Bisonjakt

Indian summer - på Karl Johan 

Lørdag 13. september, 2014. Tenk det...  Kloden er gammel. Tiden kommer og forsvinner. Etter hvert blir i går, før og den gang da, våre viktigste referansepunkter. Mesteparten er allerede levd. For min del.

Men akkurat denne lørdagen seilte opp som en naturens nådegave. Sol, 20 grader pluss, Indian summer - vi fryder oss slik de nordamerikanske indianerne gjorde det, da det  fine høstværet virkelig fikk fart på bisonjakta. Indian summer - inspirerende og ofte kortvarig...

Jeg trekker til bysentrum, det er mye på gang - bokfestival, Paleet nyåpnet, årets Høstutstilling og Karl Johansgate som sådan. Med kafeer og det hele.

Og sannelig - det myldrer rundt meg, Fullt trøkk. Herlig!
Om det jaktes bison? Nei, det er en følelse av konsolidering i lufta.

Den som ikke levde opp til forventningene var meg selv. Kropp og føtter ble helt utslitt av å gå. Solide sko til tross. Kropp kan være slitsomt å drasse på til tider. Bok-eventer og høstbilder, alt fordrer en deltaker som funker.

Byvandreren trengte et lite retreat. Kafeene fristet. De er fine tenke-seg-om-steder,
Det ble Hard Rock Cafe. Stor ostekake og cappucino.

Høy rockemusikk. Ikke noe sted for "grannies" eller dype tanker. Men når de gamle rockegutta har lov, så må vel jeg. Høyt oppe på en barkrakk med full vindusutsikt hører jeg Johnny Cash i høyttaleren. Skuldrene senkes. Han er min mann også.

Blikket fanger inn gatelivet utenfor da ser jeg en elegant dame i lekkert oransje. Jeg ser langt etter henne; men, det er jo en venninne som har skrevet bok om Dødsdømt nr. 989 - en fange hun fulgte i USA i flere år. Flere års engasjement og vennskap hjalp ikke. Han måtte bøte med livet.

Venninnen hadde et oppdrag på bokfestivalen, men jeg holdt meg unna denne gangen. Etter hvert liker jeg å tro at jeg leser mine bøker etter eget valg. Og venninnens har jeg lest.

Men jeg stavrer meg opp til Kunstnernes hus. Sta, kalles det. Like etter vernissagen rusler jeg rundt og kikker på både det ene og andre. Andre i familien hadde kanskje merket seg ting på en annen måte. Trine, Stine, Anne Kristin f.eks.

I ett av utstillingslokalene henger det en prestedrakt. Ingen prestedame å se. Synd for meg. For nettopp det å tilkalle Allah i bønn fra kristen munn har jeg stor sans for. Jeg liker å tenke meg at alt er det samme; og at dødsstrenge lover og regler ikke har noe med det samme å gjøre. Heller ikke villfaren terrorisme. - Det henger noen skriblelapper rundt om, lett ironiske. Min lapp forblir uskrevet.
                                                 
Alt i alt, bybesøket kunne vært bedre for mitt vedkommende. Trist og småsjokkert registrerte jeg flere vondter og ubehag enn jeg helt greide å neglisjere.

Men Indian summer var det også for meg, Ingen bisonjakt, men heller en konsolidering av reviret sammen med Johnny Cash.

 

Mantra

Jeg er så heldig å ha venner i Bohuslän, Sveriges vestligste landskap - med de vakreste kystperler på en snor

Denne gangen snudde vi ryggen til havutsikten og bilte oppover og innover fra Ljungskile, opp til Bredfjället der storskogen rår, men hvor også et tjuetalls vann, store og små, gir fisk og naturglede.

Vi har med oss kjentfolk opp i høyden (126 moh), og vi har lest bøker om boplasser rundt omkring på Bredfjället. Det har gått så langt at navnet "Södra fjället" (våningshuset på bildet) er blitt som et mantra, fylt av gode vibber  - Det er lett å romantisere sterke historier om folk som av ulike grunner valgte å bygge og bo langt fra folk og med karrig jord. Uten vei og strøm - slit og ork. Men innimellom skaperlyst og livsglede...  Slike følelser vil dukke opp som lyspunkt selv i ganske harde dager,

Huset på bildet er pusset opp i nåtiden, men jeg leste at familiefaren som bodde her  i forrige århundre, var en handyman av ypperste klasse. Ingen ting var umulig for den karen.

Södra fjället  har vært en av mine fantasier.  Men det har vært mange flere plasser: Norra fjället - og Vargfjället, hvor utholdende Gertrud sto på i 50 år helt frem til 1998. Nå er det unge eiere som driver etter gamle prinsipper.

Det er mange sterke historier om å overleve på småplassene
inne på fjellet. Den sterkeste er nok den om Anna Jonsdotter, som fikk
datteren Christina i juli 1817, et uekte barn, som det het den gangen.

Faren ville ikke vedkjenne seg barnet eller ha noe mer med Anna å gjøre. Foreldrene hennes var steinharde: hvis den lille fikk leve, ville de ikke lenger kjennes ved Anna. Da hadde de ingen datter lenger.  Så stor var skammen.

Anna flyktet opp på Bredfjället med barnet. Der overlevde de  i en selvbygd  jordhytte i et område med omtrent bare lyng og myr. Tidligere skogsområder var ribbet etter forsyning av brensel til Skagen fyr, materiale til fartøy og sildetønner. - Om Annas historie er det laget en nydelig og gripende fotobok : Drottning av Bredfjället.

Etter å ha slitt i 37 år, fikk Anna  retten til egen stue.

Mye strev og mye kløkt - lite romantikk.

For egen del, var det kanskje det svenske språket . Södra fjället - som trigget den språkromantiske nerven i meg, samt en naturlyrisk bit...

- Vi vandret oppover og litt innover for å finne  rester etter en annen boplass. På stiene her beveget folk seg rundt, de hadde ærender, tenkte jeg og tittet inn i "urskogen", tenkte - så deilig å være i skogens skygger og lysstreif. 

For meg er "Södra fjället" fortsatt et mantra.
En følelse av sammenheng.