Jul i en glasskule

En glasskule som snus opp ned. Snøfnugg som daler over et lite hus i plast og et dådyr. Eller en koselig snømann . Eller en liten kirke. Eller hva som helst-

Kanskje det var en julegave en gang, eller bare en greie som vandret rundt i barnemiljøet. – Nei, det var nok en julegave. Et klenodium i et barnlig univers. Det er ikke sikkert den var min. Det fantes en yngre bror. Men juleskatter av den beskrevne typen ble ikke gitt til gutter. Tror jeg.

Glasskulen jeg har funnet frem til her, er et hjelpemiddel til å erindre. - Hvordan den nesten kan ha sett ut, og til å illustrere hvor ubetydelige ting som betyr noe kan være.

Datoen var satt. 24 desember. I vår og min tidsregning. 

Barndommen har stor plass. Mange av kriteriene for hva julen skal være er fra den aller første tid.

Julens kalender inneholder alt -  Tiden som var, og tiden før det, tiden som er gått og den julen jeg venter på i år.

Ventetiden er barnas tid, og de voksnes når de kjenner på stress og travelhet og i hemmelighet drømmer om den gode travelheten, lovprist av så mange. Og stresset kommer, selv om datoen står risset inn i hjernebarken, og vi kan forberede oss så tidlig som vi vil.

Men så når stunden er inne, og vi er i startgropen for selve julefeiringen, stopper klokketiden for mange av oss. I noen tidløse timer er vi langt på vei det beste av oss selv. Vi prøver å spre hygge og glede, vi prøver å gjøre oss selv og andre gode. Se, mer enn å bli sett.

Vi åpner nok ikke dørene opp for hele verden. Men velment og privat kan også gi mykje lys og mykje varme. Tett inntil og så langt som lyset rekker – og enda lenger om de gode vibbene og tiden vil det slik.

Gledelig jul! 

Av og til på en søndag

Jamen ble det en slik søndag. En søndag hvor vi forlot heimen uten treningsklær og joggesko, med litt vage ideer om hva som skulle skje. Men var rimelig fornøyd når utflukten var over.

Lotte Konow Lund på Høvikodden

Denne gangen ble det Høvikodden (Henie Onstad  kunstsenter) og Lykkehaven kunstgalleri og gavebutikk. Fra Lotte Konow Lund til Bjørg Thorallsdotter. Vi gjorde det motsatt, og fikk en overraskelse midt imellom.


Lykkehaven er mye hjerter og engler, det er skrift og bilder, det er skaperglede og livsbejaenhet. Vi er flere som blir glade av å titte inn i en slik verden.

Unfold your wings
Thorallsdotter

 Det var et personlig tap og en stor sorg som inspirerte Thorallsdotter til å dele Lykkehaven med andre.
Barnlig sjarmerende med leken strek.Akvarellfarger og kobberstikk. Fint. Likt av mange.

"Hold allting kjært" heter utstillingen til Konow Lund. Ironisk, tenker jeg. I brosjyren nevnes blant annet "hjem og makt". Sammen med "frihet og tilhørighet" er dette konsepter som hun har jobbet med på Bredtveit kvinnefengsel i et prosjekt med de innsatte. Et godt stykke fra Lykkehaven, men midt i vår egen virkelighet. Kunstneren tegner med penn og tusj. Det handler om mennesker. - Ingen engler. Men godt og vondt iblant oss.
                                                                                             

                                                                                      

  "Frihet? Jeg skal si deg hva frihet er-
 det er å sette premissene for hva, hvem og når".

Utsagnet fra Høvikodden får stå for seg selv. - Så kan vi nikke og tenke
vårt. Som ellers.

Like ved Lykkehaven sto  "Huset midtimellom" med Sandvika museum LofThe.  Til nå helt ukjent for oss.
                                                             

To ikke altfor store rom i 2. etasje, med trapp utenpå huset! En variant som var vanlig før i tiden. I museet traff vi Lisbeth, som tok imot oss på beste måte. Nå er jo vi årgang 1940 + og kom midt oppi "våre ting" - matrosdresser og -kjoler. Kurer reiseradio og
radio Radionette med både Hilversum og Mottala  på søkeskalaen.

Gamle ski og papirdokker, kjøkkenutstyr, toalettbøtter og tissepotter, en håndreven symaskin, lamper og syskrin. Mye av barndommen vår. - Vi lengter ikke akkurat tilbake, men en kan lett kjenne på vemodet når en har kommet på museum. Men vi gjorde ikke det, For Lisbeth, som hadde vokst opp i dette huset (flyttet dit fra et annet sted, ikke så langt unna) - smittet oss med sin jordnære entusiasme i sine to varme, hyggelige 50-tallsrom.

Fra Lykkehaven og Huset midt imellom så vi broa over elva, som er godt kjent etter å ha blitt malt av selveste Monet. Den franske maleren.
 
Jeg skal ikke skryte av å ha vært like konsentrert og seriøs under hele søndagsutflukten, men det var plent umulig ikke å oppleve noe, og det på flere plan - med en egen nimbus over en innlagt cafepause på Høvikodden.

Da ble det rimelig greit å vente på en mandag.

Blomstereng

Vi bilte rundt i Midtjyllands landskaper, ikke så langt unna Himmelbjerget - det sagnomsuste, som ikke var noe berg, så vidt bare en høyde, i hvert fall ikke noe som fikk oss norske til å gispe.

Men en vanvittig palett av en blomstereng, i hjørnet av et stort jorde, fikk oss til å reagere.

I tilnærmet James Bond-stil bråstanset vi bilen, vår hissige lille Toyota Yaris, tverrvendte de knappe 500 meterne tilbake til blomster-åpenbaringen, som fikk den oppmerksomheten den fortjente og vi kanskje trengte.

Natur eller kultur - ikke helt sikker på det. Men fargespillet i blomsterenga, ispedd noen intenst røde valmuer, satte en ny standard for denslags; vår sommerlige ballblom-eng på Gålå vil dessverre aldri kunne nå opp mot dette litt fremmedartede. dette danske.

 Selv om jeg elsker det hjemlige og gjenkjennelige, var det noe helt eget med fargespillet hos blomstene i grøftekanten der nede i Danmark, på Jylland.

Du er så vakker...

Kortdikt
Du er så vakker
når du ikke vet
at jeg ser på deg
Og det vet du.
          Stein Mehren

Jeg forvillet meg ikke akkurat inn i bokhandelen på CC Vest, bokbutikker oppsøkes gjerne frivillig. Bøker og ord har alltid tiltrukket meg.

Jeg snublet heller ikke over boka "Ren poesi". Men jeg ble forført - første møte i inngangspartiet, deretter priset ned
til kr. 99, SOLGT da jeg betynte å bla i den. 108 dikt av kjente og ukjente skrivere; rørende, morsomme, alvorlige, tankevekkende. Alle sammen korte tekster, første gangen presentert på Instagram av Ellen Wisløff (red.)


Lukko, hu kan no vera sjelden,      

 

hu.
Men av og te når hu kjeme tuslande
te meg på sokkaleisten, ein sånn
heilt alminnelege dag, så seie eg da
no òg:

Har du kanskje vore her heila tido,
du?
             Oscar Stein Bjørlykke

Det sies at vi er blitt mer bildemennesker nå enn
før, og det er kanskje sant; men samtidig fores vi hver
dag på nettet med alskens "livsvisdom" og mer eller mindre kloke utsagn. Og alle innleggene, alle meldingene, ordene blomstrer og deles.

Alle diktene i denne lille boka har også vært "nettdikt".

Det gjør ingen ting - for meg blir de ord for dagen og ord for natten. De er i høyeste grad deledikt; på nettet som sagt, i en blogg, og som "hør nå her" om andre er like i nærheten. - Poesi må ikke undervurderes , den kan røre, more og mane til både ettertanke og handling.

Og når kvelden kommer, venter alltid noen på deg.

Hvem er det som venter på deg
uansett hva du har gjort
uansett hva du har sagt
Mykere enn du hadde tenkt
bedre enn du kunne huske?

Puten din
i det slitte gamle trekket
Et eneste stort kinn
av omfavnelse.

Gro Dahle

En fin søndag

Yayoi Kusama på Høvikodden, søndag den 10. april 2016. Åpningstid kl.11.00 til 17.00.  Forventning på vei i bilen. Det kunne kanskje være hva som helst, bare det bryter dagenes monotoni. Mye sykdom på ettervinteren har satt sin egen trange standard.

Utstillingen "I uendeligheten" har vært både omsnakket og skal være godt besøkt. Det er kø utenfor, men en vennlig kø. Folk i alle aldre - barnefamilier, godt voksne par og litt av hvert annet. Det er jo sosialt å stå i kø også - hvem er vi og hvor skal vi på en vårlig søndags formiddag midt i kirketiden og nåtiden, med en 86-årig kunstner, som her levd og utfoldet seg avantgarde i New York, trukket seg tilbake i hjemlandet i Japan, i psykiatriens lukkede omsorg. Har sprengt grenser og nærmet seg pop art. 

I yngre år var hun med på å skape en aktiv kunst, i tablåer hvor nakenhet og sex var en del av budskapet. Hvor tablåene var kunsten. - På Høvikodden var det røde prikker og gule gresskar, innrammet og presentert i egne rom med speil alle vegne. Spennende å være i og ta innover seg.

At alt det rødprikkete var falloser, tenkte vi kanskje ikke over og snakket i hvert fall ikke høyt og mye om. - Men etter å ha tittet litt i katalogen har jeg oppfattet at Kusama nok har hatt et heller problematisk forhold til den seksualiteten hun stadig kretser om.

Jeg liker også å tenke meg at hun har en god porsjon humoristisk sans eller livsglede, kanskje. Denne sansen viser seg i utformingen, ikke lattervekkende, men overraskende og lys, til tross for gjentagelsens tvang.

Og alle barna som var med i følge med familie og foresatte, utforsket ivrig Kusamas spektakulære installasjoner. - Smarttelefonene knipset frenetisk. For det er lov nå. Å ta bilder... Før var det blitz og strengt ulovlig. Fotografering er allemannsaktivitet i dag, og deling er uansett bra.

Det var lett å kose seg på utstilling. En stakket stund å bevege seg vekk fra livets vanlighet.   Om vi ikke skuet inn i den uendeligheten som Kusama selv speider inn i, så kjente jeg i hvert fall på at jeg er heldig som har mulighet av og til å surfe rundt i de øvre lag av Maslows behovspyramide.

Mye rart, og mye vakkert. Ikke norske landskap denne gangen. Alltid spennende å ta med sin bedre halvdel på slike seanser. Han foretrekker fjord og fjell, gjerne i norsk innpakning, for å være litt direkte - men jamen hadde han sans for fremvisningen til den japanske damen og trasket blid og fornøyd i kø blant bilder og installasjoner.

Så takk Kusama.

Du ga oss en fin søndagsopplevelse. 

Uroens tid

Det er januar 2016 - flere dager inn i det nye året.

Mitt år og vårt år,
tiden som kommer og tiden som har gått.

Kanskje det foreligger et årsregnskap,
kanskje ikke.

Det som ligger bak har vært dagenes innhold og
livets utfordringer.

Skuffelser og sorg, som kan bli dempet
av umotivert glede.

Uro er drivkraft og brems
Uro gir spenning,
uro kan gi utmattelse.

Notatene til portugiseren Fernando Pessoa, en koffert full, ble til "Uroens bok" (Solum forlag 1997). Den som gidder, kan lese den. Jeg har, og angrer ikke. Husker ikke alt, men erindrer en tydelig eksistensiell fascinasjon.

Uro har vi vel alle  kjent på.
Et menneske uten et gram med indre uro, vil være fattig på uttrykk.

En annen bok - romanen "De urolige" av Linn Ullmann (Forlaget Oktober 2015) skriver frem livene til Ingmar Bergman, Liv Ullmann og datteren Linn.
Leseverdig av Ullmann d.y.

Fullstendig ro og stillhet kommer en gang - med døden.
Men vi lever ikke for døden, vi lever for livet.
Som vi gjerne kan trenge å bearbeide litt før vi tar det inn over oss.

Skjønnhet og orden skyver kaos bort, og bøkene -
også de som handler om urolige sinn -
vil være en oase for medskaping og livgivende konsentrasjon.

Skriften kan gi liv og virkelighet til den som leser.