "Den prektigkledde sommerfugl er fløyet fra Guds hånd. Han ga den gyldne ringer og røde purpurbånd." Barnevers med overtoner av noe guddommelig... Sommerfuglen på bildet er fra mitt eget terrassebed, der den mesker seg fra lavendelen. Det skjønner jeg godt, de blå blomstene forfører sannelig med duft og apparisjon.

Sommerfuglen er et kapittel for seg, denne heter noe så kjedelig som neslesommerfugl, men svever englelik fra blomst til blomst. Den vet kanskje av seg selv, men aner nok ikke at livet vil bli relativt kort. Den vil måtte tåle en stusselig vinter oppunder takskjegget, eller innerst inne i verandaboden, for etter oppskriften å livne til når vårsola vil det - og produsere nye egg og larver til "the coming generation".

Noe så vakkert og noe så kort. Er det noen som sløser med energien i universet, eller er det en liten del av det fragmenterte skaperverket? - Stephen Hawking er av dem som har oversikten i alt over og rundt oss, og han vil nødig trekke veksler på Gud for det være seg himmel eller jord. Tyngdekraften er og var den store beveger - at sommerfuglene svever er naturens forse og vår fortryllelse; gjennom sen vår, sommer og tidlighøst.

Inger Christensen er en dansk lyriker, som døde for noen år tilbake. Hun har hjulpet meg til å forstå en sommerfugl: elegant og eggende i sonettekransen "Sommerfugledalen" - fjorten sonetter som munner ut i en femtende versjon. der hver enkelt linje er den siste fra de foregående sonettene.
At det langt fra blir tom og formkneblet poesi er virkelig noe å beundre.

Herved anbefales alle et nærsøk i Christensens diktverden.

Sommerfugler kan observeres og erkjennes. I den fjortende sonetten skriver hun for eksempel:

Ser dig an fra sommerfuglvingen,
det gør jo kun litt sommerfuglestøv;
så fint som intet skabt av ingen,
et svar på fjerne stjerneformers løv.

Det hvirvles op som lys i sommervinden,
som glimt av perlemor og is og ild,
så alt hvad der er til i sin forsvinden
forbliver sig selv og aldrig farer vild,

så det som ildfugl, iris, isblåfugl
gør regnbuen til jordens sommerfugl
i jordens egen drømmesynske sfære,

et digt som nældens takvinge kan bære.
Jeg ser at støvet løfter sig en smule,
de stiger op, planetens sommerfugle.