Viste og Ötzi

Her forleden besøkte vi Historisk museum i Frederiks gate i hovedstaden. Ötzi-mannen fra Italias alper trakk oss dit. Det var jeg som ville mest. Gemalen lot seg overtale. - Det er ganske fascinerende å bli konfrontert med menneskeskjebner for 5000 år siden.

At mumien er for skjør til å fraktes rundt, blir kompensert med en flott ustilling. Alt er mulig i våre dager. Fjellvandreren og jegeren er stedt til evig hvile i museet i Bolzano. En gang nedstukket og dypfryst i et nedkjølt og islagt alpe-fjellpass.

Den som forbinder guttehodet til høyre med Ötzi, tar feil. Ötzi var en gammel herre over førti, mens ungdommen her er antatt 15 år gammel og rekonstruert etter et funn for over 100 år siden i Svarthola på Viste ved Stavanger. Gutten levde i og rundt den grunne fjellhulen for ca. 7500 år tilbake. Han kan ha vært sykelig, siden han døde så tidlig.

Det er spennende med reminisenser fra tidligere tider. Når det er så langt tilbake som her, trigger det tanke og bevissthet: hvem var de, hva funderte de på? - Den erfarne veidemannen i de italienske alpene og tenåringen fra Viste, helt ute på stranden sørvest i Norge. Guttungen med et eksistensielt forsprang på ca 1500 år.

De to hovedpersonene tenkte nok begge sitt om livet og maktene - men at de skulle bli nyskapt i en slags science fiction, årgang over 2000 år etter tidsregningen fra Kristi fødsel, var antakelig en ganske umulig forestilling.

Lyden av blader som faller

Det er rart - men jeg hadde ikke hørt dem før.
Ikke i løpet av alle disse høstene.
Ikke i dette lange livet.
Jeg hadde sett blader bli gule og røde;
sett dem legge seg i hauger for barn og glade voksne å vasse i.
Men nå sist søndag på nærtur i et landskap
med lett vind rundt løvkronene
hørte jeg vitterlig at lønnebladene knekte i stilkene sine og falt til bakken.

Jeg stoppet, lyttet intenst. Det var virkelig slik: jeg hørte lyden av blader som falt. I en tid med "sharing" og publisering holdt jeg det likevel for meg selv.
Helt til i dag. - De små kneppene overveldet meg og føyde seg inn under etikettene høytid og andakt.

Et par dager senere i radioprogram på P2 var det snakk om tinnitus,
denne lidelsen som kan variere fra uutholdelig støy
til en indre lyd svakere enn løv som faller på bakken.

Slik beskrev de det. Og jeg skjønte godt hva de mente.
Det var jo nå sist søndag jeg overhørte nettopp disse løvfallstonene, med korte klirr som fra de tynneste glassklokker.
Nesten overnaturlig eterisk.

Eller, like gjerne - gudommelig naturlig.