Mantra

Jeg er så heldig å ha venner i Bohuslän, Sveriges vestligste landskap - med de vakreste kystperler på en snor

Denne gangen snudde vi ryggen til havutsikten og bilte oppover og innover fra Ljungskile, opp til Bredfjället der storskogen rår, men hvor også et tjuetalls vann, store og små, gir fisk og naturglede.

Vi har med oss kjentfolk opp i høyden (126 moh), og vi har lest bøker om boplasser rundt omkring på Bredfjället. Det har gått så langt at navnet "Södra fjället" (våningshuset på bildet) er blitt som et mantra, fylt av gode vibber  - Det er lett å romantisere sterke historier om folk som av ulike grunner valgte å bygge og bo langt fra folk og med karrig jord. Uten vei og strøm - slit og ork. Men innimellom skaperlyst og livsglede...  Slike følelser vil dukke opp som lyspunkt selv i ganske harde dager,

Huset på bildet er pusset opp i nåtiden, men jeg leste at familiefaren som bodde her  i forrige århundre, var en handyman av ypperste klasse. Ingen ting var umulig for den karen.

Södra fjället  har vært en av mine fantasier.  Men det har vært mange flere plasser: Norra fjället - og Vargfjället, hvor utholdende Gertrud sto på i 50 år helt frem til 1998. Nå er det unge eiere som driver etter gamle prinsipper.

Det er mange sterke historier om å overleve på småplassene
inne på fjellet. Den sterkeste er nok den om Anna Jonsdotter, som fikk
datteren Christina i juli 1817, et uekte barn, som det het den gangen.

Faren ville ikke vedkjenne seg barnet eller ha noe mer med Anna å gjøre. Foreldrene hennes var steinharde: hvis den lille fikk leve, ville de ikke lenger kjennes ved Anna. Da hadde de ingen datter lenger.  Så stor var skammen.

Anna flyktet opp på Bredfjället med barnet. Der overlevde de  i en selvbygd  jordhytte i et område med omtrent bare lyng og myr. Tidligere skogsområder var ribbet etter forsyning av brensel til Skagen fyr, materiale til fartøy og sildetønner. - Om Annas historie er det laget en nydelig og gripende fotobok : Drottning av Bredfjället.

Etter å ha slitt i 37 år, fikk Anna  retten til egen stue.

Mye strev og mye kløkt - lite romantikk.

For egen del, var det kanskje det svenske språket . Södra fjället - som trigget den språkromantiske nerven i meg, samt en naturlyrisk bit...

- Vi vandret oppover og litt innover for å finne  rester etter en annen boplass. På stiene her beveget folk seg rundt, de hadde ærender, tenkte jeg og tittet inn i "urskogen", tenkte - så deilig å være i skogens skygger og lysstreif. 

For meg er "Södra fjället" fortsatt et mantra.
En følelse av sammenheng.