I en dam på Botanisk hage i Oslo fløt denne vannliljen hemmelighetsfullt opptil tett bladverk. Selv en offentlig institusjon kan bevege seg henimot drøm og fantasi. Den røde vannliljen er eventyrets blomst, for alltid knyttet til nøkkens hjerte.
Langt inne i skogen støtte en fattig fisker på nøkken i tjernet, som skulle spare mannen om han fikk den vakre datteren i bytte. Og nøkken fikk viljen sin, men datteren, hun ville det annerledes. Uforferdet trakk hun kniven og skar ut beilerens hjerte. Som ble til en vannlilje - en rød nøkkerose...
Den røde nøkkerosen er eventyrets blomst, men det er sannelig også de hvite. Theodor Kittelsen har tegnet dem, Claude Monets malerier er verdenskjente.
At Henrik Ibsen har skrevet diktet "Med en vandlilje" visste jeg ikke før nå, og låner to vers (1. og 3.) fra salig dikter:
Se min bedste, hva jeg bringer;
blomsten med de hvide vinger.
På de stille strømme båren
svam den drømmetung i våren.
Vogt dig, barn, for tjernets strømme.
Farligt, farligt der at drømme!
Nøkken lader som han sover;
liljer leger ovenover.
Fiskerdatteren skjønte å berge seg, mens nøkkerosen står igjen som ett av naturens vakre uttrykk. - Og et tilfeldig besøk i Botanisk hage viste at også temmede nøkkeroser kan besitte naturens mystikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar