Lyden av blader som faller

Det er rart - men jeg hadde ikke hørt dem før.
Ikke i løpet av alle disse høstene.
Ikke i dette lange livet.
Jeg hadde sett blader bli gule og røde;
sett dem legge seg i hauger for barn og glade voksne å vasse i.
Men nå sist søndag på nærtur i et landskap
med lett vind rundt løvkronene
hørte jeg vitterlig at lønnebladene knekte i stilkene sine og falt til bakken.

Jeg stoppet, lyttet intenst. Det var virkelig slik: jeg hørte lyden av blader som falt. I en tid med "sharing" og publisering holdt jeg det likevel for meg selv.
Helt til i dag. - De små kneppene overveldet meg og føyde seg inn under etikettene høytid og andakt.

Et par dager senere i radioprogram på P2 var det snakk om tinnitus,
denne lidelsen som kan variere fra uutholdelig støy
til en indre lyd svakere enn løv som faller på bakken.

Slik beskrev de det. Og jeg skjønte godt hva de mente.
Det var jo nå sist søndag jeg overhørte nettopp disse løvfallstonene, med korte klirr som fra de tynneste glassklokker.
Nesten overnaturlig eterisk.

Eller, like gjerne - gudommelig naturlig.